En værstasjon fra Meteorologisk institutt utenfor flyplassen ved Olonkinbyen på Jan Mayen, 25. februar 2020. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
Alarmklokkene ser ut til å ha ringt kraftig på Meteorologisk Institutt etter at et innlegg om klimaprognosers usikkerhet som tidligere meteorolog Gjertrud Røyland postet til Facebook-gruppen Folkeopprøret mot klimahysteriet, torsdag ble offentliggjort i Nettavisen.
Det er ingen ringere enn instituttets direktør Roar Skålin som allerede fredag kveld svarer Røyland i samme publikasjon, og direktørens anliggende er å gjendrive påstanden hennes. Klimaet er forutsigbart, forkynnes det allerede i overskriften til Skålins tekst.
Tatt i betraktning at forskjellige klimamodeller som alle er anerkjente, gir forskjellige scenarier for klimautviklingen, og sett i lys av at de antatt beste klimamodellene mot slutten av det 20. århundre ikke lyktes i å forutsi utviklingen i den globale gjennomsnittstemperaturen i de to første tiårene etter år 2000, er det en nokså dristig påstand å hevde at klimaet er forutsigbart.
Dessverre gjør ikke Skålin noen god jobb i å begrunne påstanden. Han er mest opptatt av å skyte ned Røyland, og fremgangsmåten hans er like trettende som den er velkjent: Finn noen tekniske feilskjær i teksten hennes, heng deg opp i dem for å undergrave troverdigheten, og innta en belærende holdning.
Det er unektelig effektiv retorikk, men den er ikke særlig lærerik – og heller ikke så veldig respektabel intellektuelt. Hvis Skålin ønsket å overbevise verden om at klimaet er forutsigbart, er sjansene store for at han har oppnådd det motsatte. For han unnlater behendig å forholde seg til den viktigste delen av argumentasjonen til Røyland, og han begrunner sin egen påstand altfor lettvint.
Røyland skriver:
Meteorologi er en svært kompleks vitenskap som beskriver fysiske og kjemiske prosesser i atmosfæren. Værvarslings- og klimamodeller er kodede ligninger av disse prosessene. Modellene «mates» med observasjoner og kjøres med jevne mellomrom for å lage oppdaterte prognoser. Siden atmosfæren er så kompleks som den er, må det i modellene gjøres forenklinger av virkeligheten.
Det at klimamodellene forenkler, ikke minst hva angår skyer, er det ikke mulig å komme utenom, og dermed er det heller ikke mulig å feste blind tillit til resultatene av dem. For uansett hvor avanserte beregninger som gjøres, gjelder prinsippet om «garbage in, garbage out», som Skålin naturligvis kjenner.
Røyland sporer deretter av, ved å understreke at været er kaotisk. Dette er en høy ball ved nettet som det er enkelt for Skålin å smashe, for værvarsling og klimamodellering er forskjellige øvelser.
Han skriver:
Innlegget blander sammen vær og klima. En slik forvirring er lett å forstå siden de faktisk henger sammen: Klima er statistikk om været og viser de lange linjene. Klimaet er forutsigbart til tross for at været er kaotisk.
Men i forsøket på å begrunne dette siste, tyr han straks til et dirty trick:
Det er derfor mange drar til syden i feriene og at vi har både vinter- og sommerklær. Det er dette vi utnytter når vi jobber med klimamodeller: Vi varsler ikke været for påsken 2100, men beskriver utviklingen frem mot påsken 2100, og gir en beskrivelse av mulige vinterforhold på slutten av århundret.
Det Skålin viser til, er altså årstidsvariasjoner – et fenomen som skyldes at omdreiningsaksen for Jordens egen rotasjon står på skrå i forhold til planetens omdreiningsplan rundt Solen, slik at solstrålenes innfallsvinkel varierer og temperaturen med den (slik de også gjør med breddegradene). «Det er dette vi utnytter», skriver Skålin, og det er jo rett nok at man ikke kan forstå klimaet uten å ta dette i betraktning. Men årstidsvariasjoner forklarer ikke forandringer fra år til år, eller fra år 2000 til 2100.
