News from My Lad
James Campbell
Date: 1859(c) Walker Art Gallery; Supplied by The Public Catalogue Foundation

Vi har i flere år nå vært vitne til mange episoder der åpenbart forskjellige oppfatninger er hevdet om hva som særpreger – hvis overhodet noe – Norge, Sverige, Skandinavia eller andre stater, regioner og nasjoner, samt hva det innebærer å være norsk, svensk eller skandinavisk. Er vi ikke egentlig like alle sammen, iallfall når det gjelder de viktige tingene, og da kan det vel ikke finnes viktige forskjeller nasjoner imellom? Kong Harald, statsminister Solberg og SAS er blant dem som mer eller mindre eksplisitt har gitt til beste lignende syn. Det har ikke akkurat vært oppløftende, for å si det mildt, ikke for en nasjonalkonservativ, men én ting har i hvert fall likhetsfundamentalistene lykkes med: De har illustrert at ulike meninger finnes om saken. Kanskje har de også vist at meningsinnholdet av de saksrelevante begrepene er i endring.

Dette har stimulert meg til å prøve å belyse det vesentlige ved nasjonstilhørighet på et dypere nivå, til å sette ord på både hva som skaper det, og hva som ikke gjør det. Det følgende er en fortsettelse og utdypning av artikkelen om nasjonen og folket som ble publisert i forrige uke; de to kan godt leses i forlengelsen av hverandre. Vi begynner indirekte og sideveis, med hva som ikke særkjenner komplekse strukturer av type nasjoner og mye annet, før vi tar for oss de viktigste positive karakteristika ved samme.

Forestill deg tre ulike figurer: en blåmalt kule, en grønnmalt terning og en rød ring. Alle er laget av gull, bare formen og den ytre fargen varierer. Overfladisk bedømt er det ikke mye til likhet de tre imellom, kanskje ut over at de alle er figurer, intet som får oss til meningsfullt å ville gruppere dem sammen. Men når vi får vite at de alle er laget av samme metall, endres situasjonen: De er gullgjenstander, det er det klart viktigste, det særkjennende ved dem. Man kunne også sagt at gjenstandenes essens, deres innerste substans, er det edle metallet, derfor hører de naturlig sammen.

For mange ting gjelder at de er essensielt like, at de under en forskjellig overflate, og trass i ulik form, har et fellestrekk som gjør at vi konkluderer: De er egentlig identiske, så like hva alt det viktige angår at vi ikke finner det meningsfullt å fordele dem til ulike mengder eller kategorier.

For andre ting, fenomener eller foreteelser gjelder imidlertid et helt annet prinsipp, nærmest det motsatte av situasjonen som ble beskrevet ovenfor; de kan være like inni, ha identisk eller nesten-identisk substans – altså samme essens i en fysisk-kjemisk betydning –, men være satt sammen på ulikt vis som skaper viktige nye trekk eller sider ved tingene, fenomenene eller foreteelsene. Dette kalles emergens eller emergente fenomener, og det er dette som i hovedsak ligger til grunn for forskjellen mellom nasjoner, for eksempel mellom den norske og den svenske.

Før vi drøfter nettopp nasjonsspørsmålet mer inngående, vil jeg gjerne eksemplifisere andre, pedagogisk mer lettfattelige emergensfenomener samt knytte noen kommentarer til denne måten å beskrive vår erfarte virkelighet på, for den er på langt nær like hverdagslig som tenkningen omkring essensforskjeller. Forestill deg blekk eller trykksverte – nærmere bestemt den kjemiske sammensetningen av slike stoffer, hva den nå måtte være – og la oss si at vi har komplett kunnskap om akkurat denne. Men av slik kunnskap springer ikke engang idéen om at bokstaver kan dannes og skrives av sverte, blekk eller materialet i blyantspisser (hva sistnevnte består av, vet jeg heller ikke, men bly er det visstnok ikke). Av bokstavene kan ord formes, og av ordene setninger, endog hele fortellinger, for eksempel Ibsens eller Shakespeares skuespill. Disse er emergente fenomener av en høyere orden enn blekket, bokstavene og ordene, og det finnes ingen mulighet i verden til å forutse eller fatte eksistensen av Peer Gynt eller Hamlet ut fra kjemisk kunnskap om blekk eller om hvilke bokstaver som inngår i det latinske alfabetet. Emergenslæren er altså det motsatte av reduksjonistisk; den har fokus på nye egenskaper som fremkommer etter som strukturer blir mer kompliserte, egenskaper som ikke kan forklares ut fra kunnskaper innen klassiske, harde, reduksjonistiske vitenskaper (fysikk, kjemi), men som gir mening, i noen grad endog kan forstås, på høyere organisasjonsnivåer.

Et utall eksempler på emergens finnes i våre liv, og vi blir lett var dem bare vi først er gjort oppmerksom på tenkemåten. Men vårt tema var nasjonen, som jeg allerede har påstått er et typisk slikt fenomen, noe som fremkommer som følge av at en gitt gruppe mennesker – et folk – over lang tid får interagere innenfor et visst område, gjerne samtidig med at de også brynes mot andre grupper gjennom handel, reiser, krig og annet som preger historien. Da utvikles uvegerlig trekk ved samfunnet (ingen samfunn er statiske, også sosial evolusjon finner hele tiden sted, ikke bare biologisk) som særpreger nettopp dét, og som andre, kanskje til og med de mer observante innen den egne gruppen, legger merke til som typiske når stammen etter lang, lang tid har utviklet seg til noe større som vi i dag kaller en nasjon.

