Fra en containerterminal ved Yangshan-havnen utenfor Shanghai den 11. mai 2012. Foto: Aly Song / Reuters / Scanpix.

Til tross for iverksettelse av til dels nokså drastiske smitteforebyggende tiltak har det nye koronaviruset covid-19 nå spredd seg over store deler av planeten. Det er altså ikke lenger noe større håp om å begrense den geografiske utbredelsen av viruset nevneverdig.

Det hersker fremdeles stor usikkerhet om hvor store deler av verdens befolkning som vil bli smittet, og hvor mange av disse som vil dø. Men selv om dette utbruddet skulle få et langt fra katastrofalt omfang, er det allerede nå klart at det vil få økonomiske konsekvenser, kanskje også politiske.

I første omgang må man forvente en viss nedbremsing i verdensøkonomien. Børsene og oljeprisen faller. Men selv om økonomien skulle hente seg forholdsvis raskt inn igjen når faren er over, vil selve tanken på risikoen for katastrofale pandemier ha satt en støkk i økonomiske aktører.

Den globaliserte økonomien har utvilsomt vært til stor fordel for mange hundre millioner mennesker verden rundt. Men globaliseringen har også skapt tapere, ikke minst i Vesten. For industrien er det imidlertid vel så viktig at forsyningslinjer som dekker planeten som en slags kjempemessig spaghetti, nå viser seg å være sårbare.

Hvordan skal myndigheter i vestlige land forholde seg til sykehus som går tomme for livsviktige medisiner, fordi leveranser fra Kina uteblir? Eller hvis industriproduksjon i Vesten stopper opp fordi det mangler deler fra Kina?

Her vil mange raskt se seg om etter mulige alternativer i sine egne nærområder, og om de ikke finnes allerede, vil de raskt kunne oppstå.

Tegn til en slik utvikling har allerede vært synlig før virusutbruddet. Den sørkoreanske elektronikkgiganten Samsung har f.eks. stengt fabrikker i Kina.

Var det nå egentlig så lurt å gjøre Østen til verdens fabrikk? Nei, det var ikke det.

Konklusjonen styrkes av at kinesiske myndigheter har tapt mye av tilliten de måtte ha hatt som et noenlunde ansvarlig medlem av verdenssamfunnet, ikke minst fordi de unnlot å gi opplysninger som kunne ha fungert smitteforebyggende ved starten av koronautbruddet. Restriksjoner på flytrafikken til og fra Kina ville ha blitt iverksatt på et tidligere tidspunkt hvis kineserne hadde vært litt mindre redde for å miste ansikt.

En rekke kommentatorer mener allerede nå å observere at den støkken som koronaviruset har satt, allerede har påført globaliseringen et tilbakeslag, og at man nå kan forvente en viss økonomisk «frakopling» verden rundt.

Virusutbruddet kommer på et tidspunkt hvor globaliseringen allerede er sterkt utfordret politisk, blant annet på grunn av motstand mot masseinnvandring og suksess for antiglobalistiske politikere. Outsourcing av industri fra USA til Østen begynte også så smått å bli erstattet av «insourcing» under Obama, men med Trump-administrasjonens økonomiske nasjonalisme vil denne utviklingen akselerere. Dertil kommer amerikanernes skepsis til å gi den kinesiske telegiganten Huawei innpass i Vesten.

Koronaviruset er altså et uventet, ekstra tilbakeslag for globaliseringen – ikke på grunn av politiske beslutninger, men fordi økonomiske aktører vil revurdere sine strategier etter at virkeligheten trakk denne kaninen opp av hatten – eller en sort svane, om man vil.

For Norges regjeringssjef må dette fortone seg som noe av et mareritt, der hun drømmer om «global governance» og ser på seg selv som et mellomledd mellom USA og Kina.

Nå vil folk i stedet finne lokale løsninger på globale problemer. Det kan kanskje bli en kjærkommen avveksling fra de globale «løsningene» som skaper lokale problemer.