Minnemonumentet «Jernrosene» ved Oslo domkirke. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Miriam Einangshaug, Utøya-overlevende og lokalpolitiker for MDG i Oslo, hevder at FrP er livsfarlig. Hun knytter både partiet, navngitte politikere og Document til drap og terror, og hevder tankegodset vil føre til et nytt 22. juli.

At Miriam Einangshaug strever med vonde tanker, er svært forståelig. Det er vanskelig å forestille seg noe mer traumatiserende enn å flykte for livet og bli vitne til at nære og kjære skriker i dødsangst før de faller om. Einangshaugs feilslutninger og grove intoleranse i kronikken Frp og høyrepopulisme – Lærte vi ingenting av 22. juli? bør Dagbladet og politisk redaktør Geir Ramnefjell bære ansvaret for å ha satt på trykk. Einangshaug selv er det vanskelig å ønske å filleriste, gitt hennes bakgrunn, men holdningene hennes bør ettergåes i sømmene.

Tankegodset

Einangshaugs feilslutning er grov, men etter hvert svært velkjent.

Vi skulle liksom bli bedre etter terroren. Vi skulle behandle hat med kjærlighet. Vi ble lovet et oppgjør med høyreekstreme holdninger. Men løftene ble glemt, og det virkelige oppgjøret med tankegodset som tok liv, uteble.

Troen på at et konservativt politisk ståsted er sammenfallende med høyreekstreme holdninger og kapasitet til massedrap, har befestet seg i en del av norsk venstreside de siste årene. Men det gjør ikke troen verken riktigere, mer tolerant eller mindre injurierende. Påstanden om at over en halv million nordmenn – FrP-velgerne – lefler med drapsfantasier og er i stand til å ta livet av politiske motstandere, faller på sin egen urimelighet.

Det er faren for at folk skal tro på Einangshaugs resonnementer i kraft av hennes status som Utøya-overlevende som gjør det viktig å imøtegå dem. Den aller viktigste lærdommen etter 22. juli bør være at ytringsfriheten er svært skjør, og at den er gjenstand for stadig misforståtte angrep fordi det etableres konsensus om at meningsmangfold er farlig.

Intellektuell konkurs

Einangshaug er redd for FrPs tanker om at Norge skal bli et patriotisk fyrtårn og at FrP i større grad skal verne om nasjonalstaten.

Holdninger og politikk som bare for noen få år siden var ansett som ekstreme, er i dag legitimert. Noen av dem som har ytret det mest ekstreme, har blitt belønnet med posisjoner i regjering. Det er livsfarlig.

Men når ble det ekstremt å uttale kjærlighet til sitt eget land og egen kultur? Hvor er ekstremismen i å påpeke at vår kultur er verdt beskyttelse mot ukultur som rammer de svakeste i vårt samfunn aller hardest?

Den venstresiden Einangshaug representerer, har i stor grad slått seg intellektuelt konkurs i all sin forståelsesfulle impotens. Alt som lukter av faktabasert empiri, er populisme, for sannheter er diskriminerende. De verdimessig postmoderne tror de har utrettet noe dersom alle har fått sagt litt om hva de føler, de krever at det ikke finnes noen sannhet, men hevder selv at de har sannheten. Det hele er paradoksalt og selvmotsigende.

Relativismen Einangshaug argumenterer ut fra, medfører at alt er like riktig eller like galt, nyansene forsvinner. Ingenting betyr noe mer enn noe annet. Hun sidestiller innvandringskritikk med massedrap, og nøytrale ord med ekstreme handlinger. I en slik verdensanskuelse er det legitimt å brunbeise, fordi man tror andres meninger er farlige. Men holdningen gjør samtidig at det kan defineres som rasisme å begrunne politisk ståsted for streng innvandringspolitikk i empiri om manglende integreringsevne, økt kriminalitet og svekket sikkerhet for landets innbyggere.

En slik holdning forutsetter en tro på at islamsk kultur er like god som norsk kultur, og at alle som migrerer til Norge, er verdige trengende. Nordmenns legitime frykt for registrerbare negative samfunnsendringer stemples som ekstremisme.

Terje Tvedt bruker begrepet «den narsissistiske kosmopolitt». Nordmenn som Einangshaug er opptatt av verden på bakgrunn av globalismens innflytelse, uten å se noe annet enn en kopi av seg selv eller noe som raskt vil ønske å bli en kopi av seg selv når hun betrakter andre kulturer. Det er ikke bare naivt, det er diskriminerende. I Einangshaugs verden aksepteres ikke perspektiver som mener noe bestemt eller sier at noe er bedre enn noe annet, og på den måten er ståstedet hennes mer ekskluderende enn populistene hun avskyr.

Forstår ikke demokratiet

Allerede året før terroren, i 2010, skrev Christian Tybring-Gjedde og partifellen Kent Andersen i kronikken Drøm fra Disneyland, at Arbeiderpartiet ville rive landet vårt i filler fordi de åpnet for flerkultur. Sistnevnte skriver i dag for det rasistiske nettstedet Document, ett nettsted Anders Behring Breivik selv var aktiv på i forkant av terroren.

