Koronaepidemien fremkaller et alvor som migrasjonen ikke gjør

Soldater holder vakt på den neste folketomme plassen foran domkirken i Milano den 8. mars 2020. Foto: Flavio Lo Scalzo / Reuters / Scanpix.

Koronaviruset begynner nå å avstedkomme tiltak på overordnet samfunnsnivå som er mer drastiske enn de fleste vesteuropeere har vært vitne til i sin levetid. For folk som har opplevd krigsområder eller totalitære regimer, gjør det neppe all verdens inntrykk, men for alle som har levd noenlunde frie, sorgløse og ukompliserte liv i velstandens Europa, er det som skjer nå, noe helt nytt.

Dekretet som Italias regjering nå har utstedt med sikte på å redusere smittehastigheten til koronaviruset, iverksetter tiltak som ikke har vært sett i fredstid.

Det er den folkerikeste og økonomisk viktigste av Italias 20 regioner – Lombardia – og 14 omkringliggende provinser i fire andre norditalienske regioner – Parma, Piacenza, Rimini, Reggio-Emilia, Modena, Pesaro og Urbino, Venezia, Padova, Treviso, Alessandria, Verbano-Cusio-Ossola, Novara, Vercelli og Asti – som rett og slett stenges.

Med unntak av barer og restauranter som (klokken 6–18) kan garantere manglende trengsel, sånn at sikkerhetsavstanden på en meter kan opprettholdes, blir forsamlingslokaler i sin alminnelighet stengt. Foruten allerede stengte skoler, universiteter og museer, rammes også puber, treningssentre, svømmebasseng, sportshaller, bingohaller, speiderhus, klubblokaler av alle slag, teatre, kinoer – you name it. Folk oppfordres til forsiktighetsregler når de gjør sine nødvendige innkjøp. Unødige arbeidsmøter skal unngås – en anbefaling mange vitser om at de gjerne skulle ha sett var permanent.

I dette området bor det mer enn 15 millioner mennesker, en befolkning nesten på størrelse med Nederlands.

Det er ikke tale om en fullstendig pottetett avstengning. Man kan komme ut og inn hvis en tilstrekkelig god grunn kan godtgjøres, hva enten det handler om arbeid eller familie. Italia er ingen drakonisk eller autoritær stat, så det er lett å tenke seg at regelen vil bli håndhevet med fleksibilitet.

Men hele tiltakspakken fyller uansett befolkningen med et visst alvor.

Mange spør seg om dette virkelig er nødvendig. Er denne epidemien virkelig så skummel?

For den som er ung og frisk og vant til kun å tenke på seg selv, kan det virke unødig. Det er neppe ens egen helse som er truet. Men som Italias statsminister Giuseppe Conte var nøye med å forklare da han for noen dager siden kunngjorde stengningen av skolene og universitene, handler dette om at det offentlige helsevesenet ikke skal bli overbelastet.

Dersom smitten sprer seg for raskt, frykter nemlig helsemyndighetene at antallet personer som trenger helsehjelp, vil hope seg opp så raskt at det hverken er sengeplasser eller medisinsk utstyr nok til alle. Og hvis noen dør av pusteproblemer fordi det ikke er respiratorer igjen, er det noen høyst alvorlige paragrafer i lovverket som stiller myndighetene til ansvar. Det er faktisk myndighetenes fordømte plikt å beskytte alle innbyggere, uten hensyn til deres alder eller helsetilstand.

En figur som er postet til Twitter, illustrerer saken:

https://twitter.com/CT_Bergstrom/status/1235865328074153986

Dersom alvoret tiltakene avstedkommer, inspirerer hver enkelt borger til litt større forsiktighet, vil altså mange liv bli spart.

Denne ansvarsfølelsen overfor land og folk er ikke noe vi stifter bekjentskap med hver dag. Og en kriseforståelse som gjør at et territorium stenges, er rett og slett uhørt.

Hva er grunnen til at en epidemi fremkaller denne tilstanden, og ikke massemigrasjonen? Kanskje fordi epidemien er langt mer akutt. Det handler om noen kritiske uker eller måneder.

Men hvis man tenker seg om, avstedkommer massemigrasjonen noen betraktninger som er beslektet med de ovenstående.

For der epidemien utfordrer helsevesenets bæreevne, utfordrer massemigrasjonen nasjonalstaters bæreevne. Der det risikerer å mangle sengeplasser i morgen, kan det mangle arbeidsplasser, velferd og fysisk trygghet noe lenger frem i tid.