Fra den offisielle åpningen av den nye moskeen, Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat i Oslo, 11. juni 2006. Foto: Lise Åserud / SCANPIX

Det er ingen samfunnsgruppe eller trosretning i Norge som har blitt beæret med større oppmerksomhet av myndighetene og utløst større offentlig tiltakslyst enn islam. Når regjeringen legger fram sin handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer, er det den foreløpig siste i en rekke av handlingsplaner som i mer eller mindre grad berører islam. I 2016 la regjeringen fram sin strategi mot hatefulle ytringer, som i stor grad er rettet mot såkalt muslimhets. I desember i fjor kom en handlingsplan mot diskriminering på grunn av etnisitet og religion, en plan som også vil ta for seg muslimenes utfordringer (sic) i Norge. Handlingsplanen mot antisemittisme i 2016, regjeringens integreringsstrategi i 2019 og handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme i 2010/2014 er også planer som berører islam.

Med alle disse handlingsplanene skulle man tro at muslimene er ei gruppe som er i ferd med å forsvinne, en utryddingstruet «stamme» som trenger ekstra vern. Men muslimene i Norge er slett ikke i ferd med å forsvinne. Etter Den norske kirke er islam og katolisismen de største trossamfunnene i Norge, og de muslimske landemerkene, moskeene, er blitt et markant trekk i bybildet i de største byene. I 2018 var vel 165.000 personer registrert som medlemmer av et islamsk trossamfunn her i landet. Det var en økning med 15 prosent siden 2016, da antallet var 141.000. Bare i Oslo er det 55 moskéer som mottar om lag 100 millioner kroner årlig i støtte fra stat og kommune. I landet som helhet er det 215 moskéer, som ifølge beregningene til nettstedet rights.no får om lag 187 millioner kroner i statlig og kommunal støtte.

Islam trives og vokser i Norge, og blir omfavnet på nærmest alle kanter. Også Den norske kirke holder favnen åpen for sine trosbrødre. I Vårt Land kunne man i november i fjor lese at Mellomkirkelig Råd (MKR) og Muslimsk Dialognettverk (MDM) har kommet fram til en felles bønnetekst etter at de fant ut at bønnetekstene i de to religionene er ganske så like. Steinar Ims, seniorrådgiver i MKR, sa til avisen at Rådet hadde vært til stede under tidebønnen i Rabita-moskeén i Oslo og benyttet anledningen til et utvidet bønnefellesskap. På den måten forstår man, ifølge Ims, hva andre tror på og hvordan de tenker og lever.

– Da forstår jeg igjen min egen tro og trospraksis, sa Ims. Bakgrunnen for fellesbønnen er MKRs erkjennelse av økt fremmedfrykt og rasisme i Europa og forventningene til regjeringens handlingsplan mot muslimshets eller islamofobi, som jo er den internasjonale betegnelsen.

«Islamofobi» som rasisme

Begrepet islamofobi er sentralt i den muslimske ekspansjonen som man ser overalt i den vestlige verden. Og det blir brukt av muslimene og deres sympatisører for å forklare de problemene muslimene møter i de vestlige samfunnene. I de siste tiårene har det vært en syndflod av artikler, rapporter og avhandlinger om «islamofobi» ved universitetene i Vesten. Studier av «islamofobi» er blitt en egen akademisk disiplin i den vestlige verden. Fra 2015 er det gitt ut rapporter om «islamofobi» i Europa av den tyrkiske tenketanken SETA, med økonomisk støtte fra EU-kommisjonen. SETA ble opprettet i 2006 og er knyttet til den tyriske statslederen Recep Erdogan og hans parti AKP.

Mye av det som drøftes i rapportene og litteraturen ellers om «islamofobi», går ut på å finne en definisjon av begrepet som kan vinne innpass og tjene islam i dens kamp for å vinne fram i Vesten. Og arbeidet har båret frukter. Islamofobi som begrep er blitt den nye normalen blant politikere i EU for å beskrive forholdene for muslimer i Europa.

Begrepet islamofobi kom inn i den offentlige debatten etter en rapport fra den britisk-muslimske tenketanken Runnymede Trust i 1997 om «Islamofobi – en utfordring for oss alle». Den definisjonen som har vunnet fram, ser på «islamofobi» som rasisme, som anti-muslimsk rasisme. Muslimene anser det som viktig å få etablert og vinne aksept for denne definisjonen, fordi det letter arbeidet med å få vedtatt lover og tiltak som kan brukes til å straffe kritikk og andre anslag mot islam. I april 2018 begynte for eksempel den felles-parlamentariske gruppen av muslimer i Storbritannia (UK) arbeidet med å få på beina en definisjon av islamofobi som kunne godtas av muslimene, av de politiske partiene og regjeringen i UK. Og i desember samme året kunne gruppen legge fram sin definisjon, der islamofobi beskrives som «en form for rasisme som smelter religion sammen med etnisitet og nasjonalitet. Islamofobi er forankret i rasisme og er en type rasisme som retter seg mot muslimer eller det som oppfattes som muslimsk».

