Utendørsmøbler står ubrukt og sammenlåst fremfor en stengt kafé i Wien den 16. mars 2020. Foto: Leonhard Foeger / Reuters / Scanpix.

Tiltakene landene i Vesten har iverksatt med sikte på å bekjempe pandemien, har uunngåelig ført til en kraftig reduksjon i den økonomiske aktiviteten, og mange lurer naturlig nok på hvordan økonomien vil bli seende ut mens alt dette pågår – og idet livet en eller annen gang begynner å vende tilbake til normalen.

Dette er en forferdelig vanskelig øvelse, for verden er i ukjent terreng og vil forbli der i et tidsrom av ukjent lengde. Pandemier har forekommet tidligere i historien, men samfunnet er helt annerledes i dag enn under spanskesyken, og dermed er tidligere tiders erfaringer av begrenset nytte for oss nå.

Den moderne næringsstrukturen
I dagens avanserte økonomier står den tjenesteytende sektoren normalt for størsteparten av verdiskapningen, industrien er nest størst og primærnæringene minst. Slik var det ikke for hundre år siden, og slett ikke i middelalderen.

At bransjene som til vanlig produserer det vi alle trenger for ikke å dø eller leve veldig ukomfortabelt, utgjør mindre enn halvparten av verdiskapningen, vitner om at mesteparten av produksjonen ikke er essensiell for menneskehetens videreførelse.

Nå har denne tilstanden brått tatt slutt. Vi er i den situasjonen at veldig mye av den økonomiske aktiviteten som ikke er essensiell, er midlertidig opphørt. For dem som normalt etterspør ikke-essensielle tjenester som nå har opphørt, er det kun ensbetydende med lavere komfort. Men for dem som normalt tilbyr disse tjenestene, betyr det tap av levebrødet på ubestemt tid – en forferdelig ubehagelig tilstand.

Noen vil klare seg ved å tenke kreativt, f.eks. restauranter som lykkes med hjemmelevering av mat så lenge lokalene deres må holde stengt for publikum. Folk som driver privatundervisning, kan gjøre det ved hjelp av videokonferanse istedenfor å møte fysisk. Men i den store sammenhengen er dette peanuts. Problemet er fremfor alt at folk er tvunget til store innskrenkninger i den friheten som ofte er nødvendig for å være en økonomisk aktør, det kommer vi ikke utenom.

Pengestrømmen som må holdes ved like
Den umiddelbare konsekvensen av det er at mange mennesker får et udekket likviditetsbehov, som kun staten har mulighet til å dekke – noe mange stater, vår egen inkludert, da også fortjenstfullt prøver å gjøre i disse dager.

Men det skjer samtidig som statens inntekter går ned som følge av at det betales inn mindre i skatter og avgifter. Underskuddet blir således voldsomt. Og siden stater som ønsker å fungere, ikke kan drive med voldsomme underskudd i særlig lang tid, må de foreta seg ett eller annet for å motvirke ubalansen.

Hvis en stat har formue, kan den i prinsipp skaffe likvider ved å avhende noe av den til utlandet. Det er ikke nødvendigvis lurt, for noe av den formuen kan representere fremtidige inntektsmuligheter man ikke vil gå glipp av, mens annen formue ikke nødvendigvis er særlig lett omsettelig til en god pris når store deler av planeten er i en felles krise. Norge kan dekke sitt underskudd ved å svi av noe av Oljefondet, men er det lurt?

En stat kan også låne penger av sine egne borgere ved å utstede obligasjoner. Men hvor mange vil kjøpe dem når økonomien går for halv eller trekvart maskin?

Krigsøkonomi i fredstid
En intellektuell krykke til forståelse av situasjonen er å sammenligne med krigsøkonomi. I en krig vil mye av samfunnets krefter gå med til nettopp krigføringen og produksjon av krigsmateriell, og stater har satt seg i gjeld for å finansiere dette.

Under denne pandemien føres det heldigvis ikke krig. Produktive mennesker ligger på sofaen i stedet for å produsere ammunisjon, stridsvogner og fly, eller bombe og drepe andre. Virkningen på statsfinansene er likevel sammenlignbare, så lenge man betaler for folks livsopphold, hva enten de lager ammunisjon eller ligger på sofaen.

