Carl I. Hagen på Stortinget i 2017. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix

Solberg-regjeringen foreslår at Stortinget skal abdisere og overføre lovgivningsansvaret til regjeringen. Dette blir noe som tilsvarer Elverums-fullmakten fra aprildagene i 1940, hvor regjeringen ble bemyndiget til å overta Stortingets funksjon med lovgivning.

Mange jusprofessorer, og selv Geir Lippestad, raser mot det. Selv ser jeg heller ingen grunn for denne fullmaktsloven. Hvis regjeringen gjør alt arbeid med en kongelig resolusjon, kan den bare lages som en proposisjon til Stortinget, og nasjonalforsamlingen kan lage en ny lov på 4–5 dager, inkludert komitéinnstilling. Ja, det kan også vedtas at en lov kan gis tilbakevirkende kraft så lenge lovvedtaket ikke er til ugunst for noen.

En pilar i vårt demokrati er maktfordelingsprinsippet med tre, av hverandre uavhengige, statsmakter, nemlig Stortinget som den lovgivende, bevilgende og kontrollerende makt, regjeringen som den utøvende makt og domstolene med Høyesterett på topp, som den dømmende makt.

Disse tre makter skal så holde hverandre i sjakk og hindre at for mye makt samles på én makt, fordi da er faren for maktmisbruk stor. I vår tid, og særlig med flertallsregjering, er dét en sammensmeltning av regjering og nasjonalforsamling som er meget betenkelig. Da jeg var medlem av FrPs gruppe en tid mens vi var i regjering, fikk jeg sjokk over hvor langt sammensmeltningen var gått. Selv merknader i en komitéinnstilling fra regjeringspartier, og alle forslag, skulle godkjennes av den politiske ledelse (kanskje også reelt sett byråkrater) i departementet.

Regjeringspartienes stortingsgrupper ble sett på og oppførte seg som lydige underbruk av regjeringen. Stikk i strid med alt jeg hadde lært og praktisert i mine 31 år på Stortinget. Jeg var aldri i tvil om at det skulle være regjeringen som sprang ut av Stortinget, og at regjeringen skulle se på stortingspartiene som sine oppdragsgivere og sjefer. Nå var det blitt omvendt, og jeg mener fremdeles at en slik situasjon strider mot prinsippene i vår grunnlov.

Nå inviteres Stortinget til å abdisere fordi en behandling av lovvedtak i nasjonalforsamlingen tar en 3–5 dager. Det er for meg helt uvirkelig, og en fare for vårt demokratiske styringssystem. Intet i fredstid er så akutt at det ikke kan ta en ukes tid før et lovvedtak er gjennomført. Faren for maktkonsentrasjon og misbruk av makt er altfor stor til å risikere noe slikt.

Bare det skadelige forbudet mot å være på hytta for å beskytte seg mot smitte, som uansett ville bli behandlet av fastlege og helsevesen i hjemkommunen, viser det! Det å gi all makt til en liten eliteklikk, er aldri noe godt alternativ, bortsett fra i en militær krig. Et influensavirus som muligens bare er litte grann mer farlig enn et vanlig influensavirus, er ikke militær krig. Det er myndighetenes overreaksjon og tiltak som skaper de fleste problemer, ikke viruset hvor 99 % av vanlige personer uten andre sykdommer blir friske etter noen uker og hvor bedre behandling stadig vokser frem.

Det som oppegående representanter i Stortinget burde kreve, er åpen offentlig høring om lovforslaget, slik at jusprofessorer, statsvitere og hovedorganisasjoner kan møte, samt at alle som ønsker å avgi høringsuttalelse, får anledning til det. I tillegg burde Høyesterett på fredag eller lørdag inviteres til å avgi en uttalelse, slik de kan pålegges etter vår grunnlov. Mener Høyesterett at en slik fullmaktslov er innenfor de rammer som Grunnloven setter, eller gjør den ikke det.

Dette er min utfordring til Siv Jensen, nå i velferdspermisjon og på hjemmekontor, som er Stortingets stikkord for at hun er i karantene.

Selv Stortinget har jo kastet sannheten på båten, og tør ikke opplyse om at representanter søker permisjon fordi de følger regjeringens påbud om å være i karantene. Dette gjelder også meg, og jeg oppfattet at det var straffbart og ulovlig å ikke følge karantenebestemmelsene fra regjeringen om 14 dagers karantene etter utenlandsreise. Likevel opplevde jeg at stortingspresidenten torsdag morgen påsto at jeg hadde søkt om velferdspermisjon. Regjeringen lyktes med å stoppe meg fra å møte i Stortinget og på lørdag tale og stemme mot det farlige forslaget om fullmaktslov.