Skei Grande aksjonerer

I et innlegg i Dagbladet i september i fjor av barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad og kulturminister Trine Skei Grande viste de to ministrene til at flere organisasjoner har tatt til orde for en handlingsplan mot muslimfiendtlighet, for dette er, ifølge dem, dessverre et høyst reelt samfunnsproblem. Samfunnsutviklingen med økende hets mot muslimer gir grunn til økt bekymring og et sterkere behov for en egen handlingsplan. Hva den økende hetsen og det økende samfunnsproblemet i forbindelse med muslimene består i, var heller uklart i artikkelen. Men forfatterne viste til en Fafo-undersøkelse fra 2019 der det blant annet framgår at én av tre personer her i landet har fordommer mot muslimer, og at om lag 30 prosent av befolkningen mener at muslimer ønsker å ta over Europa. Én av tre oppgir at de av og til blir redde dersom de må gå forbi en gruppe muslimske menn på gata. Politikere og deres våpendragere, som vil bekjempe «islamofobi», bruker også å vise til en spørreundersøkelse fra Holocaust-senteret (HL-senteret) i Oslo i 2017, der 48 prosent av de spurte mente at muslimene har seg selv å takke for «muslimhetsen», og 39 prosent støttet utsagnet om at islam er en trussel mot norsk kultur.

Den 9. desember i fjor var Skei Grande på farten igjen i Vårt Land og skrev at det er en lang vei å gå når det gjelder hets mot muslimer. Det er grunnen til at regjeringen vil legge fram en handlingsplan mot diskriminering og hat mot muslimer. Venstre ønsker trygghet for og stolthet av at ulike trosretninger kan ha en naturlig plass i samfunnet. Og hun passer også på å påpeke at staten gir støtte til tros- og livssyn, slik at trosfriheten kan være reell (sic).

Innleggene til Ropstad og Skei Grande gir et heller uklart bilde av hva som er situasjonen for muslimene i Norge, bortsett fra at islam ikke ser ut til å være særlig populær blant et stort mindretall av befolkningen. Og uklarheten ser ut til å skape splittelse, både når det gjelder virkemidler og målet med handlingsplanen. I tillegg til å bekjempe det de kaller muslimhat, presenteres planen som et frigjøringsprosjekt som skal gjøre det mulig for unge og voksne muslimer å ta makten over sine egne liv, frigjøre seg fra patriarkalske strukturer og sosial tvang, kort sagt å sette mennesker fri. Om det er «islamofobien» eller andre forhold som hindrer muslimenes frigjøring, er heller uklart. En handlingsplan som er så preget av paradokser, kan så tvil om hva som er utgangspunktet for den, men også om formålet med den. Kan det være at man i regjeringen tviler på om de «trasige kårene» for islam her i landet ikke bare skyldes «hat og fordommer» hos etniske nordmenn, men at det kan ha noe med muslimene selv og islam å gjøre? Hvordan regjeringen skal greie å føre en «tofrontskrig» og kombinere kampen mot «hatefulle ytringer» med frigjøringen av muslimene, kan bli interessant å følge med på i årene framover.

Ville utvide § 185

I rapporten om spørreundersøkelsen til Holocaust-senteret i 2017 ble det anbefalt en handlingsplan mot islamofobi (muslimfrykt), en anbefaling som fikk sterk støtte fra likestillingsombud Hanne Bjurstrøm. Og, ifølge regjeringen, har engasjement fra ulike organisasjoner hatt betydning for at man har satt i gang arbeidet med å få utarbeidet en plan. Det kan og burde skrives både bøker og avhandlinger om de frivillige organisasjonenes (NGO-enes) betydning for den politikken som føres i Norge, særlig på områder som har med asylpolitikk og innvandring å gjøre. Skredet av statlige handlingsplaner og tiltak til gunst for islam her i landet de siste ti årene har altså en historie der også initiativ fra personer og organisasjoner utenom de partipolitiske apparatene har hatt en sentral rolle og betydning, både den ene og den andre veien, men helst den veien som fra før av er dekket med en politikk til islams gunst.

