Europa avdekker sin hjelpeløse avhengighet av den tyrkiske diktatoren Tayyip Erdogan. Foto: Reuters / Presidential Press Office / NTB scanpix

EU ved president Merkel har tidligere betalt Erdogan mer enn seks milliarder euro for å holde migrantene i Tyrkia, men nå åpner han grensene mot Europa for å presse Nato til å støtte ham i krigen mot Assad. Europa får nå svi for å ha stukket hodet i sanden etter 2015.

Koronaviruset har omfattende økonomiske konsekvenser fordi verdensøkonomien er så globalisert og i altfor stor grad avhengig av Kina. Alle med produksjon i eller utstrakt samhandel med Kina kan avlese dette i egne regnskap.

Koronaviruset har nå medført skjerpet kontroll og stengte grenser i store deler av Europa, Midtøsten og USA for innreise fra land med mange syke. Dette gjøres som sikkerhetstiltak, fordi ingen stater ønsker å ta risiko i denne situasjonen.

Det paradoksale her er at koronaviruset får statsledere til å gjøre det en stadig økende grad av den europeiske befolkningen har ønsket i flere år, og spesielt siden 2015: å sette egne borgeres sikkerhet først.

Men samtidig avdekker Europa sin hjelpeløse avhengighet av den tyrkiske diktator Erdogans dagsorden, skriver Janne Haaland Matlary i DN (bak mur):

Samtidig åpner den tyrkiske presidenten grensene mot Europa og busser titusener av migranter og krigsflyktninger mot Hellas for å presse Nato til å støtte seg i krigen mot Assad. Dette skjer på tross av at EU ved president Merkel har betalt ham mer enn seks milliarder euro for å holde migrantene i Tyrkia. Han har truet med å sende dem mot Europa før, og gjør altså alvor av dette nå.

Europa har lagt seg åpen for denne type utpressing fordi man ikke ville ta belastningen ved å kontrollere og eventuelt stenge Schengen-grensen i 2015, men valgte den letteste vei ut, nemlig å outsource problemet med massemigrasjon fra Afrika og Midtøsten. Derved kunne Erdogan gjøre akkurat som han ville, noe han nå gjør.

Det er ufattelig at Europa har latt seg bli avhengig av en tyrkisk diktator, og straffen kommer nå. Europas stater vil nå kappes om å stenge egne grenser for å stoppe Erdogans fremstøt – og vil de ikke gjøre det, blir deres høyrepopulistiske partier meget raskt valgvinnere. Velgerne i Europa er krystallklare på at de ikke vil akseptere en ny ukontrollert migrasjonsbølge som i 2015.

Blir den nye migrasjonsstrømmen stor nok, brister sperringene ved den greske grensen. Da lar Hellas mengden dra videre til neste land, på samme måte som Italia sender migranter videre til neste grense. Vi ser dominoeffekten allerede, og migranter er åpne om at de vil nordover til land med bedre sosiale ytelser enn i Sør-Europa. Det handler altså ikke lenger om beskyttelse, men om de beste støtteordningene.

Europa må nå verne seg mot sårbarhet og mot avhengighet, skriver Haaland videre:

Vi kan ikke la Erdogan bestemme over Natos politikk i Midtøsten, og absolutt ikke akseptere at migranter sendes som missiler for hans hensikter.

Massemigrasjon er en destabiliserende faktor som utgjør et stort sikkerhetsproblem for stater i den vestlige verden som er attraktive for de fleste. Men nå må Europas stater ta immigrasjonsproblemet på alvor.

Å stenge grenser er ikke nok; incentiver for å bli i regionen til man kan returnere til Syria må raskt på plass.

Erdogans handlinger kan pussig nok ende opp med at Europas stater omsider får på plass en strategi mot illegal migrasjon. Men det er ingen grunn til å holde pusten mens du venter.

Kjøp alle tidsskriftene fra Document Forlag her!