Berlingskes forside fredag 28. februar. Atrykkene av føttene og hendene til det døde fosteret, setter punktum for diskusjonen. Foto: Kim Møller

Partiet Stram Kurs og dets leder Rasmus Paludan er et mye større fenomen enn nordmenn har fått med seg. De fleste har knapt hørt om ham.

Paludan var nære på å komme inn i Folketinget i fjor høst. Partiet fikk 63.000 stemmer.

Systemet bruker formelle grunner til å stenge ham ute. Paludan brukte en «fidus», tok en spansk en for å få de nødvendige signaturer for å stemme. I ettertid har en offentlig tjenestemann avslørt at det ble bløffet. Paludan må derfor finne på et nytt partinavn og registrere seg på nytt.

Men han får likevel et par millioner i støtte per år. Nok til å holde det gående, hvis han hadde hatt noe å fare med.

Provokasjon

Paludans måte å få oppmerksomhet på har vært provokasjonens. Han har reist land og strand rundt, gjerne i de innvandringstette områdene med et meget enkelt budskap. Mest radikalt er synet på fremmede:

Danmark skal udvise enhver ikke-vestlig person, der har opnået asyl og som ikke er oprindelig statsborger i et af Danmarks nabolande. Danmark skal udvise enhver ikke-vestlig person, der ikke er dansk statsborger.

Udvisningen skal ske således, at ikke-vestlige personer med midlertidig opholdstilladelse ikke får deres opholdstilladelse fornyet. Ikke-vestlige fremmede med permanent opholdstilladelse bør som udgangspunkt have tilladelsen annulleret og udvises.

Fremmede, der er meddelt dansk statsborgerskab ved lov, skal have statsborgerskabet revurderet og som udgangspunkt have det annulleret.

Det er klart at hvis dette skulle tillempes ville det ikke bli mange tilbake av de 1,2 milliioner ikke-danske borgere.

Hatobjekt

Dette sammen med et meget grovt språk, og brenning av Koraner, gjerne med bacon, har gjort Paludan til et hatobjekt, både på venstrefløyen og blant muslimer. Hvis ikke politiet hadde passet på ham, hadde han ikke kunnet vise seg offentlig.

Paludan er helt fryktløs, han oppsøker menneskene han vil utvise. Flere beboere har opptrådt slik at det har skaffet Paludan sympati. Det er nå en gang slik at folk har sympati med the underdog.

Særlig opptøyene på Nørrebro var omfattende og skremte mange. Aktivistene ga klart uttrykk for at det var deres territorium. De bestemte hvem som fikk slippe inn.

Markering av terrorangrepene

Fredag 14. februar hadde Stram Kurs tillyst demonstrasjon for å «feire» at terroristen Omar el-Hussein ble drept av dansk politi på Svanevej i februar 2015.

Demonstrasjonen beveget seg deretter til Dortheavej hvor Det Islamiske Trossamfund har moske. Det var her el-Hussein ble begravet.

Men denne dagen var det en annen som ble begravet: En dødfødt gutt av et syrisk ektepar, som fikk navnet Abdul Momin.

Det visste ikke Stram Kurs noe om. De ble derfor forvirret da det dukket opp en likbil, hvor en liten barnekiste var synlig. Bilen gjorde holdt rett foran demonstrantene. Stram Kurs-demonstrantene fikk beskjed av politiet om å holde avstand. Etter en stund kjørte bilen. Stram Kurs-demonstrantene fikk det for seg at de var blitt utsatt for en provokasjon. De var overbevist om at det ikke var noen i kisten.

Fordømmelsene haglet

Så langt Berlingske har kunnet bringe på rene, var det heller ikke det. Men det hadde vært det. Bilen hadde kjørt den dødfødte gutten til gravlunden i Brøndby og så vendt tilbake. Gutten ble lagt i jorden uten kiste. Sannsynligvis var det den tomme kisten på bilen som ble parkert foran Stram Kurs.

Det var det perfekte fremstøt for å sette Stram Kurs i forlegenhet. Stram Kurs livestreamer sine demonstrasjoner. Fordømmelsene haglet inn, også fra politikere som ellers ville sett om det var formildende omstendigheter. Ett ord oppsummerte holdningen: -Avskyelig.

Noen stemmer i alternative medier forsøkte å konstruere en kronologi som renvasket Stram Kurs. Fredag brakte Berlingske gravereportasjen som identifiserte foreldrene til det døde barnet og hans skjebne.

Dermed var Paludans nummer forvandlet til en gigantisk PR-fiasko. For de aller fleste dansker er det å forstyrre gravferden en absolutt tabugrense.

For tett på

Paludan glemmer at en moske er et gudshus hvor det foregår handlinger som i ethvert annet gudshus. Ved å legge demonstrasjonen tett opp til moskeen, risikerer han å trampe ettertrykkelig i klaveret.

At det ikke faller Paludan inn å beklage har vi også tidligere sett. Det ligger ikke til ham.

Men dermed blir det en stor avstand mellom ham og hans parti og resten av høyrefløyen.  Det som skulle være en provokasjon for å minne danskene om terroren mot Krudttønden og synagogen, slo tilbake på ham selv.

Høyrefløyen er underlagt noen anstendighetsregler som ikke gjelder venstresiden. Antifa får sort sett gjøre som de vil. Det er forskjell på folk, også i Danmark.

Svaret på det kan ikke være å oppføre seg som Antifa.

I det lange løp er det bare anstendighet og respekt som gjelder.

Sorgen er privat, og må respekteres. Også for muslimer.

Mysteriet om den hvide barnekiste – her er den fulde historie

Fredag den 14. februar råbte Stram Kurs-demonstranter provokerende budskaber hen over en lille barnekiste, der lå synlig i en rustvogn foran moskeen på Dortheavej i København. Politikere på tværs af partier har raset over episoden, som statsministeren har kaldt »mangel på empati«. Mens andre med stigende kraft rejste tvivl om, hvorvidt hele hændelsen var iscenesat, muslimsk propaganda. Findes det døde barn? Og hvor var forældrene? Her er den fulde historie om demonstrationen på Dortheavej.

Paludan var ikke personlig til stede 14. februar, men en uke senere var han på plass utenfor moskeen. Det er en stillingskrig mellom politiet og muslimer som vil ha fatt i Paludan. Filmen gir inntrykk hvilken oppgave politiet har. En slik scene er utenkelig i Norge.

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!