Viruset gjør oss territoriale, og kanskje mer reflekterte

Mens koronaviruset herjer og vi starter hver deprimerende dag med å sjekke antall smittede og døde på Worldometer i håp om å se en forbedring, er det mange inntrykk og tanker som svirrer rundt. Globalistene ble nasjonalister over natten. Plutselig skulle grensene stenges, og alle som ikke hørte hjemme her, skulle sendes ut. Ikke noe om og men. Ikke noe om å ta vare på tiggere fra Romania på lik linje med nordmenn. Her var det rett på buss og fly ut av Norge. De var plutselig ikke vårt problem lenger.

Migrantpresset på Europa forsvant i hvert fall midlertidig. Vi er alle blitt uvennlige østblokkstater nå, som prioriterer våre egne. Det er ikke verdt å risikere livet for å komme til Europa lenger. Potensielle båtmigranter holder seg tørre på bena i land utenfor Europa. Selv IS-jihadister ble advart av sine egne mot å reise til Europa. Og uansett er det ikke mange vantro å ta livet av om dagen. Storbyene ligger øde. Ethvert filmteam med ny dommedagsfilm på agendaen må rive seg i håret over denne, forhåpentligvis sjeldne, anledningen.

Folk i storbyene er mer nervøse enn andre. Det er logisk, ettersom de er mer utsatt for viruset. Men mange byfolk har sitt eget drømmested. Sin hytte, hvor tiden står stille. Hytta er trygg, og den er midt ute i naturen, hvor nordmenn trives best. Men vi er visst bare gjester på vår egen eiendom. I populære «hyttekommuner» blir hytteeiere uglesett, sies det. De som normalt bidrar raust til økonomien i de små kommuner, ble omdefinert til «rike folk fra Oslo» som kommer for å stjele «deres» sykehusplasser og helsevesen. Jeg har selv hytte på Sørlandet, og fikk sent en kveld en melding fra en god sosialistvenn i lokalbefolkningen om at «Det rykker i ‘skuddfoten’ min når badegjester med raua full av penger synes det er urettferdig at de ikke kan dra hit på korona-ferie fordi de betaler eiendomsskatt!».

Det er naturlig å bli redd for det man har når noen andre kommer for å «ta det som er ditt». Men nå er det liksom greit å hate folk (andre nordmenn) fordi man vil ha godene for seg selv. Mange av dem som synes det er flott at tusenvis av innvandrere hvert år kommer til Norge og lever et godt liv på Nav, har plutselig møtt seg selv i døra. For nå er det «deres» goder det er snakk om, og disse vil de ha til eget bruk. De ser det nok ikke selv: Det som er blitt kalt «rasisme», er stort sett den naturlige trangen til å beskytte seg mot «inntrengere», uansett om de kommer fra Somalia eller Oslo vest. I kampen om godene er det «de andre» som taper. Våre instinkter er å beskytte våre egne. Det er en nødvendig overlevelsesmekanisme som vi bør erkjenne i stedet for å undertrykke.

Foto: hf

Jeg forstår at helsevesenets ressurser er fordelt i henhold til normal bosetning, og at mulig overbelastning på småsteder er et problem. Men slik er det faktisk å bo i Oslo også. I storbyene er det langt større press på helsevesenet, og dette skyldes ikke minst at befolkningen vokser uavbrutt, samtidig som den skiftes ut. Det er nok å ta en tur på ethvert legekontor og se hvem som sitter i venteværelset. Det er klart at det føles tryggere for folk å reise på hytta. Der er det også lettere å aktivisere barn og å holde seg isolert.

Her hvor jeg bor, i Wales, opplever vi det samme som i Hemsedal. Det er svært mange som har feriebolig her, og nå er de kommet fra Manchester og Liverpool for å isolere seg i våre langt tryggere omgivelser. Men altså med et helseapparat som ikke er dimensjonert for den mulige ekstra belastningen.

