Christian Skaug 
Helsepersonell med vernedrakt og ansiktsmaske assisterer pasienter ved sykehuset Spedali Civili i Brescia i den norditalienske regionen Lombardia den 13. mars 2020. Foto: Flavio Lo Scalzo / Reuters / Scanpix.
Da Italias statsminister Giuseppe Conte for en uke siden kunngjorde at hele landet ville bli gjenstand for en nedstengning av nær kinesisk støpning, ble det gjort klart at forsakelsene befolkningen ble pålagt å gjøre som følge av koronaepidemien, hadde til hensikt å redde menneskeliv.
Resonnementet lød at belastningen på helsevesenet i fravær av smittereduserende tiltak ville bli så stor at pasienter med et sykdomsbilde som under normale omstendigheter ikke er livstruende, ville dø. Smittetoppen måtte dempes og smøres utover. Satt på spissen var beskjeden til italienerne, i særdeleshet den yngste halvparten av befolkningen, denne: Er det OK for deg å holde deg i ro innendørs en stund for å unngå at egne eller andres foreldre eller besteforeldre dør aldeles unødig?
Vel vitende om at viruset i noen tilfeller fremkaller en kraftig lungebetennelse som gjør at kroppen ikke orker å puste på egen hånd så lenge som nødvendig for at immunsystemet klarer å bekjempe viruset, og konsekvensen kan bli at pasienten lider en fryktelig død uten at helsevesenet rekker å gjøre stort for å redusere lidelsene, var italienernes reaksjon unison: Ja, selvfølgelig aksepterer vi dette offeret. Våre forfedre kjempet i kriger eller jobbet tolv timer om dagen, og vi trenger bare å ligge på sofaen en stund? Det var nesten en no-brainer.
Folk forstod naturligvis at det var en økonomisk pris å betale for et land i lockdown, men under den stilltiende antagelsen om at prisen blir til å holde ut, var analysen omtrent som hentet fra evangeliet: Er mennesket til for økonomien, eller er økonomien til for mennesket? Svaret gav seg selv: Mennesket er viktigst.
Uken som er gått, og de epidemiologiske dataene som har manifestert seg i mellomtiden, har med fantastisk ubehagelig klarhet vist oss to ting: Tiden det vil ta før smittetoppen nås, er lang, og den økonomiske prisen som må betales, blir derfor svært høy. Mange andre land får også den samme virkeligheten rett i fanget, og situasjonen risikerer derfor å skape finansielle rystelser på global skala.
I beste fall
Hvis man skuer litt fremover, kan man kanskje se for seg to hovedscenarier. La oss ta det behageligste først: Nedstengningen av landene med sikte på å unngå mange unødige dødsfall, trenger ikke pågå i mer enn noen uker, og de økonomiske systemene vil dermed klare å hente seg inn igjen ved hjelp av krisepakker.
I et slikt perspektiv er det helt rett av regjeringene rundt omkring i Vesten å iverksette krisetiltak for å unngå varige skader på næringslivet, særlig hvis de samtidig anstrenger seg for å hanskes med den medisinske nødsituasjonen. Man spør seg hva som gjøres for å skaffe til veie respiratorer, munnbind og testeutstyr, eller sørge for nødvendige sikkerhetstiltak i helsevesenet. Signalene vi mottar fra vårt eget land, er lite egnet til å berolige fullstendig.
I verste fall
Men hva om det ikke holder med noen uker eller måneder? Hvis landene i Vesten ikke finner en slags sørkoreansk modus for å holde samfunnet noenlunde i gang samtidig som smitteforebyggende tiltak pågår på massiv skala, risikerer en langvarig nedstengning å ramme økonomien så hardt at det ikke finnes noen krisepakker i verden som kan dempe virkningene.
Når dilemmaet som ble forelagt italienerne for en uke siden, kommer tilbake i en ti eller hundre ganger verre utgave, blir svaret således ikke like opplagt lenger. De økonomiske skadevirkningene kan bli så store at de i ytterste konsekvens fører til tap av menneskeliv som ikke skyldes viruset.