Det vil føre for langt å ta med seg alle de initiativene som berører islam de siste decenniene, både de statlige og de private, men det er noen som skiller seg ut og som er verdt å se litt nærmere på. I 2008–2009 la regjeringen Stoltenberg fram et lovforslag som skulle være et tillegg til den såkalte rasismeparagrafen i straffeloven (§ 185), og som i praksis ville kriminalisere islamkritikk i Norge. Forslaget skapte sterke reaksjoner hos noen personer, og det ble faktisk trukket tilbake etter krass kritikk og en kampanje som journalist Nina Hjerpset-Østlie tok initiativ til. Kampanjen ble kalt «Nei til straff for religionskritikk», mot regjeringens forslag om å utvide loven om hatefulle ytringer (§ 185) til å omfatte kvalifiserte angrep på religion og livssyn. Og fra oppropet lød det:

«Vi kan ikke akseptere at det skal være et offentlig anliggende å beskytte subjektive, religiøse følelser eller legitimere subjektive, religiøse følelser som gyldig argument i samfunnsdebatten. En slik politikk kan lett åpne for subjektiv vilkårlighet i en eventuell straffeforfølgelse av religionskritiske ytringer. Det foreligger så langt ikke noen konkretisering av hva som regnes for «kvalifiserte angrep» på religioner og livssyn. Vi er derfor bekymret for at det varslede forslaget vil forhindre reell og nødvendig religionskritikk. Det varslede forslaget innebærer også en styrking av religiøse dogmer på bekostning av annerledestroendes/ikke-troendes ytringsfrihet. Med andre ord risikerer vi at hva noen føler er hellig, vil måtte holdes hellig av alle. Dette kan i seg selv representere en uakseptabel innskrenking av fritenkeres og ikke-troendes ytringsfrihet, og i verste fall innebære en diskriminering av ikke-troende.»

Kampanjen og innsatsen til Hjerpset-Østlie m.fl. gjorde altså at regjeringen trakk lovproposisjonen tilbake. Samme år som den ble trukket tilbake, begynte forresten begrepet snikislamisering å dukke opp, etter at lederen i Fremskrittspartiet, Siv Jensen, hadde brukt uttrykket i sin tale til landsstyret i partiet. Såkalte språkeksperter, sammen med representanter for det politiske etablissementet, var raskt ute og fordømte begrepet fordi det ville utbre negative følelser til muslimer. Kritikken mot begrepet og bruken av det har siden holdt seg oppe i mer eller mindre grad, avhengig av de muslimpolitiske konjunkturene og fordømmelsesnivået i det politiske etablissementet.

Opprop fra Hylland Eriksen

Et nytt forsvar for islam og et anfall mot ytringsfriheten kom i 2016, da et opprop på nettstedet til Norsk Journalistlag, initiert av Islamsk Råd sammen med muslimske aktivister som Thomas Hylland Eriksen og Lena Larsen, la fram et krav som i praksis betydde sensur av mediene i saker som har med islam å gjøre. Underskriverne krevde at mediene måtte skille mellom islam-kritikk og det de kalte muslim-hat (islamofobi). En rekke personer, med den sekulære muslimen Walid al-Kubaisi i spissen, gikk ut med et motopprop i Aftenposten, der de påpekte det kritikkverdige i at en liten gruppe skulle kunne definere hva som er saklig kritikk og hva som er hat/fiendtlighet til islam i mediene. Underskriverne av oppropet så på forslaget fra Islamsk Råd og Hylland Eriksen & co. som et klart forsøk på å begrense ytringsfriheten, og viste til forslaget fra Stoltenberg-regjeringen i 2008–2009 om å kriminalisere krenking av religion. I oppropet, som var forfattet av Walid al-Kubaisi, hette det:

«Konflikter om meninger blir ikke avgjort ved at medieredaktører ekskluderer eller demoniserer og deler ut merkelapper for «hat» og «fobi». Hvordan kan man holde sinnet rent for hat? Hat og kjærlighet, respekt og hån, aksept og avvisning er en del av menneskets natur: man kan ikke endre dette. Settes det i demokratiets sammenheng, kan det nøytraliseres. For det rene sinnet som ikke kjenner hat og forakt, finnes ikke. — Drømmen om det rene sinn er like farlig som drømmen om det rene samfunn. — Forsøk på å skape rene sinn er urealistisk, fascistisk og farlig: Det ekskluderer tanker fra sinnet. Man kan ikke hindre hodet i å tenke».

