Bjørnar Moxness (Rødt), Une Bastholm (MDG), Audun Lysbakken (SV) under partilederdebatten i 2018. Foto: Terje Pedersen/Scanpix
Når den ytterste venstresiden aldri er blitt noen virkelig maktfaktor i norsk politikk, kommer det av at velgerne har gjennomskuet disse kreftene og avslørt råttenskapen.
Til tross for fagre løfter og glinsende visjoner, har ytre venstre aldri fått festet noe sterkt grep om folks hjerter. Venstresiden har alltid hatt en underliggende agenda som har virket frastøtende på de brede lag av folket.
Da Arbeiderpartiet i 1923 brøt med Den kommunistiske internasjonale fordi det innebar underkastelse under Moskva, stiftet mindretallet Norges Kommunistiske Parti. Der i gården hadde en ikke noe imot å gjøre seg til redskap for Lenin og senere Stalin. NKP var i alle år en lojal etterplaprer etter Kreml og forsvant ut av Stortinget.
Ettersom NKP var blitt så diskreditert, ble Sosialistisk Folkeparti stiftet – utløst av en voksende atomfrykt i 1961. SF var motstander av atomvåpen, men bare NATO-landenes. Det ble arrangert demonstrasjonstog når USA, Storbritannia og Frankrike foretok kjernefysiske prøver, men aldri når Sovjetunionen gjorde det. Fra Vardø kunne en både se og merke sovjetiske sprengninger ved Novaja Semlja, men SF lot seg aldri merke. SF-erne hadde selektive sanser. De så bare det de ville se.
SF forsvant og gjenoppsto i en venstresamling som ble til SV. Partiet har aldri fått noe fotfeste blant arbeidsfolk. SV er et akademisk seminar, et fenomen som Trygve Bratteli pleide å omtale som «en gymnastisk øvelse». Regjeringsdeltakelsen i årene 2005–2013 holdt på å knekke partiet helt. SV holdt ikke moralsk mål. Partiet bestyres av en mann som ble tvunget ut av Stoltenberg-regjeringen på grunn av korrupsjon – som den eneste norske statsråd i moderne tid.
Ved inngangen til 1970-tallet fikk Norge et marxistisk-leninistisk parti som tilbad all verdens diktatorer – bare de var røde. Partiet er de senere år gjenoppstått fra de døde, og med en sjarmerende partileder som Oslo-velgerne ga stortingsmandat. Men partiet holder fast ved kommunismen. Idealet er følgelig Cuba og Nord-Korea.
Siste skudd på den venstrekommunistiske stammen kaller seg Miljøpartiet De Grønne, men har alle totalitære partiers klassiske kjennetegn. Partiets tankesett er tydelig infisert av mellomkrigsårenes ledende diktatorer – i første rekke ved å skape makt over menneskesinnet, ensretting og formynderske maktovergrep.
I disse dager ser vi venstresidens råtne moral i fri utfoldelse. Venstrepartiene har slått følge med resten av Stortinget i et massivt program for å bekjempe korona-virkninger for arbeids- og næringsliv. Milliardene vil rulle, men har venstresiden tenkt over hvor milliardene kommer fra? De er et resultat av den oljeutvinningen som de samme partiene vil avvikle. Uten Oljefondet ville staten ha måttet øke skattene dramatisk og låne penger. Men ytre venstre skjemmes ikke over sin morkne moral.
Det er et utslag av moralsk kollaps når såkalte miljøorganisasjoner med hjertet til venstre lar seg finansiere av staten fra de oljekildene de selv vil stenge. For noen år siden var det en aksjon blant kunstnere om ikke å motta Statoil-stipend, men hvis Statoil-pengene ble sluset til statskassen og derfra til kunstnerne, så ble oljepengene hvitvasket og akseptable. En rekke ungdomsorganisasjoner holdes i live ved hjelp av rause porsjoner med oljepenger, men olje- og gassutvinning er de imot.
Ytre venstre-sidens skruppelløse omgang med moralske standarder minner oss om den danske humoristen Storm P, som en gang skrev at «Det skal sterk karakter til for å selge gummistrikk i metervis».
Det er denne egenskapen som mangler når den råtne, røde moralen blir avslørt.