Stilt overfor slike utsikter vil det uunngåelig bli et brutalt press for å akseptere et visst tap av menneskeliv for ikke å skape varig og alvorlig ødeleggelse på hele samfunn.
Det ubehagelige dilemmaet
Dilemmaer som dette er like mye moralske som økonomiske, men Vesten har ikke engang begynt å tenke alvorlig over saken.
Kanskje fordi selvbildet står på spill: Kineserne, som ikke alltid har gjort alt som er mulig for å unngå tap av menneskeliv, har iverksatt drakoniske tiltak og kanskje lyktes med det, og har denne gangen betalt en enorm økonomisk pris for å redde menneskeliv. Og så skulle ikke Vesten klare det samme?
Hvis worst case-scenariet som åpner seg er at man må være rede til å ofre én prosent av befolkningen for å redde økonomien for de resterende nittini prosent, er det sannsynlig at presset for å gjøre dette blir så stort at nedstengningen opphører før det er gått uker eller måneder. Men hvem skal fortelle store europeiske befolkninger at de hver især må forberede seg på å ofre en halv eller en hel million mennesker? Hvem har autoritet til å gjøre slike valg?
For Afrikas vedkommende, hvor helsevesenet stort sett ikke er i nærheten av å holde vestlig standard, vil det naturligvis bli snakk om styggere tall. Afrikanerne er vant til litt av hvert, og vil kanskje se på situasjoner i Europa som er langt mindre alvorlige enn de selv har opplevd før og vil oppleve igjen, med en blanding av barmhjertig overbærenhet, skuldertrekk og forakt.
Koronaviruset avslører vår sårbarhet
Selv om denne pandemien setter oss på prøve, er det i et historisk perspektiv tale om en forholdsvis mild sådan. Vi er langt unna svartedauden.
Den fungerer likevel som en slags generalprøve, eller fremfor alt en advarsel – og dermed også en invitasjon til å reflektere alvorlig over samfunnssikkerheten.
For selv om Europa denne gangen skulle klare seg økonomisk og uten kraftig desimering av befolkningene ved å «la naturen gå sin gang», har man ingen garantier for at ikke den neste pandemien kan bli ti ganger verre.
Hva om neste pandemi ikke gir oss muligheten til business as usual uten at det utrydder en betydelig del av befolkningen? Verden står uten svar.
En lærepenge
I en bedre verden ville regjeringer ha brukt mye mer av sin energi på å beskytte land og folk mot potensielt eksistensielle trusler, hva enten det betyr å ha solid forsvar, grensevern, helsevesen eller pandemiberedskap.
Under en alvorligere pandemi enn denne er dagens forsyningslinjer og finansielle system også eksistensielle trusler. Hva er plan B? Det burde regjeringer, sentralbanker og næringsliv reflektere alvorlig over. Faren er stor for at de ikke har noen. Her er alle tiders lærepenge.
I den grad det er gjort sårbarhetsanalyser i Norge, vil disse i hovedsak ha blitt liggende i en skuff. Det vil helst gå godt, liksom. Og i stedet for å speide etter skyer i horisonten, altså å utøve statsmannskunstens fremste oppgave, har våre ledere brukt tid, energi og penger på tøys og tull. Reelle farer er bagatellisert, innbilte farer blåst opp.
Å lage lister over tøyset og tullet kan overlates som en øvelse for publikum, slik at folk i neste politiske runde kan se til at samfunnet prioriterer annerledes. I den grad samfunnet blir alvorlig skadelidende av denne pandemien, vil den også gjenoppvekke en høyst nødvendig realisme.
Støtt Document
Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort: [simpay id=»280380″]
Eller du kan velge et enkeltbeløp: [simpay id=»282505″]
Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981
Vårt Vipps nummer er 13629