Og hva er egentlig alternativet til betalt livsopphold, med mindre man ønsker seg utstrakt fattigdom, sosial uro blant dem som ikke har penger, kanskje sågar politisk ekstremisme og i verste fall vold?

Jakten på det minste ondet
Det er neppe så mange statsledere som har lyst til å si det først, men for mange land vil løsningen høyst sannsynlig bli å øke pengemengden, noe som er ekvivalent med å trykke flere penger.

Slike utsikter utløser selvsagt refleksmessige assosiasjoner til Tyskland etter første verdenskrig, hvor pengetrykking skjedde på så massiv skala at prisene steg til absurde høyder – et lite ønskverdig scenario.

Pengetrykking på en begrenset, bedre kalibrert skala vil kunne føre til inflasjon uten risiko for hyperinflasjon. En høyere, men ikke altfor høy, inflasjon vil ikke desto mindre fremstå som et bedre alternativ enn ødeleggelse av såvel tilbud og etterspørsel som produksjonskapasitet som kan komme i gang igjen når katastrofen er over.

Det ville uunngåelig bety at pengene blir mindre verdt, og det ville avspeile at samfunnet er mindre verdt når så mye av verdiskapningen opphører over et lengre tidsrom. De som har spart penger, ville bli enda mer skadelidende enn i dag, og økningen i pengemengden måtte utmåles slik at pengenes verditap ikke fremkaller sosial uro blant dem som har penger.

Samfunnet er ute av stand til time-out
Slik våre samfunn er innrettet, finnes det ingen noenlunde smertefri pausemodus. Et menneske som har sparemidler og kan sette sin lit til at andre produserer, kan ta seg en pause fra hamsterhjulet hvis det er nødvendig. Men samfunnet som helhet kan ikke ta time-out, og det virker heller ikke særlig godt rustet til å senke hamsterhjulets omdreiningshastighet.

Dette reiser jo litt artige spørsmål om hvor avanserte vi egentlig er. Har vi dømt oss selv til et evig slaveri?

Mye av problemet består i at økonomien er gjeldsbasert. Dersom alle hadde sparemidler, kunne samfunnet enklere gire ned. Men forbruks- og komfortnivået som driver økonomien, lar seg ikke forene med sparing. Det behøves gjeld – mye gjeld. Og massive mengder gjeld kan ikke kanselleres over natten, men den kan fryses en stund.

Hensynet til det kollektive hamsterhjulets tvungne omdreining får noen til å foreslå at man lar pandemien herje fritt uten voldsomme smittedempende tiltak, sånn at økonomien reddes. Men hvor mange menneskeliv ville pandemien ta utøylet? Ville det være akseptabelt å ofre, la oss si, ti millioner menneskeliv for å redde økonomien for en gjenlevende milliard?

Dilemmaet som gjenstår
Dilemmaets proporsjoner er ukjente, for vi vet ikke hva alternativene er hverken i form av økonomi eller menneskeliv. Verden famler seg dermed litt frem i halvblinde. Kanskje blir det hele klarere på noen uker.

Men prinsippet består, og man kan bare prøve å gjette på proporsjonene for å sette dilemmaet på spissen. Hvis en gruppe på hundre mennesker får valget mellom å ofre ett liv eller kollektivt gå ned ti prosent i levestandard – hva vil den gjøre? Selv ville jeg velge ti prosent lavere levestandard.

Det ser regjeringene i Vesten også ut til å velge, i alle fall med det fraværet av klarhet om alternativene som hersker inntil videre. I mellomtiden redder de liv. Hvis man ofrer liv, kan ikke den beslutningen omgjøres. Hvis man svekker økonomien med frihetsbegrensende tiltak mens dette pågår, kan den beslutningen omgjøres over natten, hvis det virker som en dårlig idé i lengden.

Det behøves lederskap og prioritering
Nedgiringen av økonomien med sikte på smitteforebyggelse må imidlertid skje konsekvent og rettferdig, samt med en verdighet og en sans for det passende som gjør at allmennheten godtar det. Vi er ikke helt der riktig ennå. Det behøves lederskap.

Alle må ta sin del av støyten – privat sektor, offentlig sektor, finansvesen, samfunnselite etc. Et bra sted å begynne er å avvikle den unødige offentlige pengebruken. Tiden for tøys og tull må være forbi. Kommunale klimaetater bør stå høyt på kuttlisten. Andre punkter overlates som en øvelse til leseren.

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!