Er Monica Mæland en farlig justisminister?

Justis- og beredskapsminister Monica Mæland (H).Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Er det tilfeldig at justisministeren som fremmer forslag om beredskapslover som vi må tilbake til 1950-tallet for å finne maken til, heter Monica Mæland?

Mæland har de egenskaper som situasjonen etterspør: Hun er ikke opptatt av demokratiets innhold, men dets former: Er det riktige antall stemmer til stede? I dag vedtas fullmaktsloven med 87 representanter i Stortinget. Det lave antallet begrunnes med smittefare. Det er to over minimum for å være beslutningsdyktig.

En lov som suspenderer Stortinget og er en fullmaktslov vedtas av et halvert Storting!

Stortingspresident Tone Trøen hadde en ny eufemisme klar i Politisk kvarter: «Robust.» Det betyr at regjeringen viser handlekraft og vil gjøre det som er påkrevet. Stol på oss!

Det er ikke slik demokratisk sinnede politikere snakker. Den lovgivende makt svikter sin oppgave når den overlater jobben til den utøvende.

For mennesker som er opptatt med seg og sitt er ikke dette umiddelbart innlysende. Reagerer ikke bare regjeringen på en krisesituasjon?

Varsellamper

På norsk heter ordtaket «mye vil ha mer og Fanden vil ha fler». En spesiell type politikere får aldri nok makt, liksom en viss type rike aldri får nok penger.

Når disse politikerne bestyrer justissektoren burde rettskafne borgere være på vakt.

Monica Mæland ville at unntakslovene skulle gjelde ut 2021.

Folk som liker makt tenker ut fra «kjekt å ha»-prinsippet. Man vet jo aldri hva man kan få bruk for. Det er «kjekt» å slippe å spørre Stortinget om alt. Utøvende politikere blir irritert på parlamentarikere som forsinker prosessen. Bedre å la de handlekraftige ordne opp.

Det er slik autoritære systemer vokser frem. Ut fra det kjente «jeg skal bare». Det ligger i unntaksituasjonens natur at man «skal bare fikse et problem», men i lys av det rykker folk med en byråkratisk og polisiær forståelse av verden frem. Når de har befestet sin posisjon, er det vanskelig å rokke dem. De sitter på toppen av et stort byråkrati, med tentakler inn i alle kriker og kroker av samfunnet.

Snowden

Grunnen til at mennesker med en operasjonelt forhold til virkeligheten – «få jobben gjort»-holdning – er farlige i politi, etterretning og justissektoren, er at de ser på rettsvern som brysomt. De har få skrupler med kartlegging av borgerne. Det gjør jobben deres lettere.

Edward Snowden gjorde verden en stor tjeneste da han avslørte hvor omfattende overvåkingen av amerikanske borgere var blitt. Overvåkingsstaten begynte under Bush II som respons på 9/11, men endret karakter og ble rettet mot borgerne under Obama.

Deep State

Vi fikk for alvor øynene opp for hvor mektig dette byråkratiet er blitt da Trump entret scenen. En allianse av Demokrater, medier, Silicon Valley, FBI, Justisdepartementet, State Department, og 17 e-tjenester (sic!) sammensverget seg for å kompromittere Trump. Obama satt på innsiden, liksom han var med på at Hillary drev business på si.

Omfanget av denne operasjonen og hva den forteller om en ny stat som er overtatt innenfra, har sjokkert amerikanerne. Denne innsikten er ikke noe som kommer til å forsvinne med Trump. Den dype staten er det motsatte av det USA ble grunnlagt på: Mot tyranni.

Makt uten folk

Den dype staten har ingen forankring i folket. Det gjør den ustabil. Den snakker ikke med folket. Det er ikke så rart, for den bryr seg ikke om hvordan det går med folket. Den er kun opptatt av å bevare «interesser». Dette fremstilles som USAs interesser, men det har gått opp for amerikanerne at det ikke er det. Det er «deres», en maktelites interesser.

Derfor er ikke amerikanerne lenger interessert i å sende sine sønner og døtre ut for å dø på fjerne slagmarker. Det er ikke den liberale elitens barn som dør.

Samme situasjon

Det er to USA, og det er to Norge. Nå snakkes det mye om å stå sammen og det gis en politisk vri som er til fordel for det grenseløse Norge. Det grenseløse Norge er ikke Norge.

I denne forskjell på «interesser» ligger tillitskløften og tillitsbruddet. Derfor snakkes det nå voldsomt mye om tillit.

Våre samfunn snakker om det det er blitt lite av: tillit og demokrati.

Dette er en operasjonalisering av demokratiet som gjør det til et system av funksjoner.

Man river ut innvollene på det.

