Professor Eivind Smith. Skjermdump
Så har Stortinget vedtatt en omfattende fullmaktslov som flytter lovgivningsmakten fra Stortinget til regjeringen, stikk i strid med synspunkter fra ledende professorer som Eivind Smith og Terje Einarsen. Tvilen kom imidlertid inn i nasjonalforsamlingen som til slutt vedtok loven kun med en måneds varighet og med en god etterkontroll fra Stortingets side.
I Aftenposten lørdag stod det at man inviterte innspill fra professorene Eivind Smith, Hans Petter Graver, Eirik Holmøyvik og Terje Einarsen, samt advokatforeningen, Dommerforeningen og Norges institusjon for menneskerettigheter og det er vel og bra. Men det er her uansvarligheten og kunnskapsløsheten slår inn. Det kan oppstå tvil i Stortinget om et lovforslag eller en handling fra den utøvende makt er i strid med grunnloven, men da åpner grunnloven for en avklaring FØR lovforslaget behandles.
I Grunnlovens § 83 heter det: «Stortinget kan innhente Høyesteretts betenkning om juridiske emner.» Da er selvsagt situasjonen den at professorene Smith, Einarsen, Holmøyvik og Gravers synspunkter er av interesse, men ingen av dem har noen avgjørende innflytelse. Det er det bare Høyesterett som har og hvorfor i all verden ber ikke da Stortinget om Høyesteretts mening. I et så viktig spørsmål om et lovforslag fra regjeringen er i strid med grunnloven burde jo Stortinget i et plenumsvedtak be om å innhente Høyesteretts vurdering?
Slik jeg ser det er enten Stortinget kunnskapsløs om § 83 eller så er Stortinget uansvarlig. Det for Stortinget å delegere sin lovgivende makt til den utøvende er slik jeg ser det åpenbart i strid med fundamentet i vår grunnlov, nemlig maktfordelingsprinsippet om de tre statsmakter, den lovgivende, bevilgende og kontrollerende makt, den utøvende og den dømmende makt! Da hjelper det ikke om Stortinget abdiserer bare i en måned som lett forlenges idet en slik abdisering fra sin hovedrolle aldri burde skjedd. Og kun for å spare 3-5 dager i en situasjon hvor byråkratene allikevel bruker dagevis før de kommer med et konkret forslag om tiltak som allikevel er meget tvilsomt.
La meg til slutt gjenta: Det er ikke det nye influensaviruset som skaper alle problemer med arbeidsledighet, permitteringer, konkurser, familietragedier og elendighet, men myndighetenes såkalte tiltak, påbud, forbud, forskrifter og pakker!