Og oppropet konkluderte med at hvis det er en instans som skal utelukke tanker i utakt med det den kompakte majoriteten aksepterer, så betyr det at man lever i et tankediktatur. Oppropet var, i likhet med al-Kubaisi, underskrevet av flere personer med bakgrunn i islam, men også av flere etniske nordmenn, blant annet undertegnede.

Den første handlingsplanen

Et viktig utspill i bestrebelsene på å tilpasse islam til det norske samfunnet var framlegging av den første handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme som Stoltenberg-regjeringen la fram i 2010. Planen ble presentert etter flere alarmerende meldinger om ekstrem islam blant muslimske ungdommer. Den møtte til dels kraftig kritikk og ble blant annet beskyldt for bare å være en brosjyre fra politiet om gjeldende lover og regler i Norge, selv om den inneholdt en tiltaksplan med flere punkter. Erna Solberg (H), som tok over som statsminister i 2013, kritiserte da planen for å være uklar og fylt med gode intensjoner, og lovde at regjeringen skulle legge fram en ny handlingsplan i 2014. Det kom i denne tiden stadige faremeldinger til myndighetene om radikalisering av muslimske ungdommer. Mediene kunne melde om to somaliske jenter fra Østlandet som hadde vervet seg til hellig krig i Syria, noe som gjorde myndighetenes behov større for å få ungdommen på rett kjøl. Men den nye planen ble muligens møtt med hardere kritikk enn den første i 2010. Et av de mer kuriøse, men interessante ankepunktene mot planen, ble servert av Aftenposten, som meldte at den var renset for ordet muslim, selv om den var rettet mot radikalisering av muslimske ungdommer.

Den nye handlingsplanen besto av 30 tiltak, 22 av dem knyttet til forebygging med tanke på å hindre at ungdom blir trukket inn i radikale og ekstreme miljøer, men også tiltak for å møte trusselen fra fremmedkrigere som ville komme våpentrente og radikaliserte tilbake til Norge. Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) kunne melde at minst 60 norske statsborgere var dratt til Syria for å slutte seg til IS, men det virkelige tallet kunne være langt høyere. Handlingsplanen la opp til rapporteringsordninger slik at hjem, skoler og utdanningsinstitusjoner kunne varsle politiet dersom de iakttok radikalisering blant barn og ungdommer.

Det en gang så liberale Dagbladet advarte i en leder sterkt mot handlingsplanen fordi samfunnsvernet, etter lederens mening, var satt foran enkeltmenneskets sivile og politiske frihet. Planen som tok sikte på å oppdage radikalisering tidlig, slik at det kunne settes inn tiltak for å stanse eller snu uakseptable politiske holdninger, skulle settes i verk omtrent overalt der mennesker ferdes: i skolen, arbeidslivet, barnevernet, politiet, NAV, helsetjenesten, religiøse møteplasser og i heimen. Folket skulle altså være den store detektiven i jakten på mennesker med meninger som kunne føre til terrorhandlinger. Politiet skulle være til stede på radikale nettsteder og ha en tipstjeneste. Det skulle med andre ord opprettes et storstilt angiveri-system på vage kriterier uten mistanke om at det forelå lovbrudd. Med stor sannsynlighet ville en av virkningene være en nedkjøling av frie ytringer. Det ville bli tyngre å ha politiske meninger eller religiøs praksis som ikke deles av flertallet, gikk det fram av Dagblad-lederen, som ble skrevet vel ei uke etter at Solberg hadde presentert planen på Politihøyskolen i Oslo.

Etter at handlingsplanen ble lagt fram sommeren 2014, ble oppmerksomheten rettet mer mot islamske krigeres hjemkomst, og dette ble et hyppig drøftet problem. I en artikkel i avisa Vårt Land kunne man lese at siden 2012, da de første av Allahs hellige krigere dro fra Norge til Syria, hadde åtte personer med hjemstavn i Norge mistet livet i krigshandlinger. Statsminister Erna Solberg hadde uttrykt sterk bekymring for ungdommer som på kort tid endret oppførsel og ble radikalisert. Hun sendte et brev til flere av landets ordførere for å få til en felles dugnad mot ekstremisme og fremmedkrigere, blant annet til ordfører i Fredrikstad, Jon-Ivar Nygård. Han hadde allerede engasjert seg på flere arenaer for å drøfte hvordan man skulle møte fremmedkrigere som vendte tilbake til byen. Da var det blitt kjent at en Fredrikstad-mann skulle ha blitt drept i kamp for terrorgruppen IS.