Det store spørsmålet er i hvilken grad variasjoner i konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren bestemmer temperaturutviklingen på Jorden. Alle er enige om at den er en faktor. Uenigheten består i hvor viktig denne faktoren er, om menneskeheten kan gjøre særlig mye med den saken, og om det i så fall er verdt bryet.
For når temperaturen ikke øker nevneverdig over en tjueårsperiode hvor CO2-konsentrasjonen øker betydelig, betyr det at andre faktorer har spilt kraftig inn. Så hevdes det at økt CO2 gir en langsiktig økning i temperaturtrenden som i kortere tidsrom kan overskygges av andre faktorer, men at det underliggende signalet peker i retning av en økning selv om støyen fra alt mulig annet tar oppmerksomheten bort fra dette.
Men spørsmålet er hvordan denne lovmessigheten ser ut. William Happer hevder at temperaturen øker logaritmisk med CO2. I så fall er det liten grunn til bekymring. Men ingen sitter med alle svarene. Vitenskapsmenn som kaller seg for klimaforskere, er innbilske sier professor i atmosfærisk fysikk Franco Prodi.
Skålin gjør det i stedet lettvint for seg:
Det er feil at effekten av CO 2 på jordens klima ikke er bevist eller at denne påstanden har blitt tilbakevist av anerkjente vitenskapsfolk. Egenskapene som gjør CO 2 til en drivhusgass kan lett måles i laboratorium fordi de er basert på fysikkens lover. CO 2s betydning for drivhuseffekten har aldri blitt vitenskapelig tilbakevist.
Det er betegnende at han viser til laboratoriemålinger, for der kan denne ene faktoren isoleres og påvises. Men atmosfæren er jo et uendelig mye mer komplisert system.
Denne kompleksiteten, som gjør kritisk tenkende mennesker skeptiske til klimamodeller, skygger Skålin unna. Han henger seg i stedet opp i noe Røyland måtte ha misforstått av 97 %-konsensusen, kaller det «problematisk» at hun uttaler seg som fagperson, og anbefaler henne og andre å lese seg opp på litteratur fra hans eget institutt. Han viser til «etterprøvbar, fagfellevurdert, publisert forskning», men snakker ikke om at etterprøving av gamle klimamodeller viser at de er gale, eller at folk derfor ikke nødvendigvis kjøper nye.
At konsensus kan være et skadelig sosialpsykologisk fenomen (som dessuten kan hefte ved fagfellevurdering), plager ham heller ikke. Langt fra å vise forståelse for ubehaget Røyland tilkjennegir ved måten hele diskusjonen føres på i offentligheten, bidrar han til å forsterke ubehaget.
Skålin går også i rette med Røyland på et punkt hvor hun langt på vei har rett:
Påstanden “Fremtidige klimaprognoser blir presentert som vitenskapelige fakta” er feil. I vitenskapen er det riktignok vanlig med prognoser, men det er alltid underforstått at disse er forbundet med usikkerhet. I den vitenskaplige litteraturen om klimautviklingen er usikkerhetene godt dokumentert.
Det er «alltid underforstått» blant vitenskapsfolk, men ute i offentligheten er dette ikke i nærheten av å være forstått, og langt mindre eksplisitt. Mange ser snarere ut til å tro at klimamodeller er like solide som Newtons gravitasjonslov. De som ikke tror at mennesket er hovedansvarlig for den lille temperaturøkningen de siste 100 årene, blir da også stemplet som bortimot tilbakestående – ja, å sammenligne med dem som måtte tro at Jorden er flat.
For klimahysteriet handler ikke lenger om vitenskap. Det handler om de sosiale mekanismene som settes i sving når klima blir politikk, penger og posisjon. Det som var usikre prognoser laget av nøkterne vitenskapsfolk, er blitt forvandlet til et ravende blodtørstig beist ute i offentligheten, som nå vil forandre spillereglene for verdensøkonomien.
Skålin burde heller roe ned det beistet enn å mate det.
Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!
