Islamistiske Council of American-Islamic Relations, CAIR, diskuterer «økende islamofobi» i Washington, 21. desember 2015. Fra venstre: Imam Johari Abdul-Malik fra Council of Muslim Organizations, Kristin Szremski fra American Muslims for Palestine og imam Mahadi Bray fra American Muslim Alliance. Foto: Kevin Lamarque/Reuters/Scanpix

Det utgis en endeløs flom av artikler, avhandlinger, rapporter og studier fra universitetene i den vestlige verden om hvor rasistisk, supremasistisk, diskriminerende og hatefullt muslimene blir behandlet i Europa og Nord-Amerika. Disse rapportene og skriftstykkene blir i tillegg til nasjonal, skattefinansiert forskningsstøtte utarbeidet og utgitt med støtte fra islamske organisasjoner, fra islamske stater og fra EU.

All denne ”forskningen” og litteraturen om den vestlige verdens islamhat (islamofobi) er preget av forskningsaktivisme og fungerer som partsinnlegg i debatten om islam, partsinnlegg som tjener som forsvar for islam og som angrep mot den angivelige, «islamofobiske», vestlige kulturen. Forsvaret av islam kan til og med være angitt i selve navnet på forskningsprosjekter om «islamofobi», slik som prosjektet Counter-Islamophobia Kit (CIK). Det kan på norsk oversettes til ”Verktøy mot islamofobi” og var et transnasjonalt universitetetsprosjekt som pågikk fra 2017 til 2018. Det ble ledet av professor Ian Law og ei forskergruppe ved universitetet i Leeds, men omfattet også ei forskegruppe fra Islamic Human Rights Commission i London og ansatte ved universitetene i Athen, Budapest, Liege, Lisboa og Praha. Programmet ble støttet av EU-institusjonen ”Rights Equality and Citizenship (REC).

Storhaug som «islamofob»

Et annet løpende prosjekt, som blir støttet av EU, er de årlige rapportene om islamofobi i Europa som utgis av den tyrkiske forskningsorganisasjonen SETA og som anses å være et politisk redskap for Erdogans parti AKP. Disse rapportene består av tilstandsrapporter fra europeiske land. I den første rapporten, som gjaldt året 2015 og som ble utgitt i 2016, var 27 europeiske land representert. Disse rapportene er skrevet av «islamofobi-forskere» i de enkelte landene som gjennom bidrag både gir økonomiske og åndelige insentiver til forskerne for å videreføre sin ”forskning”. Fra Norge har for eksempel Cora Alexa Døving og Sindre Bangstad ytet bidrag. Særlig Bangstad er en nidkjær forkjemper for troen på en utbredt diskriminering av muslimer i vestlige land, samtidig som han har en skarp brodd mot kritikere av islam. Bangstad gikk i september i fjor ut og krevde at staten trekker sin støtte til Human Rights Service (HRS). Han har i internasjonale tidsskrifter definert HRS-leder Hege Storhaug som islamofob. I sin tid gikk han også ut og sammenlignet Walid al-Kubaisi’s film om Det muslimske broderskapet med nazistisk propaganda.

Truer demokratiet

I SETA-rapportene blir det til stadighet gjentatt at den «utbredte islamofobien” er en trussel mot EU’s demokratiske grunnlag og verdier. «Islamofobien» i EU-landene er også blitt den primære utfordreren av sosial fred og sameksistens for ulike kulturer, religioner og etnisiteter i Europa, blir det fastslått i disse rapportene. Og «islamofobien» øker på områder som utdanning, arbeidsliv, medier, politikk, rettsvesen og internett. Den har passert stadiet for retoriske fiendtlighet og blitt en fysisk fiendtlighet som muslimene føler i hverdagslivet, enten det er i skolen, på arbeidsplassen, i moskeen, på offentlige transportmidler eller på gata. Og det er ikke bare blant de fattige og de med middels inntekter at «islamofobien» er utbredt på grunn av desinformasjon om muslimer og om islam. «Islamofobi» er også blitt noe som preger de utdannede elitene i EU, noe som lyder merkelig med tanke på alle avhandlingene og rapportene om «islamofobi» som har strømmet ut av akademia de siste 20 årene. Diskriminering av muslimer ved å forby niqab på offentlige steder, hijab i visse yrker, forbud mot minareter på moskeer og andre lover som angivelig skal begrense muslimenes religionsfrihet, taler sitt tydelige språk, heter det i rapportene.

