Paradisbukta på Bygdøy lørdag 21. mars. Folk venter, og vet ikke helt hva som skjer. Uvissheten sliter. Foto: Erik Johansen/Scanpix
Mange har i årevis drøftet, fortrinnsvis med seg selv, hva Norge skal leve av etter oljen. Nå bør temaet endres til hva vi som folk og nasjon skal livnære oss av etter koronaen.
Norge blir et litt annet land når pandemien er passert. Hundretusener vil stå uten arbeid. Mange vil være permittert på ubestemt tid fra bedrifter på gravens rand. Skifteretten vil gå på høygir landet rundt for å åpne konkurser. Advokater med bobehandling som spesialfelt vil representere den nye vekstnæringen.
Men livet må gå videre. Det må utformes ny politikk for en ny situasjon.
Statsminister Erna Solberg har sammenlignet Norge under koronaen med situasjonen under 2. verdenskrig. Vi syns nok det er å dra det litt langt, men sammenligningen holder – så langt den rekker. Men da må statsministeren også ha klart for seg hva som var frigjøringskampens mål, nemlig: Norge først.
Dét må være rettesnoren for politikken også når landet er frigjort fra viruset. Dette betyr at det norske folks interesser må stilles i forgrunnen. Diktatorsponsing, også kalt utviklingshjelp, må trappes ned. Unyttige klimatiltak bør avvikles. Import av fjernkulturelle bør stanses og folk uten lovlig opphold i Norge sendes hjem. Godhetsnæringen må ikke få herje fritt med andres penger.
Og så må næringspolitikken legges om for på helt annet vis å stimulere ny verdiskaping og sysselsetting i markedsbaserte bedrifter. Når vi leser dagens ytringer fra rødgrønne partier, ser vi at dette blir svært vanskelig. Toneangivende representanter for Ap, SV og MDG – Espen Barth Eide, Lars Haltbrekken og Arild Hermstad – sier til ABC Nyheter at politikken må legges om som en del av «Det grønne skiftet» med vekt på havvind og kutt i klimautslipp.
Det er typisk for livsfjerne næringslivsråd at de kommer fra folk som aldri har utviklet noe som helst. De har ingen erfaring fra næringslivet, har aldri skapt en eneste arbeidsplass med inntekter fra konkurransebaserte markeder eller fått til noe med egne penger. Folk som hele livet har levd av bidrag fra statskassen, oppkaster seg nå til strateger for hvordan en mislykket næringspolitikk kan forsterkes og videreføres. En ulykke som koronaen kommer altså ikke alene.
Poenget er ikke å skape arbeidsplasser, men å få til lønnsomme jobber hvor folk og bedrifter ikke gjør seg enda mer avhengig av staten. Det er dét Norge har mislyktes med over lengre tid og som avspeiles i kronekursen. Et lands økonomi har én viktig målestokk: valutakursen, som måler omverdenens tillit til et lands økonomi. Kronekursen har svekket seg katastrofalt fordi Norge fører en politikk som ikke fremmer langsiktig verdiskaping, men forsterker det offentlige overforbruket, noe som igjen bæres av et svekket næringsliv som hemmes under skattebyrdene.
Hvorfor har Hydro skrinlagt utvidelsen av aluminiumverket på Karmøy med verdens reneste produksjon? Jo, konsernet har ikke tiltro til myndighetenes rammebetingelser med vedvarende trussel om økte avgifter og stigende strømpriser. Eksemplene på samme satsingsvegring står i kø. Politikerne sprer villrede.
Et Norge etter koronaen må bygge på at hensynet til nordmenn må komme først. Politikere som mener noe annet, bør finne seg et annet folk å plage. Det må skapes lønnsomme arbeidsplasser, ikke enda flere pseudo-aktiviteter som er avhengig av å finansieres over skatteseddelen. Offentlig sektor må effektiviseres dramatisk og overtallige sluses over i verdiskapende virksomhet.
Det er denne sjansen Norge må gripe, ikke drømme seg vekk og bli sjarmert av forførere fra Hakkebakkeskogen.