Min kommune her i Nord-Wales har den høyeste andelen av eldre (definert i UK som over 60) i Storbritannia. Vi er et godt stykke etter resten av verden her. Normaltilstanden er en slags karantene, og vi bor nokså spredt og har lite offentlig kommunikasjon. Min samboer er begravelsesagent og forteller at likhuskapasiteten for lengst er kartlagt og oppdatert av kommunen. Kapasiteten er for liten for en mulig trippel krise: Korona, overvekt av eldre og mange ekstra feriegjester. Som en mulig løsning for fulle likhus vurderes det å stenge av et løp i den ene lange tunnelen på motorveien. Kjølig og med god ventilasjon, som det ble nøkternt bemerket. Man tenker praktisk og forutseende mens militære frakter lik fra Lombardia i Italia som følge av fulle likhus. Alle rutiner for begravelsesbransjen blir i disse dager lagt om for å øke hastigheten i prosessen. Nye løsninger er nødvendige. Ingen vet hvor ille det vil bli eller hvilke tiltak som er mest effektive. Vi skremmes til hysteri, mens vi burde være pragmatiske og praktiske og holde hjulene og økonomien i gang.

Mulig likhus? Det apokalyptiske i situasjonen er både skremmende og fascinerende, som om vi er midt i en dommedagsfilm.

Det er heldigvis ikke bare elendighet. Vi har begynt å tenke annerledes. Ting vi tok for gitt, er blitt viktige for oss. Barna som fikk høre at nå blir skolene stengt, jublet ikke, de ble fortvilet. Folk savner kontakt med kolleger, og den «kjipe møkkajobben» er ikke fullt så kjip som huset fullt av barn som kjeder seg mens man forsøker å holde ting i gang med hjemmekontor. Men vi har begynt å snakke sammen. Vi snakker med fremmede i butikken, og vi har venner i mange land som deler akkurat den samme situasjonen og de samme erfaringene. Mange tilbringer hele dagen på Facebook. Familie er viktig. Vi kjenner at vi er redde for alle dem vi er glad i, og særlig dem som vi vet er i faresonen.

Noen av oss har familie i flere land. Nær familie som vi ikke lenger kan besøke. Det er ingen fly, og grensene er stengt. Den yngre generasjonen, som liker å reise til den andre siden av kloden for å oppleve verden, har også fått oppleve at befolkningene er blitt territoriale. Min datters venninne Sarah befant seg på Sri Lanka da utbruddet kom. Den varme gjestfriheten forsvant på et blunk. Hennes utenlandske, hvite utseende gjorde henne til en smittebefengt paria. Hun ble redd for sin egen sikkerhet etter at hun ble nektet å kjøpe mat, kjøre taxi og tuk-tuk. Og de hatefulle blikkene. Good Old Britain var brått langt unna. Med hjelp fra militære greide hun å komme seg til flyplassen, og hun kom seg ut med et av de siste flyene før Sri Lanka stengte grensen. Andre var ikke så heldige. De er overlatt til seg selv.

Min egen datter befinner seg i Australia. Jeg antar at australiere vil reagere annerledes, ettersom hun har større «nærhet til stammen» enn hva hennes venninne oppdaget på Sri Lanka. Annerledes utseende er selvfølgelig alltid en forsterkende faktor når det er snakk om tilhørighet til territoriet. Det gjelder overalt.

Ikke så morsomt å være turist i Sri Lanka nå.

Globalismens åpne grenser stikker ikke så dypt i menneskesinnet. Når vi blir satt under press, velger selv de som vil «redde verden» å beskytte sine egne. Globalistene bør bruke denne tiden til refleksjon. Barna i Greta-sekten, som gladelig kastet bort egen skolegang for klimasaken, bør tenke seg om nå som besteforeldre står overfor akutt fare. Samfunnet er blitt egoistisk, selvsentrert og overfladisk. Det er ingen som er interessert i din trutmunn-selfie nå, eller hvilket kjønn du definerer deg som. Dansen rundt gullkalven har stanset opp.

I en kritisk tid hvor mange er i ferd med å miste sitt eget økonomiske livsgrunnlag, er det vanskelig å se lyspunkter. Vi kan bare håpe at dette ikke varer altfor lenge, og at en slags normalitet snart vil inntreffe. I mellomtiden må vi finne igjen ekte verdier som betyr noe for oss og samfunnet vårt. Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer. Husk familie, venner, realisme, humør – og bistå dem som trenger hjelp.