En ansatt ved den tyske bildelfabrikanten Continental inspiserer en elektronisk komponent om bord på selskapets Powertrain i Nuremberg, 1. mars 2019. Foto: Andreas Gebert/Reuters/Scanpix

EU er 100% klimafrelst, og innføringen av den nye agendaen for bærekraftig vekst, «European Green Deal» er i full gang. Et viktig element i denne planen er noe som på godt norsk heter «Circular Economy Action Plan», som blant annet vil kreve at elektronikkprodusenter lager produkter som er enkle å reparere, enkle å resirkulere, og i hovedsak bruker resirkulerte materialer. Målet er «bærekraft» samt at kundene skal få en lovfestet rettighet til at produktene man kjøper skal kunne repareres. Høres ikke det fint ut?

Loven som handlingsplanen legger opp til vil høyst sannsynlig bety at mange produsenter av mobiltelefoner, nettbrett og bærbare PC-er må designe om produktene sine med deler som er enklere å bytte eller reparere – for eksempel batterier som enkelt kan skiftes selv eller løse prosessorer som kan oppgraderes etter en tid. I planen skriver EU-kommisjonen:

«Selv om 80 prosent av et produkts miljøpåvirkning bestemmes i designfasen, gir ikke det lineære mønsteret «ta-lag-bruk-kast» produsentene nok insentiver til å lage produktene sine mer sirkulære. Mange produkter går i stykker for fort, de kan ikke enkelt brukes igjen, repareres eller resirkuleres, og mange er laget for engangsbruk»

EU vil gå foran. Men mot hva? 

Planen legger opp til at forbrukere i større grad skal ha tilgang til pålitelig informasjon om holdbarheten og reparasjonsmulighetene til produkter. Engangsprodukter vil begrenses, og det vil bli forbudt  å ødelegge varer som ikke er solgt. EU-kommisjonen vurderer også å lage et system hvor man skal kunne selge tilbake gamle mobiltelefoner, nettbrett og ladere når man slutter å bruke dem, men EUs medlemsstater og EU-parlamentet må bli enige om eventuell lovgiving får det settes i verk.

Målet er at right to repair-lovgivningen skal tre i kraft i løpet av 2021. Den sier imidlertid ingenting om det faktum at de fleste elektronikkprodukter og hvitevarer i dag faktisk kan repareres – problemet er at det enten er enormt kostbart, eller svært upraktisk: Å få en reperatør hjem, koster mer enn å kjøpe nytt, og ingen kan garantere at ikke noe annet snart ryker. Eller du må sende produktet fra deg, være foruten i noen uker, for så å få det tilbake hvor det bare kanskje er godt som nytt. Dette kan fungere på en iPad, men det blir helt håpløst med familiens kjøleskap.

Forslagene er en forlengelse av det varslede kravet om at mobiler må få én felles ladestandard, og EU-kommisjonen venter seg kraftig motstand fra elektronikkprodusentene – altså de som faktisk har greie på å produsere elektronikk. Om felles ladestandard har Apple påpekt at det vil «hindre innovasjon», men i følge EU-kommisjonens nettside ønsker politikerne som ikke har greie på å lage elektronikk å sukre pillen:

«Reglene tar også sikte på å belønne produsenter av produkter basert på deres bærekraftsytelse, samt å koble høy ytelse med insentiver, heter det i en artikkel på «

Et reelt problem for noen av oss. Problematisk politikk for samfunnet

Det er vel ikke rent få som banner høyt over at PC-batteriet ikke lenger kan vippes ut og byttes på egenhånd. Og når fullt brukbare nettbrett og mobiltelefoner etter noen år blir «tidskapsler» som er umulige å oppgradere eller reparere, fordi produsentene vil at du skal kjøpe nytt og dyrt, bør det naturligvis forbys. Sånn sett er dette et skritt i riktig retning.

Det som er skummelt med  den grønne manien som har grepet EU, er at den flytter fokus vekk fra innovasjon, nytenking og utvikling, til at  produktene først og fremst må stemme med politikerstyrte  spesifikasjoner, altså god gammeldags planøkonomi. Denslags ender alltid med ulykke og fattigdom, noe klorofyllkommunister ikke er i stand til å forstå eller akseptere.

«European Green Deal» er heller ikke noen bagatell: Dette er en altomfattende politisk «master plan» som gjør at ALT skal handle om miljøvern og grønne verdier i EU, og praksis innebærer den at partier som «Die Grüne» og MDG bestemmer samfunnsutviklingen fremover. Problemet er at påstandene disse partiene fremsetter om fremtiden,  er dårlig dokumentert og begrunnet, og er sterkt preget av teorier, ønsketenking og rene utopier, med tilsvarende liten fokus på kostnader og farer. Men hvis du lurer på hvorfor Høyre har adoptert MDG-politikken, så er dette altså svaret: Høyre gjør alltid det EU gjør – helt ukritisk.

«European Green Deal» vedtar at miljøproblemer skal omgjøres til lønnsomme muligheter, uten egentlig å legge frem økonomiske beregninger som henger sammen, og i praksis tilsidesetter denne planen vestlig tilbud/etterspørsel-kapitalisme og fokus på konkurranse og lønnsomhet, over til sentralstyrt planøkonomi med fokus på å gjennomføre en politisk visjon. Målet er null netto CO2 utslipp i 2050, frakoble økonomisk vekst fra ressursbruk, og ingen personer eller steder skal forbli glemt eller uberørt.

Men om dette faktisk er mulig, ønsker man ingen debatt om. Og hvem som skal reparere all elektronikken, og hva det skal koste, fremstår også som uforklart.

Forhåndsbestill Peder Jensens bok til spesialpris her!