Innebærer dette, altså at nasjoner ikke er essensielle entiteter, men emergente, at det kun er kultur og historikk som skiller de ulike nasjonene, ikke noen iboende genetiske forskjeller? Ja, det gjør faktisk dét, dette er den uomtvistelige hovedregelen, hvilket setter triumferende påpekninger at typen «det finnes jo ikke noe spesifikt norskhetsgen!» i et lite flatterende relieff. Nei, et slikt gen finnes ikke, også vi nordmenn er ganske riktig gjennom årene blandet sammen med stort sett nærtliggende folkeslag på de mest sinnrike måter; man er selvsagt ikke mindre norsk fordi en fjern forfader var strandet spansk sjømann eller fordi mormor kom fra Dalarna, Hamburg eller Odense. Globalister og andre som mener seg å vise at nasjonalisme – kall det gjerne nasjonsorientert patriotisme dersom du har adoptert den angloamerikanske (mis)oppfatningen at nasjonalisme er noe styggedom som først og fremst trives på det europeiske fastlandet – bygger på sandgrunn fordi ingen genetisk særegenhet finnes som bare er vår, angriper en stråmann. For nasjonen er ikke essensavhengig, den bygger ikke på forestillingen om noen kjerne av gull som vi er alene om, så vennligst ikke dytt oss på «en mening hvis galskap enhver kan forstå!»

Skal vi ut fra dette slutte at alle folk (den innfødte befolkningen innen en gitt nasjon) er genetisk like? Nei, det er ikke dét jeg sier, og ikke dét jeg mener; det finnes kvantitative (men som sagt, neppe viktige kvalitative) genetiske forskjeller mellom i alle fall de store etniske grupperingene på kloden, forskjeller som man kan forholde seg til på ulikt vis, men det er altså ikke dette som dominerer, enn si definerer, nasjonsinndeling eller -tilhørighet. Det meste av alt snakket om genetikk i sammenhengen er med andre ord på siden, stort sett irrelevant. Enten reflekterer slikt prat at man ikke har forstått at nasjoner, selvsagt også den norske, er komplekse historisk-kulturelle strukturer frembrakt gjennom emergens, eller man forsøker (bevisst eller ubevisst) å bruke stråmannsspråk for å stemple nasjonalister/patrioter som rasister. For vi skal ikke være naive: Bruk av nedsettende merkelapper på meningsmotstandere er en standardteknikk innen norsk samfunnsdebatt. Har man kunnet merke noen som rasist eller lignende, så er det liksom «ferdig snakka», jamfør blant mye annet Faktisk.nos ad hominem angrep på fjesbok-aksjonen mot hysterisk klimafrykt. Glemt er øyensynlig den tid da debattregler forpliktet en til å ta hensyn til hva folk sa, ikke til hvem som stod bak ytringen.

Jeg ønsker avslutningsvis å poengtere to forhold, hvorav det første er en delvis gjentagelse av noe jeg var indirekte inne på tidligere. Dette er å understreke så sterkt jeg kan at emergensfenomener på intet vis er «mindreverdige», hva nå dette måtte bety, sammenlignet med fenomener som involverer eller bygger på en slags opplevelsesmessig grunnstoffkvalitet. Tilværelsen inneholder begge deler, slik er det bare, og i min virkelighetsforståelse er ikke store, sammensatte ting eller forhold mindre viktige enn essenser i menneskenes liv. Mener man noe annet, så tror jeg man lar seg lure av en hang til renhet som bunner i egne subjektive fordommer, ikke iboende forhold ved den ytre virkeligheten.

Det andre er at selv om en nasjon ut fra det som her er sagt, er plastisk, altså ikke uforanderlig og «ren», så er ikke plastisiteten ubegrenset med mindre man aksepterer at det gir mening å fortsette å bruke samme navn om noe som endres til det ugjenkjennelige, endog til sin motsetning. Det er etter mitt syn logisk fusk å kalle noe demokratisk som ikke bygger på et sant folkestyre, å kalle noe kristent som ikke bygger på troen på Jesus Kristus, eller å kalle en person norsk om vedkommende ikke kjenner språket, ikke bryr seg om kulturen og forakter den opprinnelige befolkningens historie og verdigrunnlag. Likevel er det slike tankemessige krumspring man i dag forlanger skal aksepteres. Da øver man vold på språket på måter man rett og slett ikke har lov til, heller ikke for politiske formål.

Man kan ikke fullt ut styre en nasjons videre utvikling, ikke forhåndsbestemme fremtiden, dertil er verden for uforutsigelig, men man kan øve en viss innflytelse. Vi som lever i dag, kan velge å fremme utviklingstendenser vi oppfatter som styrkende for norskhet, for den norske nasjon, samtidig som vi motarbeider utviklingstendenser vi oppfatter som hemmende for samme. Eller vi kan være likegyldige, eventuelt bevisst skade det som forfedrene har bygget opp. De kommende generasjoner får arve resultatet. Selv er jeg ikke i tvil om hvilket valg gode nordmenn bør treffe.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her