Montenegro: Folkekirke i kamp mot staten

Troende samles foran katedralen for oppstandelsen av Kristus i Podgorica før en protestmarsj mot en ny lov om religionsfrihet og juridiske rettigheter til religiøse organisasjoner i Podgorica, Montenegro 29. februar 2020. Foto: Stevo Vasiljevic/Reuters/NTB Scanpix

En folkereisning av kristne har siden nyttår marsjert i Montenegros gater, flere ganger i uken. Oppstanden har ingredienser som ville ha vært en thriller verdig: Penger, makt, klassisk øst-vest politikk, NATO, kinesiske statslån og smugling. Mannen de vil ha vekk er presidenten i De svarte fjells land, president Milo Đukanović.

Oppstanden ble utløst etter at nasjonalforsamlingen, rett innunder ortodoks jul, vedtok en omstridt, ny kirkelov. Loven kan komme til å ruinere den serbisk-ortodokse kirken i det vesle fjellandet, som ligger inneklemt mellom, Albania, Nord-Makedonia, Serbia og Bosnia-Hercegovina. Den 293 km lange kyststripen mot Adriaterhavet har over sju mil med strender som utbyggere gjerne skulle hatt satt kloen sin i.

NTB brakte nyheten, som fikk liten oppmerksomhet i det julestille Norge.

Omstridt ny kirkelov vedtatt i Montenegro (27.12.19)

Etter en lang og bitter debatt og håndgemeng i salen vedtok Montenegros nasjonalforsamling fredag morgen en omstridt lov om kirkelig eiendom.

18 opposisjonspolitikere ble arrestert etter at de kastet fyrverkeri og plastflasker og forsøkte å angripe andre parlamentarikere inne i salen. Den omstridte loven ble da vedtatt av de gjenværende parlamentarikerne.

Loven har skapt strid de siste ukene mellom regjeringen og den pro-serbiske opposisjonen som står nær den serbisk-ortodokse kirken, Montenegros viktigste kirkesamfunn.

I henhold til den nye loven må kirkesamfunn legge fram bevis for at de eier eiendommene de har hatt siden før 1918, da Montenegro tapte sin uavhengighet.

Den serbisk-ortodokse kirken beskylder myndighetene for å prøve å frata kirken dens tradisjonelle eiendommer, blant annet hundrevis av klostre og kirker fra middelalderen.

Myndighetene benekter dette og sier de bare forsøker å få orden på eiendomsforholdene. (NTB-AFP-AP)

Den serbisk-ortodokse kirken utgjør vel 70 prosent av en befolkning på knappe 630.000, og er med det det uten sammenligning største trossamfunnet i dette lille – 13.812 km2 – bortgjemte og bortglemte landet. Islam – overveiende sunnimuslimsk – er den nest største religiøse gruppen med vel 20 prosent. Den romersk-katolske kirken utgjør vel 22.000, eller 3,4 prosent av befolkningen. (Wikipedia).

Det de troende først og fremst reagerer på er Đukanović og hans familie og deres politiske alliertes forsøk på tilrane seg den serbisk-ortodokse kirkens mange hundre klostre, og eiendommer, også ved den attraktive kysten. Men oppstanden har også flere andre årsaker som krever en lengre innføring.

Historiske røtter

Få steder i Europa er historie så viktig som på Balkan. På linje med staten som ikke lenger eksisterer, Jugoslavia, er Balkan historie. Den serbisk-ortodokse kirkens grunnlegger, St. Sava, stiftet hva vi på norsk kan kalle Erkebiskopatet Montenegro og omliggende områder (Metropolitanate of Montenegro and the Littoral) for 801 år siden, i 1219.

Området er til dags dato det samme som den gang, men med den nye kirkeloven på plass vil Montenegros sterke mann og nåværende president, Milo Đukanović, forsøke å knuse kirkens makt. Ikke fordi den er for stor, eller fordi den undertrykker folket. Nei, kirken har en utrolig oppslutning blant folket, og Đukanović’ forsøk på å opprette en egen, konkurrerende Montenegrinsk-ortodoks kirke har ikke lykkes særlig godt. Det som har fått det ellers så saktmodige og flegmatiske fjellfolket til å rase, er deres velbegrunnede følelse av at loven bare er enda et snedig forsøk fra statslederen på å berike seg selv og sin familie.