Sjefen sjøl, Siv Jensen, har gjentatte ganger advart mot snikislamisering. Og hvem kan glemme Listhaugs Facebook-post om at «Arbeiderpartiet mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet»?

Med grove insinuasjoner og selektiv hukommelse viser kronikkforfatteren sin manglende forståelse ikke bare for terror, men for demokratiet og hvordan det fungerer. Breivik opererte ikke bare i Documents kommentarfelt, som han for øvrig ble blokkert fra. Han opererte også i kommentarfeltene til Dagbladet og VG, for å nevne noen.

Document er ikke rasistisk, men medlem av Norsk Redaktørforening. At Norsk Redaktørforening opptar rasistiske medlemmer, er en påstand Einangshaug bærer bevisbyrden for. Å finne belegg for påstanden vil være like håpløst som å fjerne demokratiet, slik hun i praksis uttrykker ønske om ved å sidestille FrPs religions- og partikritikk med terroroppfordring.

Sannheten om terror

Det gjør så jævla vondt. Jeg har hørt altfor unge stemmer rope for livet før deres siste åndedrag. Jeg har sett likkleder dekke altfor mange kropper. Jeg har vært med unge venner til graven og sett fortvilelsen i foreldrenes blikk over tapet av altfor unge liv.

Det er konsekvensene av høyreekstrem terror. Og jeg tror ikke det er siste gang vi opplever det, om vi ikke begynner å ta et virkelig oppgjør med tankene og holdningene som drepte.

Man dreper ingen med tankens kraft. Ei heller med ord. Man dreper med ideologisk overbevisning når man tror man er berettiget.

Berettigelse er en følelse som henger tett sammen med krenkbarhet, og begge følelser kan oftest spores bakover. Du vil ikke finne opprinnelsen til disse følelsene i utsagn fra FrP-politikere eller sinte menn i avisenes kommentarfelt, du vil finne opprinnelsen i kulturen mennesket har vokst opp i. Kultur er en variabel størrelse.

Det interessante, både i et psykologisk og et politisk perspektiv, er å forstå hvorfor og hvordan ulike mennesker har fullstendig ulike tanker om hva som er ønskelig, hva som er rett og galt, og hva som er kjærlighet og hat. For det er mennesker som utgjør kulturer, enten det er på familie- og lokalnivå eller på nasjonalt og internasjonalt nivå.

Barn som har opplevd ekstrem omsorgssvikt, påføres tilknytningsskader som gir begrenset mentaliseringsevne. Breivik er selvskreven, og det samme er mennesker som begår grove seksuelle overgrep, mishandling og andre alvorlige kriminelle handlinger. I kulturer der vold og ydmykelser er en naturlig del av barneoppdragelsen, vil man få voksne som er ekstremt voldsberedte. I Norge er det en lav andel barn som vokser opp slik. Derfor er terrorhandlinger sjeldne i Norge. I MENA-land er situasjonen en helt annen. Derfor ligger også muslimske land alltid på toppen av terror-statistikken. Det er noe med kulturen.

Integrering av migranter fra muslimske land viser seg svært vanskelig. Det postmoderne norske mennesket har for lengst forlatt enhver gud og fnyser foraktfullt av kristendommen, samtidig som det utviser en overdreven respekt for islamsk skamkultur. 40 % av norske muslimer går i moskeen. Vi må ta inn over oss at både OIC , IslamNet og andre har påvirkning på moskemiljøene. Vi må ta inn over oss at norske fengsler fylles av muslimske menn som kan radikalisere medfanger. Radikaliserte muslimer reiste fra Norge for å bli IS-krigere. Dette har skjedd. Dette er  de berettigede, de krenkbare.

Skal man telle norske terrorister, er det lett å glemme at det er flere enn Breivik som har vokst opp under fryktelige omsorgsvilkår bak lukkede dører i landet vårt. Spesielt venstresiden ser ut til å glemme at PST anslår at rundt 70 nordmenn deltok i kamper for IS i Syria og Irak. Forholdstallet bør være grensesprengende i å forstå hvordan ulike kulturer og deres andel omsorgssviktede barn gir ulik risiko for utvikling av ekstremt farlige voksne.

Mangler man evne til å ta andres perspektiv, vil man også kjennetegnes av det som kalles narsissistisk sårbarhet. Dette kjennetegner oppvekst i ukultur og erfarte traumer. Det siste kan kanskje Einangshaug selv identifisere seg med, som overlevende etter Utøya. Karakteristikken for traumebelastede er at de har sterkt behov for å bli sett, har en opplevd berettigelse til å oppføre seg hvordan de vil, stille krav og fritt kritisere andre, men samtidig er ekstremt sårbare for kritikk selv. De er oftest mistenksomme og feiltolker nøytrale utsagn som angrep. De er avhengige av strenge rammer og forutsigbarhet.

Det er ikke FrPs tankesett som utløser terror. Tvert imot forsøker de å begrense den.

Kjøp Sammenstøt mellom sivilisasjoner? her!