Det er behov for empirisk belegg for påstandene om diskriminering av muslimer, hets og anti-muslimske rasisme. «Islamofobi» må bli en egen kategori i landenes kriminalstatistikk. På denne måten kan man få en kvantitativ oversikt over kriminalitet mot muslimer og ikke bare enkelttilfeller og et såkalt kvalitativt forskningsperspektiv på «islamofobien». «Islamofobi» defineres som en samfunnssykdom og som en av de mest prekære former for rasisme i de årlige SETA-rapporter, ”The European Islamophobia  Report”, som altså blir gitt ut med EU-støtte. Mange av disse påstandene om «islamofobi» finner man også igjen i den norske regjeringens begrunnelse for å utarbeide en handlingsplan mot muslimhets som skal legges fram senere i år.

Dansk forbannelse

Det var ikke bare drøye påstander i SETA-rapporten for 2018, men også opplysningen om at rapporten var finansiert av EU, som i fjor vekket raseri hos danske politikere. I rapporten ble det vist til at Danmark har vedtatt lov om omsorgsentre for barn, en lov som forbyr faste for skole-elever og et forbud mot burka og anti-ghetto-bestemmelser som skal hindre ghettofisering av innvandrere. Og rapporten slo fast at alle disse lovene diskriminerer muslimer, og at de var et resultat av vidtfavnende retorikk om at islam er uforenlig med det å være dansk. Det at håndtrykk er påbudt ved utdeling av statsborgerskap i Danmark, er også noe som rapporten trakk fram som diskriminering av muslimer. Muslimske kvinner kan som kjent ikke ta ukjente menn i handa.

Den danske utenriksminister Jeppe Kofod sa han var virkelig forbannet på rapporten.

-EU’penger skal selvsagt ikke brukes for å finansiere en tyrkisk NGO-rapport om «islamofobi» i Europa, sa han til Jyllandsposten. Peter Kofod fra Dansk Folkeparti mente EU-kommisjonens finansiering av rapporten var en skandale. Forfatterne av den danske SETA-rapporten, tyrker-danskene Sibel Özcan og Zeynep Bangert, forsvarte rapporten med at flere danske lover er rettet mot og diskriminerer muslimer. Danmark er blitt et etnokrati fordi den politiske makten er blitt plassert i hendene på en særskilt gruppe, nemlig danskene, hevdet de (jfr. at ingen etnisk gruppe skal kunne prege samfunnet mer enn en annen i det multikulturelle samfunnet).

Danskenes lovregulering, som sikter på å styrke likestilling ved å forby særordninger for noen skole-elever og ved å forby et diskriminerende plagg som burka, blir altså oppfattet som uttrykk for «islamofobi» og av muslimer krevd fjernet i demokratiets (islams) navn. Disse lovreguleringene og protestene mot dem sier mye om hvor langt islam og den liberale demokratiet står fra hverandre og hvor hardt presset er fra islam på europeiske stater for å få dem til å godta islamske ideosynkrasier, som for eksempel burka, med sterk støtte fra akademiske eliter og store deler av det politiske etablissementet.