Mannen med de mange kapper

Dagens president Milo Đukanović har en broket historie. I snart 30 år med makten, bukten og begge endene i montenegrinsk politikk, har han har mestret å snu kappen etter alle vinder. Han begynte som en alliert av mannen som en gang var Serbias sterke mann, Slobodan Milosovic.

Med Milosovic’ støtte ble han i 1991 Europas yngste statsminister, på sin 29-årsdag. Den gang representerte han Montenegros kommunistparti, som på 90-tallet omskapte seg til Demokratska partija socijalista Crne Gore – Montenegros demokratiske sosialistiske parti, et parti han fortsatt leder.

Montenegross president Milo Djukanovic under et intervju med Reuters i Podgorica, Montenegro, 28. februar, 2020. Foto: Marko Djurica/Reuters/NTB Scanpix

Etter å ha brutt med Milosovic fortsatte han som statsminister til 1998, da han overtok presidentembetet. Etter dette har mannen, som i 2015 fikk den dubiøse ære å bli utnevnt til «årets person innen organisert kriminalitet», skiftet kappe flere ganger, inntil han igjen ble valgt til president i 2018.

“We see this as a lifetime achievement award,” OCCRP’s editor and co-founder, Drew Sullivan, said.

“Nobody outside of [Russian President Vladimir] Putin has run a state that relies so heavily on corruption, organized crime and dirty politics. It is truly and thoroughly rotten to the core,” Sullivan said of Djukanovic’s regime.

Over a political career that has lasted almost three decades, Djukanovic has constantly either been a prime minister or a head of state.

“While he casts himself as a progressive, pro-Western leader who recently helped his country join NATO and is on track to join the European Union, he has built one of the most dedicated kleptocracies and organized crime havens in the world,” the OCCRP maintains.

«Vi ser på dette som en livstidspris,» sa OCCRPs redaktør og medgründer, Drew Sullivan. Ingen utenom [Russlands president Vladimir] Putin har drevet en stat som er så avhengig av korrupsjon, organisert kriminalitet og skitten politikk. Det er virkelig og grundig råttent til kjernen, ”sa Sullivan om Djukanovics regime. Over en politisk karriere som har vart i nesten tre tiår, har Djukanovic hele tiden enten vært statsminister eller statsoverhode. «Mens han fremstiller seg som en progressiv, pro-vestlig leder som nylig hjalp sitt land til å bli med i NATO og er på vei til å bli medlem av EU, har han bygget en av de mest dedikerte kleptokratiene og organiserte kriminalparadiser i verden,» hevder OCCRP. (Balkan Insight)

NATO-medlem

I etterdønningene av den kalde krigen og oppløsningen av Jugoslavia forsvant Titos «tredje vei», og de nye statene måtte velge side. Serbia holdt fast på sine nære bånd til Russland, Kroatia valgte NATO (i 2009), og i 2017 fikk Đukanović til sitt mål om å få Montenegro som et fullverdig medlem. Det fikk det ellers så korrekte og NATO-vennlige amerikanske tidsskriftet Foreign Policy til å skrive at «korrupte ledere på Balkan holder NATO for narr».

Corrupt leaders throughout the Balkans play on Russia’s image as the ever-looming boogeyman in order to get into Europe’s good graces.

Korrupte ledere over hele Balkan spiller på Russlands image som den evigvarende busemanne for å komme inn i Europas rike favn. (Foreign Policy)

Og der trives Đukanović så godt at så godt som ingen europeiske hovedsteder eller NATO-land så langt har turt å la diktatoren forstå at han ikke lenger kan behandle sin befolkning som sine egne leilendinger. De to eneste landene som har ytret seg mot denne loven er naturlig nok Serbia og Russland.

Đukanović reagerte helt forutsigbart med å beskylde de to landene for å blande seg inn i landets interne affærer.

