Det er evigheter siden: Nora Ingdal med Mads Gilbert da hun arbeidet for Norsk Folkehjelp og de orienterte om «følgene av israelsk voldsbruk i Gaza», ifølge billedteksten. NGO-ene har intet lært. Det er ikke mulig å høre noen forskjell i budskapet. Krigen i Syria har vart i ni år, men NGO-ene later fortsatt som om det handler om å være god. Så naiv er det ikke lov å være lenger, og vi tror heller ikke Ingdal er det. De driver et spill. Akkurat som Assad, Putin og Erdogan. Foto: Lise Åserud/Scanpix

Nora Ingdal fra Redd Barna var i Dagsnytt 18 fredag og argumenterte for at Norge må ta imot sin del av de syriske flyktningene som står og presser på grensen mot Tyrkia. Ordet «katastrofe» ble brukt mange ganger.

Det var da capo på 2015. Den gang var Norge blant landene som tok flest, hvis vi ser bort fra unntakene Sverige og Tyskland. Men nå var det ingen lyst til gjentakelse hos statssekretæren. Hun viste til europeiske løsninger. Så lenge ikke disse finnes, vil heller ikke Norge gå foran. Ingdals ord prellet av på denne muren.

– Hva betyr noen tusen til Norge? Det er en dråpe i havet, sa Espen Aas.

– Ja, men en dråpe er en begynnelse, svarte Ingdal.

Det klang hult.

Hverken programleder eller Redd Barna ville snakke om at Norge lett blir en brikke i Erdogans spill. Han har så langt ikke sluppet syrerne inn i sørøst. Men han bruker migranter som pressmiddel mot Europa. Forstår ikke Ingdal at de løper hans ærend?

Det er på grensen til nedlatende av Redd Barna, som om verden ikke forstår hva som foregår. Ingdal sa Norge har mottaksapparatet som står klart. Ja vel, men kommunene har ikke lenger kapasitet, og erfaringene med syrerne har vært svært blandet.

Redd Barna og de andre NGO-ene har for mye til felles med de røde: Det er alltid krav om mer, og det blir aldri nok.

Hvis Ingdal kunne foreslått at de som kom, skulle få et tidsbegrenset opphold, og at det skulle gjelde også dem som kom i 2015 og senere, ville folk kanskje vært villig til å høre.

Men når kravet er det samme – flere og flere –, lukker folk ørene.

NGO-ene har produsert sin egen motreaksjon: Humanitære som ikke er villig til å lære, mister folks respekt. Det er våre samfunn de belaster.