Sandro Botticelli (1445–1510), «Den utstøtte» (ca. 1495). Palazzo Pallavicini-Rospigliosi, Roma. Foto: The Yorck Project / Wikimedia.
Jeg har inntrykk av at begrepet identitet blir brukt oftere nå enn for bare ti år siden. Det blir knytta til nasjonalitet, folkegruppe, hudfarge, religion, kjønn, alder, yrke, sivilstatus m.m. Kan det å skape identitet på slike kriterier ha negative konsekvenser? Finnes sunnere alternativer?
Det skal være vanskeligere å skifte favorittfotballag enn å skifte ektefelle. Det samme kan være tilfelle med å skifte livssyn og politisk parti.
En trosbasert identitet former grupper og samtidig mulige skjold mot andre mennesker. Kanskje har dette vært nødvendige strategier for trygge og gode fellesskap.
Tvilen på at vi har en norsk identitet kan bunne i at vi har fjerna oss fra tydelige identitetsmarkører. Med humanismen har vi fått mer kontakt til vår indre verden. Vi navigerer i større grad ut fra eksistensielle behov. Våre regler og lover baserer seg på verdier som trygghet, tillit, respekt, gjensidighet og empati. Dette er behov alle mennesker har. Kan vi leve etter dette, trenger vi ikke kalle oss ateist eller muslim. Vi trenger ikke definerende merkelapper for å bli akseptert av vår gruppe. Toleranse og støtte i å kunne bidra ut fra evner og interesser er viktige verdier.
Nylig hadde forfatter Kent Andersen en artikkel i Document.no om godhetsjunkier. Det er en sterkt kritisk merkelapp på en av tidens konstruerte identitetsmarkører. Etter hans syn kan den identiteten føre oss bort fra faktabasert forståelse av tilværelsen. Han skriver:
«Godhet er uhyggelig vanedannende og forvrenger virkeligheten. … Det er skikkelig herlig å leve i villfarelsen at man selv er fantastisk, mens alle som kritiserer deg er ondskapsfulle, hatefulle og brune nazisympatisører og whatnot.»
Jeg kan langt på vei følge han, fordi jeg har flere tunge erfaringer som jeg antar har med slik identitet å gjøre. Det starta med at jeg leste Koranen og oppdaga dens vold og krav til identifisering med ideologien. Islam betyr underkastelse. I sin ytterste konsekvens betyr det deidentifisering med våre indre kompass. En god muslim forventes å underkaste seg Allahs lover døgnet rundt og i alle livssituasjoner. Mange av dem ble til i situasjoner der Muhammeds interesser sto på spill. De lovene skaper tette skott mellom troende og vantro, og er i liten grad kompatible med humanistiske verdier. Så lenge vi andre ikke har en sterk identifikasjon med egen livskraft og eksistens, kan vi lett la oss overkjøre av islamsk identitetsbasert maktbruk. Hvorfor har det seg slik at «godhetsjunkiene» forsvarer denne ideologien heller enn å ta vare på egen kultur?
Etter at jeg begynte å dele med andre hva jeg fant om islam, har jeg mista flere nære venner. Én spurte om jeg hadde blitt en Breivik. Nylig glapp det ut av meg i en samtale at jeg har meldt meg inn i Facebook-gruppa «Folkeopprøret mot klimahysteriet». Responsen jeg fikk, var at Knut Amundsen hadde uttalt seg negativt om arbeiderbevegelsen og muslimer, samt at han har rasistiske synspunkter. Det gjør vedkommende trist og forbanna. Ingen undring over at jeg stilte spørsmål i klimasaken. Jeg tolka det slik at jeg ble skåret over samme kam som Amundsen, og tildelt identiteten rasist. Er jeg ikke lenger et helt og akseptabelt menneske? Har slike reaksjoner med en sårbar identitet å gjøre?
Når vår identitet baserer seg på trossystemer uten at vi har tilstrekkelig kontakt med vår indre kjerne eller med ytre realiteter å gjøre, kan det kjennes vondt når troen blir utfordra. Vi lever i en traumatisert kultur. Traumatolog Franz Ruppert forklarer identitetstraumer som utbredt i våre samfunn. De oppstår gjerne av at vi opplever å ha vært uønska, uelska og ubeskytta. Når vi tilhører en gruppe, kan behovene for aksept og tilhørighet bli møtt. Beveger vi oss i utkanten av gruppas sannheter, kan det rett og slett oppleves som en dødstrussel om noe utfordrer den trosbaserte identiteten. Troen har blitt selve livet.
Jeg har levd det meste av livet med et humanistisk og sosialistisk livssyn. Med postmodernismen kom noe usunt inn i kulturen vår. Rasjonell tenkning ble erstatta med toleranse for alle idéer, voldelige som ikkevoldelige. Filosofen Ken Wilber arbeider ut fra teorier om at kulturer utvikler seg gjennom bevissthetsstadier tilsvarende dem vi går gjennom som enkeltindivider. På mytisk nivå styrer myter og klanen moralen. Wilber hevder at 60–70 prosent av menneskene på jorden står på dette stadiet i sin åndelige utvikling. Variasjonene kan være store innenfor ett og samme trossystem.
Postmodernismen har islett av det han kaller for brutt grønn bevissthet. På mytisk stadium, tilsvarende tidlig barndom, rekker empatien til klanen vår. På grønt stadium har individualisering og empati nådd voksen modenhet. Nå ser vi i skremmende grad at mennesker, særlig på den politiske venstresida, faller tilbake på et førrasjonelt stadium med dømmende og kollektivistisk tenkning. Empatien blir betinga og avgrensa til de gruppene som blir holdt for å være underprivilegerte. Det gjelder kvinner, homofile, arbeiderklassen, mennesker med antydning til farge i huden, minoriteter med avvikende seksuell legning – og muslimer. Disse gruppene kan få ubetinga støtte, uavhengig av etiske holdninger og konkrete hendelser. Eksistensen gjennom identitetsbriller. Trussel mot identiteten blir ikke tålt. Det fører til mye smerte for alle parter.
Jeg kjenner på smerte over å bli stempla og ikke minst over tapt kontakt. At jeg skulle havne i en slik livssituasjon, jeg som har vært snill pike og innordna meg det meste av ytre krav for å bli likt. Kan jeg klare å stå i det? Er det et alternativ å holde for meg selv det jeg mener å se? Er dette egentlig en god mulighet til større klarhet og mer indre styrke?
