Zeliha Acar dukket opp i Dagsrevyen som en hvilken-som-helst-jente som følte seg krenket over de nye passreglene. Historien var mer komplisert. Acar er den samme jenta som sjokkerte Norge ved å nekte å gi kronprins Haakon hånden i moskeen i Bærum.
«Man skal høre mye før ørene faller av», sier ordtaket. Men for muslimer og sikher er bare tanken om å vise ørene til andre uutholdelig. Da blir man krenket. Jeg, jeg, jeg, meg og mine behov må komme foran hensynet til gjenkjennelse i passet og samfunnets krav til sikkerhet, sier de troende. Men dette er ikke annet enn religiøs narsissisme i praksis.
Stor muslimsk kampanje mot nye passregler: – Synlige ører er krenkende
Det er sjelden en ny forskrift skaper så stort engasjement som forslaget til ny forskrift om pass og nasjonalt ID-kort, skriver NRK. Høringsfristen gikk ut i juni i fjor, men det er foreløpig ikke avgjort om reglene skal endres, slik at kravet om synlige ører fjernes.
Denne ør-lille detaljen i dagens passforskrift har åpenbart vært en verkebyll for flere av landets muslimer og sikher: Tanken bak ørekravet er at det skal bidra til sikker identifisering av passinnehaver. Men for personer som mener det er en religiøs plikt å bære hodeplagg som dekker ørene, er påbudet dypt problematisk.
Imen Hasnaoui (34) er utålmodig. Hun er aktiv i Muslimsk Dialognettverk og i Det Islamske Forbundet. Sammen med to andre kvinner, skrev hun høringssvaret fra dialognettverket om saken. Regelen må fjernes, mener hun.
– Jeg kjenner folk som har utsatt å søke om pass eller å fornye passet sitt fordi de håper på nye regler, sier Hasnaoui. Hun mener det finnes andre metoder for å ivareta identifikasjon og sikkerhet.
– Metoder som ikke stigmatiserer folk som bruker religiøst hodeplagg, sier hun.
Hasnaoui minner om at reglene ikke bare gjelder pass, men også det nye nasjonale ID-kortet som etter planen kommer i år. Det betyr at et bilde med synlige ører må vises fram for eksempel på postkontoret eller apoteket.
Sumeet Singh Patpatia, leder av Unge Sikher og Turbandagen, skriver sammen med Prableen Kaur i Aftenposten om gravalvoret som knytter seg til ører og menneskerettigheter:
Hvorfor ble det sånn at Norge innførte krav om synlige ører? Hva skjedde? I 2014 ble noen overbevist om at synlige ører var viktigere på passbildet enn det hadde vært tidligere.
Uten høring, utredning eller faktagjennomgang endret man den norske praksisen og innførte et forbud mot tildekkede ører på passbilder. Konsekvensen av dette er at det gjøres inngrep i norske borgeres menneskerettigheter, uten at myndighetene har utredet gyldigheten av disse inngrepene.
Mennesker som har samme forhold til å eksponere ørene som de fleste av oss har til å brette ut kjønnsorganene i banken eller butikken, fremkaller et sterkt behov for fjerndiagnostisering.
«Religionsfrihetsgruppen» protesterer mot synlige ører på passbilde
Skal det være slik at mens «folk flest» må ta av seg caps, lue o.l. i sikkerhetskontrollen på flyplasser rundt om kring i landet, får turban og hijab forbli på hodet bare fordi plagget bæres av en troende? Det henger selvsagt ikke på greip, men eksemplene er dessverre mange på hvorfor troende mener de skal ha særrettigheter på storsamfunnets bekostning.
Kvinnen som ikke ville håndhilse på kronprisen heter Zeliha Acar og er styremedlem i Islamsk Råd Norge (IRN). I juni stod hun frem på NRK som «krenket» fordi hun måtte vise ørene på passfotoet.
NRK presenterte henne i en videosnutt i juni som «Zeliha». Zeliha, som poserte foran en fotoautomat, var dypt krenket over at hun måtte vise ørene på passfotoet sitt. Såpass krenket at hun begynte å gråte, Document rapporterte 25. juni.
På NRK fremstod hun som en tilfeldig muslim statskanalen hadde intervjuet. Men noen «tilfeldig muslim» er ikke Zeliha Acar. Hun sitter i Islamsk Råd Norges styre, og er i tillegg IRNs ungdomskoordinator.
Det er sterke krefter i sving for å la religiøse anfektelser og overtro få forrang i et samfunn som skryter av sin sekularisme. På Regjeringens hjemmesider finner man listen over høringssvar. Den er i hovedsak fylt opp av privatpersoner med identiske svar, og får dermed et tydelig kampanjepreg over seg. En lang rekke av svarene har heller ikke noen avsender, og bør således forkastes.
Videre er et rått anslag at minst 90% av avsendernavnene neppe kan påberope seg flere generasjoner på norsk jord. Hvilken kultur skal man da stå opp for: den norske der likestilling og kvinners frihet står sentral, eller patriarkalske klankulturer som utøver sosial kontroll blant annet gjennom hodeplagg? Noe å tenke på 8. mars.
Beklageligvis er det en rekke organisasjoner man ellers kunne tenke seg ikke ville la seg engasjere av ørene, som sterkt og klart stiller seg på de religiøses side:
Svaret fra Psykologforeningens menneskerettighetsutvalg (MRU) er talende for hvordan mange tenker og vurderer:
MRU mener på generelt grunnlag at det er svært uheldig om grupper av mennesker i Norge på grunn av statlige forordninger skal havne i situasjoner som oppleves som krenkende og stressfylte på bakgrunn av deres religiøse tro og kulturelle identitet. Det kan bidra til opplevelse av diskriminering. Det antas at særlig det nasjonale id-kortet vil bli brukt ofte, også i en persons lokalmiljø, og i tilfelle vil de problematiske situasjonene oppstå ofte i denne sammenhengen.
Vi anerkjenner at myndighetene har behov for å kunne stadfeste enkeltindividers identitet med stor treffsikkerhet. Samtidig vil vi understreke betydningen av at samfunnet tilrettelegger for at alle borgere kan delta i samfunnslivet på likeverdige premisser, uavhengig av kulturell og religiøs bakgrunn. Det bærer også med seg viktige psykologiske sider at et menneske får mulighet til å være seg selv, fullt og helt, og ivareta sin kulturelle og historiske tilhørighet. Vi ber derfor om at den eventuelle merverdien synlige ører tilfører som identitetsmarkør, vektes mot den begrensingen dette representerer for enkelte gruppers samfunnsmessige tilhørighet og kulturelle og religiøse praksis. Ettersom andre sammenlignbare land ikke har innført synlige ører som et krav, legges det til grunn at identitet kan bekreftes ved hjelp av biometriske metoder, som ikke går på bekostning av borgernes demokratiske rettigheter.
Paradoksene står i kø – det er bare å plukke dem fra hverandre.
Grunnlaget for enhver identitetspolitikk er et betydelig innslag av narsissisme. Få steder er dette så tydelig som i denne saken. Dessverre aner man også en stadig mer demonstrativ og infantil trassighet hos alle som ikke tilhører den voksne majoritetsbefolkningen i landet.
Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.
