Koronaepidemien stanser båtmigrasjonen til Italia – realismen overtar

Det tyske NGO-skipet «Sea-Watch 3» i Middelhavet den 3. januar 2019. Foto: Darrin Zammit Lupi / Reuters / Scanpix.

Koronaepidemien får konsekvenser for absolutt hele samfunnslivet, og et bemerkelsesverdig utslag av virusets herjinger i Italia er at det har gått nesten to uker uten flere ilandstigninger av migranter.

Offisielle tall fra det italienske Innenriksdepartementet viser null ilandstigninger hittil i mars.

Det siste NGO-skipet som la til kai med migranter i Italia, var «Sea-Watch 3», som kom til Messina på Sicilia den 27. februar, opplyser Il Giornale.

Som konsekvens av epidemien ble både de 194 migrantene, hvorav 19 kvinner og 31 mindreårige, og besetningen på skipet satt i karantene etter ilandstigningen, meldte ANSA samme dag. Migrantene er i karantene på land, og besetningen ombord på skipet, som ifølge Vesselfinder fremdeles befinner seg i Messina.

De 276 migrantene samt besetningen på det norske skipet «Ocean Viking», som drives av NGO-ene SOS Méditerranée og Leger Uten Grenser, var noen dager i forveien blitt gjenstand for det samme tiltaket etter migrantenes ilandstigning i Pozzallo på Sicilia. Og ifølge Vesselfinder ligger «Ocean Viking» fortsatt til kai der.

Det at to NGO-skip er midlertidig forhindret fra å drive migranttrafikk til Italia, kan selvsagt forklare en kraftig reduksjon i antallet ilandstigninger. Men det er uansett bemerkelsesverdig at tallet er gått ned til null.

For den 28. februar meddelte Leger Uten Grenser at de hadde fått rapporter om båter i havsnød i Middelhavet, og at de var fortvilet over ikke å kunne komme dem til unnsetning.

Migrasjonsaktivister har da også alltid – naturligvis feilaktig, og idet de tar alle migrantenes røverhistorier for god fisk – påstått at trafikken ut fra Libya ikke avhenger av NGO-skipenes nærvær. Forholdene i Libya er så skrekkelige, sies det, at man heller tar sjansen på å legge ut på havet uten utsikter til å bli reddet.

Ingen realistiske mennesker tror på dette. For faktum er at folk hele tiden har fortsatt å dra til Libya, også fra land uten krig, med sikte på å komme seg til Europa, vel vitende om både den reelle risikoen og migrasjonsaktivistenes propaganda. Konflikten i Libya har lav intensitet, og migranter har gjerne arbeidet der i årevis innen de kommer seg med en båt ut på havet.

Dersom det var sant at risikoen for å dø er bedre enn å være i Libya, ville det også i tiden etter den 27. februar ha vært masse migranttrafikk ut fra det nordafrikanske landet, og vi ville fått mange meldinger om båter i nød og druknede mennesker. For selv med skip i karantene har både NGO-er og journalister midler til å skaffe seg informasjon fra området, hva enten det skjer med rekognoseringsfly eller andre kilder til etterretning.

Men det er ingen slik trafikk, langt mindre noen havsnød. Il Giornale kommenterer at Alarm Phone ikke lenger har twitret videre en eneste nødmelding.

Grunnen kan umulig være noen annen enn at både migranter og menneskesmuglere forstår at dette ikke er tiden for å prøve å dra til Italia.

Koronaepiemien har vært en kalddusj som med ett har resultert i langt større selvoppholdelsesdrift og realisme. Man erkjenner at det ikke finnes uendelig med ressurser, og at egne vanskeligheter kan bli så overveldende at det simpelthen ikke er plass til andres.

Det er altså ikke lenger så lett å se på omgivelsene som et slags Teletubby-land hvor alt er koselig bare man er snille mot hverandre. Uten denne illusjonen er migrasjonsaktivismen verdt null og niks.