EU reagerer tafatt, klønete og uten varme på enda en krise

Akkurat sååå mye interesserer jeg meg for vanlige menneskers bekymringer, så det ut som om EU-sentralbanksjef Christine Lagarde mente under pressekonferansen etter rentemøtet i Frankfurt den 12. mars 2020. Foto: Kai Pfaffenbach / Reuters / Scanpix.

Koronaepidemien er nå blitt en krise som berører store deler av Europa, i alle fall Vest-Europa, der både de folkerikeste statene og vårt eget land iverksetter tiltak som er så drastiske at de bringer tankene hen på krigstilstander.

I denne situasjonen skulle man kanskje tro at Den europeiske union kunne spille en viktig rolle i arbeidet med å lose de europeiske samfunnene gjennom krisen. Viruset rammer jo på tvers av folkeslag og landegrenser, og tiltakene med sikte på dets bekjempelse er beslektede.

Hvem andre enn EU kunne koordinere en felles europeisk innsats, mane til samhold gjennom krisen, og nære optimisme på vegne av Europas fremtid?

Nå som pandemien har satt dagsorden i alle de store vesteuropeiske landene, kan vi konstatere at unionen ikke har klart å fylle noen slik rolle.

En viktig grunn til det er at EU ikke har noen autentisk politisk leder som har tilstrekkelig format til å henvende seg med autoritet, deltagelse eller troverdighet.

For hvem skulle det være?

La oss ta en titt på unionens øverste politiske ledelse, der hele trioen er forholdsvis fersk i jobben. Den mest fremtredende av dem er EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen. Hva har hun foretatt seg de siste dagene?

Jo, hun har kritisert Trumps flyforbud, lovet å sprøyte 25 milliarder euro med likviditet inn i økonomien, og skissert noen tekniske tiltak. Det er ikke akkurat noen moder Europa som har fremstått med den ønskede kombinasjonen av alvor og betryggende nærvær.

Ikke desto mindre er faktisk Ursie den nærmeste man kommer. For la oss ta en titt på de andre.

Charles Michel heter belgieren som er president for Det europeiske råd. Det er all grunn til å tro at de færreste europeere vet hvem han er, eller har hørt om institusjonen han leder. David Sassoli heter italieneren som er president i EU-parlamentet. Den institusjonen har nok de fleste hørt om, men Sassoli kan uten vanskelighet gå på gaten uten å bli gjenkjent.

Tanken på at en av disse to skulle gå inn i en slags farsrolle for europeerne, er så fjern at den mest av alt gjør en lattermild.

Ja, og så har vi Christine Lagarde, som er toppsjef i Den europeiske sentralbanken (ECB). Hun klarte nesten på egenhånd å snakke ned børsene verden rundt da hun torsdag på spørsmål om hva som nå gjøres for å hjelpe Italia, svarte at hun ikke var kommet for å redusere spreaden, altså gapet mellom renten på italienske og tyske statsobligasjoner. Tanken på henne som moder Europa gjør en nesten åpen for å la Michels eller Sassolis kjønnsidentitet få flyte uhemmet.

EU reagerer altså tafatt og klønete på enda en krise, og helt uten menneskelig varme.

Kontrasten kunne knapt ha vært større til lederne for de store landene i Vesten.

Italias statsminister Giuseppe Conte har flere ganger henvendt seg til italienerne i høytidelig alvor de siste ukene. USAs president Donald Trump har talt til amerikanerne i kjent resolutt stil. Nå har også Boris Johnson henvendt seg til sine i Storbritannia, og Emmanuel Macron i Frankrike.

Alle disse politiske skikkelsene er omstridte og kan kritiseres for mye, men alle fire kan likevel henvende seg til sine respektive publikum med en helt annen sikkerhet og sans for det passende enn en europeisk leder kan gjøre overfor EU.

Det handler mye om språk, selvsagt, for i nasjonalstater kan publikum lytte til en tale på sitt morsmål. Men språk er ikke alt. Sans for det passende er like viktig.

Ursula von der Leyen har spilt inn en video hvor hun på et kunstig italiensk med tung aksent forteller smilende at «vi er alle italienere nå», og at vi tilhører samme europeiske familie. Mon det?

Det er neppe aksenten hennes som gjør at italienere kommenterer opptaket av talen som noen aviser har lagt på YouTube, med å si at hun fremstår falsk, at de nå med ett ble enda reddere, eller ved å invitere henne til å stappe ymse ting i visse kroppsåpninger. Hun fremstår snarere som uekte, uten det fornødne alvor, og uten tegn til at de fine ordene bærer bud om reell solidaritet.

Angela Merkel har noe av den samme stivheten som sin landsmanninne, men er likevel mer troverdig og passende overfor et tysk publikum enn von der Leyen er overfor et europeisk. Hva Erna angår… Vel, glem det.

EU står nå midt i sin tredje krise på bare ti år.

For ti år siden var det finans-, gjelds- og eurokrisen, hvor unionens finanser og sammenhengskraft rystet i sine grunnvoller.

For fem år siden var det migrasjonsbølgen, som kanskje var et enda hardere slag for EU, og trolig bidro til at Storbritannia meldte seg ut. Det strømmet ingen merkbar varme fra EU-eliten til vanlige mennesker i Europa den gangen heller.

Nå er det pandemien som gjelder. Ingen vet ennå hvor alvorlig den blir. Kanskje kan et voldsomt økonomisk tilbakeslag unngås.

Men i verste fall blir dette et tungt tredje slag på ti år. Unionen har tatt telling før. Dette risikerer å bli en knock-out hvis ingen skjerper seg kraftig.