Det hviler en merkelig stemning over de tomme gatene. Det er noe unaturlig over det å skulle trekke seg vekk fra andre når livet er vanskelig og vi er redde. Når vi er isolert hver for oss, bør vi fremdeles gå ut, alene, og erfare noe som binder oss til hverandre og knytter generasjonene sammen.

I et liv der døden er fjern og nærmest usynlig, er døden også skumlere i kraft av å være ukjent i all sin naturlige enkelhet. Vi setter bort døden, lar den modnes utenfor hjemmet, og legger den til slutt usett i en kiste. Når døden kommer uanmeldt og skal ramme på en annen måte, gripe om seg i større og annet og uant omfang, er det høyst naturlig å ville være nær sine kjære og ivareta dem.

Men ivaretakelsen denne gangen er isolasjon, det å være borte fra, er å vise omtanke. Å lure døden er menneskets unike privilegium, men det har en kostnad som strider mot det medfødte behovet for tilhørighet. Det utløser frykt og ensomhet, ikke minst blant de menneskene med størst behov for å bli ivaretatt, de gamle, de ensomme, de som fra før er syke, men frykten sprer seg også blant alle som skal ivareta.

Frykt har den ulempen at den er hemmende, at den søker bekreftelser på sin rett til å ta plass. Og menneskehjernen er slik innrettet at det vi fokuserer på, registreres som viktig. Derfor er det lett å gi seg i kast med utallige nyhetssendinger og private spekulasjoner i sosiale medier, snarere enn å forsøke å ivareta hverandre på avstand. I en tid der myndighetene ser ut til å rammes av irrasjonell frykt av samme kaliber, der de forbyr folk å oppholde seg der de er, i fritidsboliger og -båter, langt fra folk og nært på natur, er behovet for kunnskap om ivaretakelse av helse, både fysisk og psykisk, redusert til moralisme.

Til tross for sosial innskrenkethet finnes muligheter for ivaretakelse ved å dele noe annet enn siste nytt om virusets spredning og ofre, muligheter som bygger på fellesskap og tradisjoner i langt større grad enn innesittende, passiv frykt. For den som skal bli ivaretatt, er opplevelser av tilknytning langt bedre enn utallige bekreftelser på følelsen av ensomhet og frykt – også når tilknytningsopplevelsene formidles og ikke erfares.

Vi bor i et unikt land der vi bindes sammen av natur. Vi frykter ikke naturen, til tross for at vi ofte glemmer å ta den i bruk. Til sammenlikning med andre land finnes det ikke villdyr som kan drepe oss i skogen, og vi har en samfunnsstruktur som gjør at vi heller ikke frykter kidnapping og voldtekt når vi beveger oss alene ute. Vi kan gå. Helt alene kan vi bevege oss fritt der vi vil, og ikke noe sted i landet er naturen langt unna. Når vi er isolert hver for oss, kan vi fremdeles gå ut, alene, og erfare noe som binder oss til hverandre og knytter generasjonene sammen.

I den steile bakken er steinene mosedekte og stien tråkket i tiår før du var påtenkt. Fururøttene ligger nakne av alle stegene de har tålt før dine. Du blir svett og andpusten, men smitter ingen, ser ingen, kan ikke smittes, men hører fuglene som kvitrer i våryr spenning, mens hunden bykser i lyngen med barnslig entusiasme. Fjorårsløvet ligger brunt og tynnslitt over nye spirer, og naturen bryr seg ikke, mener ikke noe, har ingen moral, den bare fortsetter å være.

På bakketoppen åpner utsikten seg, og en liten varde minner om sterke armer som har båret stein. Hunden legger seg inntil, peser og ser ut som den smiler, før den i forventningsfull glede henter en diger kvist som har blåst ned i løpet av vinteren. På det solvarme berget tumler en flue døsig, og langt der nede ligger alle husene der menneskene er lukket inne bak dørene sine. Noen er redde, noen ikke, noen er alene, og noen er sammen. Det er episenteret, det er det stedet med høyest antall registrerte smittede, men naturen bryr seg ikke, den bare fortsetter å være.

Åkrene ligger klare til ny sommer, og epletrærne står stramt på geledd. I grøftekanten har hestehoven kommet, like lubben og gul som da du var barn, og du kan høre ekkoet av pappas stemme som fortalte om årringer når du passerer hogstfeltet og lar fingerneglen kjenne at de lyse ringene er mykere enn de mørke.

Bekken sildrer lystig og ufortrødent forbi, og du husker hvor rart det hørtes ut da du lærte at vannet er det samme som ved jordens opprinnelse, det sildrer forbi i et kretsløp som ikke slutter. På noen snaue kilometer har du erfart det samme som generasjoner før deg, sett nyårsskudd på utallige trær og betraktet livet på avstand, men likevel innenfra din egen kultur, dine egne minner.

Eldreboligene må være bygget etter inspirasjon fra 60-tallets skuffrekker med uttrekkbare plastskuffer til mel, sukker og erter. Firkantete og på rekke ligger hver leilighet, med høye levegger mellom seg. De er lukket nå, alle bortsett fra én, der en gammel kvinne sitter i solveggen, som om hun sitter i en åpnet skuff. «Har du vært i skogen?» spør hun, og forhåpningen i stemmen vitner om et savn etter egne skogsturer.

Når du lukker døren bak deg, kan du løfte telefonen, ringe noen du er glad i, noen som er ensomme, og fortelle om dagen som har sett ut slik utallige dager har sett ut før. Det er godt for den som er alene og redd å fylles med vissheten om at noe er som før og at naturen og tradisjonene binder oss sammen også når vi er avstengt fra hverandre. Samtidig kan man erfare at å ivareta seg selv først, er en forutsetning for å kunne ivareta andre. Det er en erfaring som vil ha stor overføringsverdi til tiden som ligger foran oss.

Kjøp Peder Jensens bok her!