Med EU mot islamofobi

EU-kommisjonen er sentral i ”kampen” mot «islamofobi» i Europa. Til tross for at rapportene fra SETA slår fast at også elitene lider av ”samfunnssykdommen islamofbi”, så ser det ut til at «islamofobi» som begrep og fenomen er akseptert av EU-kommisjonen. Den har siden 2015 hatt en egen koordinator for arbeidet mot «islamofobi». Denne koordinatoren (for tiden Thommasso Chiamparino) skal adressere anti-islamsk hat-tale, hatkriminalitet og diskriminering. Han skal også samordne arbeidet til de såkalte antirasistiske  NGO’ene i EU, både de som jobber på det nasjonale og på det transnasjonale planet.  Koordinatoren jobber med å få fram en felles definisjon av «islamofobi», slik at EU kan legge grunnlaget for en aktiv politikk mot denne «samfunnssykdommen». I samme åndedrag har EU også utformet regler for hvordan journalister skal ordlegge seg om og beskrive muslimer i EU-området.

SETA-rapporten for 2018 har en del tall for det de kaller «islamofobe» tilfeller i Europa dette året. Hva som legges i «islamofobe» tilfeller (incidents) er ikke presist angitt, men det virker som om såkalte hatefulle ytringer utgjør en anselig del av disse tilfellene. I Belgia ble det dette året meldt om 70 tilfeller av islamofobi. I Østerrike ble det registrert 540 tilfeller, mens det året før ble registrert 309 tilfeller. I Frankrike ble det registrert 676 slike tilfeller, 20 av dem medførte fysiske angrep. Det var 568 tilfeller av diskriminering og resten, 88, var hatefulle ytringer. I Nederland var over 90 prosent av 151 tilfeller av religiøs diskriminering rettet mot muslimer.

Psykoanalyse av «islamofober»

Det er ikke bare i Europa at det er en hektisk akademisk virksomhet for å dokumentere «islamofobi». Akademia i Nord-Amerika (USA og Canada) er muligens enda mer opptatt av emnet, men problemstillingene, definisjonene, eksemplene og løsningene beveger seg innenfor de samme parametrene, enten det er i Europa eller i Nord-Amerika. Det utgis bøker og rapporter som omhandler alt fra å psykoanalysere folks påståtte «islamofobi», og som betrakter islam som et frigjøringsprosjekt, til president Donald Trumps forsøk på å begrense innvandringen fra Latin-Amerika. Trumps politikk settes selvsagt av «islamofobi-forskerne» i en inkommensurabel sammenheng mellom «islamofobi» og «hvit suprematisme». Når man ser på den «islamofobi-forskningen» som er lagt ut på det amerikanske nettstedet Academia, er det mye som taler for at man i Nord-Amerika tar «islamofobien» lenger ut enn i den ”gamle verden”. Men så er det jo også slik at Europa på de fleste områdene henger etter USA i utviklingen av politisk korrekthet og postmoderne galskap.

To kvinnelige forskere, Reem Bahdi og Azeezah Kanji, er i en studie fra universitetet i New Brunswick i Canada på intens jakt etter lovgivning, rettssaker og historier fra dagliglivet som skal gi belegg for at muslimene blir utsatt for «islamofobi», for rasialisering, stereotypifisering og diskriminering. Studien er verdt omtale for den samler opp mye av de konkrete anklagene som «islamofobiforskere» bringer til torgs og bruker som angrep på islamkritikere, men også på myndigheter i den vestlige verden. De to mener for eksempel at den statlige canadiske «islamofobien» er vanskelig å identifisere fordi den opererer i det skjulte. «Islamofobi» skjules f eks. som sikkerhetstiltak mot terror. Muslimer er for eksempel ikke nevnt i landets terrorlover, men lovene er klart rettet mot, assosiert med og beregnet på muslimer. Muslimsk terror blir  framstilt som et eget fenomen som er ekstra ille og som er i strid med canadiske verdier. Muslimsk terror blir i Canada framstilt som om den springer ut av en radikal religiøs ideologi, mens de to forskerne mener at slik terror må forklares med sosiopati og psykopati, en forklaring som er velkjent hos politisk korrekte også i Europa. Den canadiske loven Babaric Cultural Practises  Act forbyr kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, æresdrap og polygami. Den er også rettet mot muslimer, mener de to forskerne.