Tilbake til høyreekstremismen

Men om kritikken av planen og muslimsk ekstremisme hadde en betydelig vekt til å begynne med, døde den så å si ut etter hvert. Politiet, mediene og politikerne begynte igjen å rette oppmerksomheten mot det tradisjonelle skremslet, høyre-ekstremismen. På en konferanse om handlingsplanen i Stavanger i oktober i fjor, som ble holdt av Sør-Vest politidistrikt, fikk deltakerne for eksempel høre om svenske Kimmie Åhlens vei ut av høyre-ekstremismen. Det ble opplyst at politidistriktet hadde fem radikaliseringsrådgivere som var kommet på plass i 2018 og som skal gi råd og veiledning til folk som har mistanke om at personer radikaliseres. Hva de skulle veilede om, hang mer i løse lufta, det virket som om radikal islam mer eller mindre var et glemt kapittel. Politioverbetjent Cecile Stokke i Asker og Bærum hadde allerede i 2016 oppfordret lærere, helsesøstre og andre som jobber tett med barn og ungdom om å holde øynene åpne for økende rekruttering til høyre-ekstreme miljøer.

Interessedreiningen bort fra radikal islam ble også bekreftet da myndighetene i 2016 opprettet senteret for ekstremismeforskning, C-Rex-senteret. I den forbindelse roste seniorforsker ved Holocaust-senteret i Oslo, Terje Emberland, Erna Solberg for å ha gjort mye for å løfte fram farene ved høyreekstreme konspirasjonsteorier, ved blant annet å ha opprettet C-Rex-senteret. Formålet med dette senteret, der Emberland også har tilknytning, er for det første å utvikle empirisk og teoretisk kunnskap om årsaker til og konsekvenser av høyre-ekstremisme og hatkriminalitet i Norge og andre steder. For det andre vil senteret bidra til den akademiske debatten om høyreekstremisme og politisk ekstremisme mer generelt, gjennom forskning på høyt nivå. For det tredje vil senteret formidle oppdatert og forskningsbasert kunnskap om disse fenomenene til politiske beslutningstakere, politiet, kommunene, sivilsamfunnet, journalister og skoler for å gjøre disse aktørene bedre i stand til å fremme demokratiske verdier og forhindre framveksten av voldelig ekstremisme.

Av de 37 personene som for tiden er knyttet til senteret, er det kun én person som driver med studier av islam og islamsk terror. Den forskningen på høyt nivå som annonseres i senterets formålsparagraf, ser man lite til, i hvert fall hvis man holder seg til senterets hjemmeside. Der kan man finne en fersk studie som bygger på ferdiglaget statistikk og opplysninger med tittelen «Utvikling av høyredreid terror og vold i Vest-Europa har gått ned siden 1990-tallet.» Der kan man også lese at høyredreid terror stort sett blir begått av folk som opererer på egen hånd, uten støtte fra organisasjoner. Mye av produksjonen til senteret siden 2016 ser ut til å være bygget på den samme formelen, hovedsakelig utenlandske studier, bidrag i utenlandsk tidsskrifter og artikler som bygger på forskning gjort av andre og som er publisert i utenlandske tidsskrifter og på utenlandske forlag.

PST og etterretningen

Dreiningen bort fra ekstrem islam til ekstrem-høyre ble også indikert av daværende KrF-leder Knut Arild Hareide, som i et avisintervju i mars 2018 sa at høyre-ekstremismen er på frammarsj i Norden, og at disse kreftene henter næring fra sosiale medier. Utgangspunket hans var daværende justisminister Sylvi Listhaugs Facebook-uttalelse om at Arbeiderpartiet mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet, noe som også førte til hennes avgang. Holocaust-forsker Terje Emberland sa i den anledningen at Listhaug med sitt innlegg hadde snudd seg vekk fra det normale politiske liv og henvendte seg direkte til grumsete subkulturer. Justisdepartementet hadde på dette tidspunktet bevilget penger til to forskningsprosjekter, der det ene handlet om forebygging av hatefulle ytringer på nettet og i sosiale medier, og det andre om utviklingstrekk og forebyggingsstrategier knyttet til høyreekstremisme og konspirasjonsteorier.

Det har altså vært en dreining i trusselbildet bort fra islam og til høyreekstremisme både hos politikere og «forskere». Og denne dreiningen blir igjen stadfestet av både Forsvarets Etterretningstjeneste og Politiets Sikkerhetstjeneste (PST), som i sine siste trusselvurderinger sidestiller den høyreekstreme terrortrusselen med trusselen fra islam, mens i hvert fall PST tidligere har framholdt islamismen som den største terrortrusselen i Norge. Dette er nok en slutning som er framkommet etter nøye og realistiske vurderinger av trusselbildet, men kan også ses på som et resultat av det politisk korrekte Norges bestrebelser på å få oppmerksomheten bort fra islam og vende oppmerksomheten tilbake til det tradisjonelle fiendebildet, «nazistene» på ytre høyre side.