Montenegros president anklaget fredag Serbia og Russland for å ha brukt den serbiske ortodokse kirken for å undergrave sitt lands pro-vestlige regjering når den søker EU-medlemskap. Milo Đukanović, som har regjert i over tre tiår, sa at en demonstrasjonene mot religionsloven som har blitt ledet av serbiske-ortodokse geistlige i det lille Balkan-landet var ment å «stille spørsmålstegn ved Montenegros uavhengighet.» (Reuters, 28.02.20)

Đukanović og hans byråkrati sørget for å inngå en avtale med de to andre religiøse samfunnene av betydning (muslimene og katolikkene) før kirkeloven ble vedtatt. Slik sett kan ikke loven tolkes som noe annet enn en lov mot hjerteblodet i det historiske Montenegro, den serbisk-ortodokse kirken.

Denne kirken har 800 års fotfeste i fjellene og blant folket. Det er en levende kirke, i motsetning til vår egen utvannede, blodfattige og klimapolitisk korrekte kirke. Den har vært folkets holdepunkt, ikke minst under ottomanernes nesten 400 år lange okkupasjon (1496-1878), sitter naturlig nok ikke på skjøter på eiendommer de har forvaltet i hundrevis av år.

Gjeldsbomben i turistparadiset

Montenegro er et turistparadis, og det er ennå ikke ødelagt av masseturisme. Folket er, som overalt på Balkan, utrolig gjestfrie og vennlige. Nå sier ryktene at arabisk kapital er ute etter å sikre seg strandeiendommer for å bygge luksus og spa-hoteller. Forbindelsene til den arabiske verdenen er allerede etablert, ikke minst via smugling av sigaretter.

Smugling drevet av den montenegrinske mafiaen, som er klansbasert og med gode forbindelser dypt inn i maktapparatet, er også en historisk arv. Har man først etablert logistikk og ruter for sigaretter, finnes det selvsagt andre objekter som er vel så profitable for smuglerne. Menneskesmugling – migranter på vei oppover fra Hellas, gjennom Albania og så videre oppover og inn i Europa er lønnsom business. En annen, litt mer risikabel, men enda mer lønnsom forretning er selvsagt narkotika. Ingen vil snakke høyt om det her hjemme, men i årevis har politikilder fortalt om Balkan-ruta, uten å ville spesifisere det nærmere. Klanene lever i beste velgående, både i Montenegro og i Albania. Albanerne er flinke med dsitribusjon, også her i Norge, men montenegrinerne er gode på logistikk, som regel. I slutten av februar gikk det galt.

In the second cocaine bust in a week involving Balkan nationals, authorities in Aruba seized five tons of drugs on board a cargo ship in the Caribbean and arrested its Montenegrin crew.

I den andre kokainbusten på en uke som involverte Balkan-statsborgere, beslagla myndighetene i Aruba fem tonn narkotika om bord på et lasteskip i Karibia og arresterte det montenegrinske mannskapet. (Balkan Insight)

Så til slutt i dette lappetappet av kryssende interesser og godt bortgjemte sannheter, ligger det en aldri så liten gjeldsbombe bak Đukanović’ forsøk på å tilrane seg den serbisk-ortodokse kirkens eiendommer:

The Montenegrin government’s borrowing from China to finance the road’s cost, estimated at €1.3bn, has sent the country’s debt soaring from 63 per cent of gross domestic product in 2012 to almost 80 per cent. If Montenegro were to default, the terms of its contract for the loans even give China the right to access Montenegrin land as collateral.

Den montenegrinske regjeringens lån fra Kina for å finansiere veikostnadene (hovedveien mellom Bar og Podgorica, med forbindelse videre til Beograd. Red.anm.), anslått til 1,3 milliarder Euro, har sendt landets gjeldsbyrde opp fra 63 prosent av bruttonasjonalproduktet i 2012 til nesten 80 prosent (i 2019. Red.anm.). Hvis Montenegro skulle misligholde, gir vilkårene i kontrakten for lånene til og med Kina retten til å få tilgang til Montenegrinsk land som sikkerhet.

Kilder og artikler til fordypning:

Kjøp Jean Raspails «De helliges leir» fra Document Forlag her.