Haaland Matlary mener man har feilet i å heve beredskapen i takt med den økte risikoen knyttet til å flagge stadig mer av produksjon og eksport ut til Kina. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

– Vi står overfor et vannskille i europeisk politikk, mener professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary. Fellesnevneren er globalisering og måten Europa har trådt inn i en stadig mer globalisert verden på. Haaland Matlary er ikke imponert over europeiske myndigheter eller næringsliv.

Koronaviruset får statsledere til å gjøre det en stadig økende grad av den europeiske befolkningen har ønsket i flere år, og spesielt siden 2015: å sette egne borgeres sikkerhet først. Men samtidig avdekker Europa sin hjelpeløse avhengighet av både kinesisk økonomi og den tyrkiske diktator Erdogans dagsorden, sier Janne Haaland Matlary til Minerva (bak mur):

– Ved å overlate ansvaret for flyktningstrømmen til Tyrkia, fremfor selv å ta kontroll over Schengen-grensen, har Europa stilt seg vidåpne for å la seg manipulere av en tyrkisk diktator, skriver hun, og henviser til migrantavtalen EU-landene inngikk med Tyrkia i 2016.

Hun viser til at Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan, ved å ta beslutningen om å åpne grensene for en ny flyktningstrøm, samtidig har fått makt til å kunne bidra til økt oppslutning om høyrepopulister og en påfølgende politisk ustabilitet.

Når det gjelder næringslivet, viser koronautbruddet hvor sensitivt europeisk næringsliv har blitt ved at stadig mer av produksjonen (og ikke minst eksporten) i dag er flagget ut til Kina. Haaland Matlary mener man her har feilet i å heve sin beredskap i takt med den økte risikoen knyttet til å binde seg så tett opp mot én aktør.

I fremtiden må avhengigheten av Kina reduseres kraftig, og selvbergingsproblematikken er igjen helt reell: Hvor mye nasjonal produksjon av legemidler og vaksiner bør vi ha? Kostnadseffektivitet kan ikke lenger være eneste kriterium.

Haaland Matlary mener imidlertid ikke at globaliseringen har gått for langt.

Det sentrale, mener hun, er dermed snarere spørsmålet om hvordan globaliseringen foregår og hvilke premisser som legges til grunn når europeiske stater og bedrifter opererer ute i verden.

– Når det gjelder global handel, så er alt optimalt så lenge flyten av varer går som vanlig. Men samtidig er det ingen tvil om at globalisering bidrar til at sårbarheten øker.

– Effekten av en pandemi kan sammenlignes med krig, fortsetter hun.

– Hvor lenge kan man holde ut en «beleiring» dersom varetilførselen stanser? Og hva med egne varelagre?

En slik pandemi kan for eksempel innebære at man plutselig må være forberedt på selv å måtte produsere varer som vanligvis importeres, mener hun.

Haaland Matlary tar til orde for en «smartere» fremfor en mindre globalisering. Hun etterlyser en tydeligere rolle fra statens side i regulering av forholdet mellom myndighetene og dens omgivelser. Er det for eksempel på tide å revurdere tilliten til det frie markedets evne til selvregulering? Hva med å spre eggene på flere kurver?

– Innebærer dette økt statlig eierskap, eller først og fremst en endring i holdninger og politisk kultur?

– Mer strategisk evne innebærer ikke at staten eier mer av næringslivet, men at den har en strategi for å gripe inn med tiltak når det trengs.

Ikke minst dreier dette seg også om storpolitikk. Europeiske stater som ikke tar initiativ, blir raskere parkert av aktive stater som Russland, Kina og Tyrkia. Såkalt hard power blir stadig viktigere i realpolitikkens kyniske verden.

– Midtøsten er i all hovedsak udemokratisk. I tillegg har vi en amerikansk alliert som det ikke lenger er mulig å relatere seg til på normalt diplomatisk vis, viser hun til.

Konklusjonen er ifølge Haaland Matlary at også europeiske stater nå må våkne opp fra drømmen om en verden som er i ferd med å liberaliseres og demokratiseres, og begynne å ta aktive grep for å definere sine egne interesser, og å finne ut av hvordan den kan redusere sine avhengigheter og sårbarheter overfor andre.

– I dag er det bare noen få stater i Europa som har en slik strategisk kultur og en bevissthet rundt statens overordnede rolle, sier hun og viser til Frankrike, Storbritannia og Polen som eksempler på dette.

– Tror du kombinasjonen korona og flyktninger nå vil kunne vise alvoret i situasjonen, og slik utgjøre et vannskille for Europa?

– Ja, absolutt, spesielt det siste, avslutter hun.

Viktigheten av nasjonalstaten og dens grenser understrekes uhyre sterkt i dagens krise. Når koronaepidemien er over, må globaliseringens fordeler veies mot dens risikoer på en helt annen måte enn hittil.

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!