Handlingsprogrammet Dembra

Som en illustrasjon av det ideologiske innholdet i de handlingsplanene som er i virksomhet, kan det være instruktivt å ta for seg et program som er et ledd i handlingsplanen mot antisemittisme og rasisme, nemlig Dembra (Demokratisk beredskap mot rasisme og antisemittisme). Programmet har vært i drift siden 2012–13 og drives i regi av HL-senteret i Oslo på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet. Det er utviklet til bruk i ungdomsskolen og videregående skole, men skal nå også settes i gang i barneskolen. Dembra tilbyr veiledning, kurs og nettbasert instruksjon for å forebygge ulike former for gruppefiendtlighet, fordommer, språkbruk, fremmedfrykt, rasisme, antisemittisme, hatefulle ytringer og ekstremisme. I en evaluering av programmet i 2017 ble det sett nærmere på hvordan lærerne hadde lyktes med å fjerne fordomsfulle skjellsord fra skoleelevenes vokabular. Denne interessen for krenkende skjellsord kan ses i sammenheng med myndighetenes kamp mot hatefulle ytringer, som i de siste årene er blitt opptrappet gjennom en økt bruk av § 185 i straffeloven.

I et seminar på HL-senteret i november i fjor ble det presentert nye nettressurser i Dembra for lærerpersonell på lærerhøyskolene. Dembra er altså i utvikling, og det tas stadig i bruk nye pedagogiske hjelpemidler for å bekjempe fordommer, krenkende skjellsord, rasisme, islamofobi og ekstremisme hos den oppvoksende slekt. På seminaret fikk deltakerne blant annet demonstrert hvordan man kan bruke rollespill og teater for at skoleelevene skal kunne spille ut selvopplevd urettferdighet, undertrykkelse og diskriminering. Rollespillet skal gjennom alternative tankeforestillinger og handlingsmuligheter hjelpe deltakerne til å skape reelle endringer. En del av Dembra bruker også terroranslaget på Utøya og i regjeringskvartalet i Oslo 22. juli 2011 i undervisningen. Man skal forsøke å se terroren både fra terroristens, terror-ofrenes og de pårørendes perspektiv. Målet er å øve seg i å møte meningsmotstand og lære seg kritisk tenkning, heter det i et referat fra seminaret.

Et opplegg for å møte meningsmotstand og lære seg kritisk tenkning kan, når det skal gjennomføres, by på problemer, særlig med det ideologiske grunnlaget som Dembra bygger på. På Dembras hjemmeside er det en ganske lang utredning om kritisk tenkning der utgangspunktet er at kritisk tenkning skal skjelne mellom sant og usant og mellom godt og dårlig, og at man skal bruke sin fornuft til å rette et undersøkende blikk både mot egne og andres oppfatninger, og på grunnlag av dette vurdere hva som er riktig og sant. Etter en ganske lang historisk gjennomgang av hva kritisk tenkning er for noe, kommer artikkelforfatteren noe nølende fram til spørsmålet om kritisk tenkning i skolen skal ha et samfunnskritisk potensial. Og, jo, det slås fast at kritisk tenkning også handler om å være kritisk til det bestående, å utfordre urettferdige samfunnsstrukturer og handle til samfunnets beste, altså at kritisk tenkning innebærer politikk og politisk kritikk av det bestående.

Det nye «vi»

Gjennom pedagogiske teknikker, bygd på inkluderings- og mangfoldskompetanse, skal altså elevene lære å overskride og avlære seg fordommer, fremmedfrykt, bruk av krenkende skjellsord, rasisme, antisemittisme, hatefulle ytringer, ekstremisme osv. Det er et omfattende og nøye utprøvd faglig innhold som møter elevene på en Dembra-skole, som det stod i bladet Skolelederen 3. desember i fjor. Opplegget kan minne om en form for gruppeterapi der målet er å gi slipp på all avvikende selvoppfatning og avvikende forståelse av andre, alle fordomsfulle meninger, ord og holdninger for å kunne møtes i et fordomsfritt gruppelandskap der «lammet» og «ulven» kan gå fredelig sammen, og der «ulven» er blitt vegetarianer og trolig er medlem av MDG (Miljøpartiet De Grønne).