Må leve i skjul

Det finnes også tilfeller der den statlige «islamofobien» kommer direkte til uttrykk. I Canada kan man ikke skjule fjeset bak en niqab eller burka når man avlegger ed og mottar statsborgerskap. Man kan heller ikke forlange at det skal være en kvinnelig ansatt på plass når eden avlegges, men må godta den tjenestemannen som til enhver tid er til stede (muslimske kvinner kan ikke ta fremmede menn i handa). Denne ordningen er laget for å diskriminere muslimer, mener de to forskerne som også forteller om en muslimsk flyger som fikk avslag på fornyelse av flysertifikatet sitt i USA på grunn av terrormistanke. Det ble også avslag i Canada fordi muslimske flygere stereotypifiseres som muslimske terrorister.

Hovedtesen hos de to forskerne (som ellers ser ut til å være mest opptatt av transseksualitet) er at muslimer er som alle andre. Hvis noen hevder at det er ting som er spesifikke ved islam som religion, så kommer beskyldningene straks om at man essensialiserer muslimene. Det innebærer at man ikke kan kritisere muslimer og islam uten å bli beskyldt for «islamofobi», «rasisme» og «fremmedfiendtlighet». Ikke noen av problemene som hefter ved den islamske innvandringen til vestlige land, kan ifølge islamvennlige forskere knyttes til islam og til muslimene som gruppe. Alt som er trist og leit, tilskrives hvit rasisme, hvit suprematisme osv. Det nevnes aldri at det i Vesten finnes mennesker som må leve i skjul og med 24 timers politiovervåking for ikke å bli likvidert av muslimske terrorister fordi de har laget en karikatur av Allah eller kommet med offentlig kritikk av islam. Ikke et ord om all volden,truslene og kriminaliteten mot den innfødte befolkningen i samfunn som Frankrike, Storbritannia, Sverige og Tyskland som springer ut av muslimske miljøer. Og kommer man inn på slike problemer, blir man fortalt at årsaken ligger i den innfødte befolkningens «islamofobi», at det er de innfødte som har skylden, og at muslimene bare tar igjen for all elendigheten de blir utsatt for i vestlige samfunn.

Regjeringens største suksess

Islam er befridd for all skyld, og det er ikke noe i islam som berettiger tiltak for å begrense islamske særegenheter. For det innebærer, ifølge islam-apologetene, et brudd muslimers menneskerettigheter og religionsfrihet. At islam på den andre siden kan bryte med de samme rettighetene ved å kreve for eksempel at kvinner skal være kledd på en spesiell måte, ikke være likestilte og kunne unndra seg skikk og bruk i vestlige samfunn, blir en ikke-sak i den rådende, politisk korrekte diskursen. Islam er med andre ord en religiøs, politisk og sosial bevegelse som er fredet av den politiske korrektheten, befridd for all «synd» og gjort til et eget fredet, «landskapsvernområde», som vokser og vokser. Islams ekspansjon ser ut til å gå mot uendelig, men den norske regjeringen mener Norge trenger en egen verneplan, en handlingsplan mot «islamofobi». Og det kan regjeringen planlegge og sette i verk uten at det kommer fram et kritisk pip i den politisk korrekte, norske offentligheten. Derimot kommer det, kanskje ikke uventet, motforestillinger fra et muslimsk miljø. Leder av Senter for sekulær integrering, Shakeel Rehman, sa da regjeringen erklærte at den ville lage en handlingsplan mot muslimhat: ”Det finnes lite grunnlag for å hevde at muslimhat er et graverende problem. En rapport fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-Senteret) forteller for det meste om fordommer og frykt – ikke hat.” Eller, som det heter på «nynorsk»: Islamofobi er ikke annet enn «fake news», spredt ut for å få den etnisk norske befolkningen til å tilpasse seg islam i det multikulturelle norske samfunnet. Og det må kunne sies å være et suksessområde for regjeringen. Kanskje det eneste?

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.