Christian Tybring-Gjedde (FrP) er forferdet etter utenriksdebatten i Stortinget. Han opplever at norske politikere stort sett er opptatt av «mer bistand, åpne opp grensene, redde verden fra klimaundergang og hylle FN». Norges interesser er det knapt noen som bryr seg om. Selv blir han «oppgitt og deprimert».
Fredagens utenrikspolitiske debatt i Stortinget fulgte i kjølvannet av utenriksministerens redegjørelse forrige uke. Christian Tybring-Gjedde representerer Fremskrittspartiet i denne debatten.
I et innlegg på sin Facebook-side oppsummerer han nesten sjokkert sine inntrykk av hva flertallet av norske politikere i dag er opptatt av innen utenrikspolitikk:
«Mitt hovedfokus var at norsk utenrikspolitikk fremste oppgave er å ivareta Norges interesser. Vi skal inngå bilaterale og multilaterale avtaler så lenge disse er til tydelig fordel for Norge», skriver han.
Dette fremstår som relativt grunnleggende prinsipper for ethvert lands utenrikspolitikk. Faktisk høres det nokså selvfølgelig ut, hvilket det også er for de aller fleste av verdens nasjoner. Men ifølge Tybring-Gjedde ser norske politikere helt annerledes på saken:
«På alle disse områdene står FrP håpløst alene. Samtlige talere fremmet helt motsatte synspunkter», beretter han.
Tybring-Gjedde går konkret inn på hvilke saker debatten tok for seg, og hva han selv forsøkte å få gjennomslag for:
«Norge må finne sin naturlige plass i verden, og ikke forsøke å være en global aktør», sier han.
Videre uttrykte han støtte til Israel, talte imot Norges ambisjoner om å tre inn i FNs sikkerhetsråd, og ville avslutte bistand som ikke leder til bistandsuavhengighet.
«FrP vil ikke akseptere en eneste flyktning eller migrant som Tyrkias Erdogan har sluppet løs mot Europa», fremhever han, og påpeker at samtlige muslimske land tar avstand fra menneskerettighetene.
Tybring-Gjeddes bidrag til utenriksdebatten var etter hans mening et forsøk på å ivareta Norges interesser. Men i så måte var det null støtte å hente fra de øvrige partiene i Stortinget.
Det som tvert imot synes å være førende for et nesten samlet norsk Storting i utenrikspolitikken, er et merkelig, selvpålagt og innbilt «ansvar» for andre land og andre lands befolkninger. Det er de Norge skal bry seg om, det er der vårt fokus skal være. «Det globale engasjement» er blitt selve styringsmottoet.
Christian Tybring-Gjedde påpeker hvor stor enighet det er på Stortinget om å sette andre land foran Norge:
«Jeg ber folk registrere at Høyre og Ap er like som to dråper vann i utenrikspolitikken», sier han, og fortsetter:
«Ingen av dem fokuserer på resultater, men kun på hvordan Norge skal sole seg i glansen ved å strø penger bredt globalt utover. Da åpnes dører, ikke for norsk næringsliv, men for bilaterale besøk på høyt plan».
Ikke overraskende står også de fleste partier sammen i «analysen» av spørsmål omkring Midtøsten/Israel/palestinerne:
«Israels blotte eksistens provoserer. Det er ifølge talerne Israel som er årsaken til krig og ufred i Midtøsten», opplyser Tybring-Gjedde.
I klimasaken er som kjent denne enigheten blant stortingspartiene om mulig enda tydeligere (og mer uforståelig). Dette gjelder både den dommedagspregede problemdefinisjonen og de mange, kostbare løsningsforslagene. Verden skal reddes, og selvsagt er det Norge som skal sitte i førersetet, med vidåpen lommebok. Dette er en type lettvinte holdninger Tybring-Gjedde er mektig lei av:
«Norge må slutte å kaste penger ut av vinduet i vårt meningsløse forsøk på å redde verden fra klimatisk undergang», mener han.
Tybring-Gjeddes klimastandpunkter deles imidlertid ikke av flertallet i hans eget parti. «Grønne hallusinasjoner» later til å ha grepet om seg også i deler av FrP, spesielt blant den yngre garde i partiet.
Hos partileder Siv Jensen og hennes krets kan det virke som om man «ikke orker» å stå imot samtlige andre partier i denne saken. Man har erfart at det fort blir tungt og ubehagelig å slåss med både politiske motstandere, skrikende og usaklige aktivistgrupper og ikke minst en skremmende ensidig og propagandaorientert presse.
I stedet har man rett og slett bitt tennene sammen og inntatt et passivt ståsted der man nikker og jatter halvhjertet med. Det er forståelig, men kan oppfattes som svakt og prinsippløst.
Avslutningsvis oppsummerer Christian Tybring-Gjedde Stortingets utenriksdebatt slik:
«Jeg må innrømme at jeg blir svært oppgitt over å lytte til debattens deltakere. Jeg fatter rett og slett ikke hvordan det er mulig å gå opp på talerstolen og hylle globalismen og samtidig snakke ned eget land.
Alt dreier seg om at Norge må yte mer bistand, vi må åpne grensene, redde verden fra klimatisk undergang og ikke minst var hyllesten av FN unison.
Når jeg hører alt dette blir jeg oppgitt og deprimert på nasjonalstatens vegne», sier Tybring-Gjedde.
Man forstår at han ikke har noen direkte enkel og trivelig jobb på Stortinget.
(Sitatene er noe forkortet/redigert av Document).