Hensikten med Dembra er altså det som programmets skapere og instruktører kaller toleransebygging og avindoktrinering. Programmet oppfattes som et nøytralt instrument for å fremme og realisere en virkelighet og en verden av gjensidig respekt og forståelse på tvers av alle grenser, kulturelle, sosiale, økonomiske, religiøse, etniske og politiske. Målet er en virkelighet der menneskene er i harmoni med seg selv og med de andre, der det ikke finnes noen «andre-gjøring», der man ikke skaper «andre», bare ett vi. Men for å skape et vi uten andre, må man definere bort viktige deler av samfunnsvirkeligheten, nemlig den delen av virkeligheten man vil vekk fra, og der de andre ikke finnes, men der bare «vi-et» finnes. Den vanligste måten å gjøre det på, er å late som de andre ikke eksisterer, eller om man godtar at de eksisterer (og det gjør jo programmet), at disse andre bare trenger mer kunnskap for å nå det målet som programmet har fastsatt for elevene, slik at de gir opp sine fordommer, krenkende ytringer, fremmedfrykt, rasisme osv. og blir «det nye vi». Det gamle «vi» er allerede en skjør konstruksjon, og denne skjørheten er blitt forsterket av den politisk korrekte multikulturen som politikerne har bestemt skal råde i landet. At multikulturen, med sin vekt på forskjeller, skaper behov og innsats for et nytt og samlende «vi», er høyst forståelig, ja, naturlig, men det vil være et fåfengt og urealiserbart prosjekt om man ikke stiller spørsmål ved og tar et oppgjør med selve utgangspunktet, nemlig multikulturen.

Innenfor denne rammen er det ikke rom for meninger som hevder at det kan være grunnleggende forskjeller mellom folk og kulturer, og at det finnes politikk, livssyn, religioner og ideologier som er i strid med den forståelsen som Dembra representerer. Programmet vil med andre ord ikke ta opp og eksponere elevene for den politikken som har skapt behovet for kurset og for alle de handlingsplanene som er i virksomhet. Den politikken som har skapt behovet for toleransebygging, avindoktrinering, blir et ikke-tema fordi det jo er denne politikken som dikterer programmets innhold og forutsetninger. Programmet ville underminere seg selv om man tok opp den politikken som har framkalt den situasjonen som, ifølge regjeringen, har gjort programmet berettiget og nødvendig. Skulle man fremme og lære kritisk tenkning gjennom programmet, måtte man altså låne øre til noen som kritiserer regjeringens politikk på en grunnleggende måte. I praksis kunne det bety at man innlemmet folk som sosiolog Halvor Fosli, Resett-redaktør Helge Lurås, Document-redaktør Hans Rustad og Rights-medarbeider og forfatter Hege Storhaug i Dembra-programmet for å kritisere etablert politikk i spørsmål som gjelder asylinnvandring, nasjonalstaten, religion, kultur, moral, økonomi, regjeringens begrep om det nye, norske «vi» og de andre.

Så mange spørsmål

Det man gjør ved hjelp av programmer som Dembra, er i realiteten å utdefinere og utelukke at det finnes politiske alternativer som er vel så fornuftige og forankret i virkeligheten som den rådende politiske korrektheten. Derfor vil programmet eksempelvis ikke ta for seg og opp i seg om det finnes grunnleggende forskjeller mellom islam og kristendommen. Ja, et spørsmål om for eksempel islam er i strid med Grunnloven og norske lover ellers, blir rett og slett uanstendig. Heller ikke et spørsmål om folk i Norge skal tolerere en politikk som undergraver samfunnet ved å slippe inn titusener, hundretusener av asylimmigranter, kan drøftes innenfor programmets rammer. For å reise et slikt spørsmål, er umoralsk og kan, ut fra den rådende samfunnsforståelsen, bare stilles av rasister eller fascister. Og man kan heller ikke reise spørsmålet om hva asylimmigrasjonen kan koste i kroner, en kostnad som er beregnet til 200 milliarder kroner i året, og som vil øke i de kommende årene. Spørsmålet om dagens asylinstitutt bør revurderes, er uaktuelt, og det samme er spørsmålet om det skal være en universell rettighet å slå seg ned i et annet land ved hjelp av asylordningen, altså om et land er moralsk, økonomisk, sosialt og kulturelt forpliktet til å ta imot mennesker som ønsker seg bedre materielle kår. Eller, sagt på en annen måte, om et land som ved hjelp av moderne teknologi, fornuftig samfunnsorganisering, produksjon og demokrati og en tilnærmet likhetspolitikk har greid å bygge et moderne velferdssamfunn, skal nødes til å føre en politikk som tiltrekker seg tusener av asylimmigranter årlig og som krever sin del av samfunnskaka ved å vise til universelle rettigheter? Dette oppfattes i det politisk korrekte universet ikke bare som en umoralsk spørsmålsstilling, men som illegitimt – og med tid og stunder, når regjeringens handlingsprogrammer har virket lenge nok, kommer det nok også til å være ulovlig.