Overvåkingsstaten

Det finnes ulike typer mennesker innenfor et slikt system, men noen egenskaper går igjen: Man må være lojal mot systemet. Man må være smart og fort ta poengene og forstå hva som må gjøres. De som stiger til topps tilhører en egen kaste. Det er folk som tør å skjære gjennom.

Monica Mæland er en slik operatør. Hvis demokratiet må ofres for å redde demokratiet, so be it. Corona-krisen er en sjanse til å få gjort ting som tidligere ville vært umulig.

Hvis man lytter til formuleringene og språket hører man generelle ord og vendinger, et språk som er ment å innhylle det som virkelig foregår i tåke. Du vil aldri få Mæland til å innrømme hva beredskapslovene virkelig åpner for. Hvilke baktanker hun har. Men hun viser «hånden» så tydelig at hun beveger seg på kanten. Beredskapsloven er en prøveballong. Vil folk reagere?

Det er når man går til det konkrete av sammenhengene blir synlige:

Ansiktsgjenkjenning

NTBs Johan Falnes har en meget god artikkel om det amerikanske selskapet Clearview AI som driver med ansiktsgjenkjenning. Buzzfeed avslørte at norsk politi står på kundelisten.

Verken Politiets sikkerhetstjeneste eller E-tjenesten vil svare på om de har brukt Clearview AI, en omstridt app for gjenkjenning av ansikter.

En database med mer enn tre milliarder bilder hentet fra Facebook, Instagram og millioner av andre nettsider.

Det er kjernen i teknologien som tilbys av Clearview AI.

Kina har et system som bruker slike systemer til å befeste kommunistpartiets makt. Her har et amerikansk selskap samlet ansikter på det åpne marked. Det sier noe om hva man kan kommersialisere bare man er frekk nok. Og politikerne følger ikke med.

Men i byråkratiet sitter det folk som gjerne kjøper tjenestene.

Mæland må svare

En vara for Abid Raja, Solveig Schytz, reagerte på at norsk politi sto på kundelisten til et selskap som henter milliarder av bilder av mennesker uten deres samtykke. Hun stilte to spørsmål til Mæland. Svaret fra justisministeren gir et inntrykk av at dette ikke var alvorlig:

I svarene kommer det fram at Clearview AI ikke er installert i systemene til politi- og lensmannsetaten i Norge, men at en medarbeider i Kripos har henvendt seg til selskapet og bedt om informasjon om tjenesten. Kripos har også et tilfelle der en medarbeider høsten 2019 registrerte seg for å få en prøvelisens fra selskapet.

«Denne ble benyttet til anslagsvis 30 søk innenfor lisensens varighet på 30 dager», opplyser Kripos til NRK. Lisensen er ikke lenger aktiv.

Bagatellisering

Det er ikke lenge siden det ble avslørt at PST hadde gått inn på passasjerlistene til flyselskapene, uten tillatelse. Det ble forklart med en glipp.

Bagatellisering er en metode for å legge brysomme spørsmål døde.

Hva med PST?

Et annet spørsmål er Politiet sikkerhetstjeneste (PST), som ligger utenfor politi- og lensmannsetaten, og som dermed ikke er omfattet av Mælands svar til Stortinget.

NTB har vært i kontakt med både PST og Justis- og beredskapsdepartementet for å få svar på om Clearview AI er blitt brukt der. Men ingen av dem vil svare på spørsmålet.

«Når det gjelder hvilken operativ teknologi PST bruker, så er det på generelt grunnlag gradert informasjon», skriver Justis- og beredskapsdepartementet i en epost til NTB.

«PST vil ikke kunne bekrefte eller avkrefte hvilke teknologiske løsninger vi til enhver tid bruker i dette arbeidet», supplerer PSTs kommunikasjonsdirektør Trond Hugubakken.

Det samme er svaret fra E-tjenesten, som ligger under Forsvarsdepartementet.

En flik av virkeligheten

Hvis det ikke var for metodene til Edward Snowden og Julian Assange ville vi ikke visst noe om disse systemene. Kun lekkasjer forteller borgerne hva som foregår. Politikerne som er satt til å passe på «tjenestene» gjør det ikke.

Når vi derfor hører norske medier og «fagfolk» omtale det kinesiske systemet i rosende ordelag, forstår vi hvor vi er på vei.

Det går selvsagt an å late som man ikke vet og fortsette langs samme kurs.

Men det er den fjerde statsmakts plikt og mandat å opplyse befolkningen om fare.

Norske medier har som den liberale presse i USA blitt maktens øyentjener. Norske medier sluttet å skrive om the Deep State da de forsto at den var på deres side.

Hvis denne artikkelen «treffer» deg: