Vestre Viken Drammen sykehus har flere pasienter i koronabehandling. Det nye sykehuset i Trondheim har over 200 færre senger enn det som ble revet. Det samme gjentok seg i Østfold og Akershus, og skal nå skje i Drammen, til tross for at sykehuset allerede før epidemien var tungt belastet med korridorpasienter. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Antallet somatiske sengeplasser i Norge er halvert siden 1980. Når nye sykehus bygges, har de færre sengeplasser og mindre kapasitet enn de nedlagte. Norge er blant de landene i Europa med færrest sengeplasser per capita.

– Det ligger pasienter i alle sykehussenger i Norge, uttalte fagdirektør Svein Lie på en pressekonferanse 6. mars, før det var én eneste koronapasient innlagt på sykehus i Norge.

Det må sies å være en skandale at helsevesenet bryter sammen dersom noen hundre ekstra havner på intensivavdeling, men det er realiteten, skal vi tro Sven Erik Gisvold, spesialist i anestesiologi, professor emeritus ved NTNU og overlege ved St. Olavs hospital. I Tidsskriftet Den Norske Legeforening skriver Gisvold onsdag at:

– Hver gang man har bygget et nytt og flott sykehus, har man bygget ned kapasiteten. I 1980 hadde vi ca. 22 000 somatiske senger ved norske sykehus. Nå er vi nede i under 11 000. Vi er blant de landene i Europa med færrest sykehussenger per capita.

Nedbyggingen av antall sengeplasser ved norske sykehus har skapt et helsevesen uten margin for uforutsette kriser. Da gjenstår det ubehagelige faktum at noen må ut dersom andre skal inn. I et slikt perspektiv kan man muligens forstå Solberg-regjeringens avgjørelse om forlenge de drastiske tiltakene for å stoppe koronaviruset til 13. april.

Samtidig er det ikke bare norske sykehus som ikke er dimensjonert for å håndtere koronakrisen. Den menneskelige psyken er heller ikke dimensjonert for å håndtere månedslange perioder i isolasjon, og hvilke dødstall som til slutt blir høyest er umulig å forutse. Det som er sikkert er at vi vil se tre kategorier – de som døde som direkte følge av koronasmitte, de som døde fordi de ble nedprioritert i pasienthierarkiet og de som døde som følge av de inngripende samfunnstiltakene som ble iverksatt.

–  Det er de «ordinære» pasientene som må betale prisen, de som har andre sykdommer og som i dag mer enn fyller sykehusene, skriver Gisvold i tidsskriftet.

–  De som i dag ligger i våre sykehussenger, er virkelig syke og trenger de sengene de ligger i. Og våre intensivavdelinger er allerede fulle av «ordinære» pasienter med organsvikt av andre årsaker. Disse kan ikke velges bort, eller hva? Kan det bli snakk om å utsette også pasienter med alvorlige sykdommer? Vil alder bli brukt som et avgjørende kriterium? spør Gisvold.

Kjøp Halvor Foslis bok her!