Skal ikke myndighetene i et land selv kunne regulere hvem som skal kunne slå seg ned i landet, eller skal denne beslutningsmyndigheten avgjøres av internasjonale avtaler? Skal det ikke være mulig politisk å arbeide for å fjerne en ordning som gjør at landet bruker 40 milliarder kroner på u-landsbistand, en ordning som kanskje mer skader enn fremmer økonomisk vekst og framgang, uten å bli stemplet som rasist? Hvorfor tar ikke Dembra opp klasseforskjellene i det norske samfunnet? Hvorfor ser ikke Dembra nærmere på de kulturelle og økonomiske elitene i Norge og deres massive påvirkning på den politikken som føres og på hvordan folk i dette landet tenker? Hvorfor drøfter ikke Dembra den politiske korrektheten og dens ideologiske forankringer og implikasjoner? Kan man komme ut av klassesamfunnet ved hjelp av toleransebygging og fjerne sosiale og kulturelle forskjeller ved avindoktrinering? Skal man bygge opp små, såkalt avindoktrinerte harmoniceller i skoleklassene, der elevene bare er ett «vi», og tro at grunnleggende forskjeller i samfunnet dermed forsvinner? Skal man gjøre folk like og samfunnet likt og transparent ved en form for gruppeterapi finansiert av skattebetalerne og regissert av HL-senteret i samarbeid med landets lærerstand?

Tale fra to kloke menn

Så mange spørsmål! Og for Erna Solberg, Jonas Gahr Støre, Trine Skei Grande, Kjell Inge Ropstad, Bjørnar Moxnes, Audun Lysbakken, Trygve Slagsvold Vedum, Une Bastholm og Siv Jensen er Dembra og de ulike handlingsplanene svaret. Hensikten med Dembra og handlingsplanene er å få folk til å godta den politikken som føres og konsekvensene av den. Dette, sammen med alle handlingsplanene, er et storstilt indoktrineringsprogram satt i verk av regjeringen i den postmoderne administrasjonsstaten Norge for å få gjennomført en politikk der konsekvensene befinner seg langt fra ytringsfrihetens og demokratiets faner, som de samme politikerne holder så høyt. Hadde man holdt ytringsfriheten og demokratiet like høyt som man gjør i fest-talene, hadde man innsett og godtatt at det finnes legitime politiske alternativer som er i sterk opposisjon til den rådende politiske korrektheten, og som er vel så fornuftige og vel så humane som den rådende selvforståelsen i dagens despotiske og politisk korrekte meningsdiktatur.

Dembra viser altså til en samfunnsenhet som ikke finnes, og som heller ikke kan skapes i samsvar med programmets ambisjoner. Så kan regjeringen og programmets forkjempere si at målet jo er et liberalt samfunn der folk respekterer hverandres tro, livssyn, bakgrunn og politiske preferanser. De færreste er uenig i det, men for om mulig å nå dit, må man respektere grunnleggende politisk kritikk, og dét er ikke dette samfunnet i nærheten av. Norge mangler jo en kritisk offentlighet, men har alternative nettsteder som fungerer som en slags sovjetisk samizdat-litteratur. Og det er illustrerende for dette samfunnet at vektig kritikk ikke sjelden kommer fra innvandrere. Walid al-Kubasi, som dessverre er død, er et eksempel på det. Professor i historie ved NTNU i Trondheim, George Chabert, er et annet. Chabert er fra Frankrike. I en kronikk i Adresseavisen i oktober 2019 advarte han mot en «handlingsplan mot muslimhat». «Før man vet ordet av det, kan all kritikk mot de demografiske og sosiale endringene Norge har opplevd i løpet av knapt en generasjon, være henfallen til straff etter en eller annen lovparagraf», skrev han. Og det er ikke bare handlingsplanen mot islamofobi som bærer varsel mot ytterligere begrensninger av ytringsfriheten. Regjeringen har nylig satt ned et nytt ytringsfrihetsutvalg, og både utvalgets sammensetning og mandat lyder illevarslende.

https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen

—
Kjøp Halvor Foslis nye bok her!