Samferdselsminister Knut Arild Hareide (KrF), Utviklingsminister Dag-Inge Ulstein (KrF), Fiskeri- og sjømatminister Geir Inge Sivertsen (H) og Olje- og energiminister Tina Bru (H) på den første regjeringskonferanse med den nye regjering på statsministerens kontor.
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Fredag ettermiddag trakk fiskeriminister Geir Inge Sivertsen den konklusjonen som ikke var til å komme forbi: Han ba statsminister Erna Solberg om å få gå av.
Det som var kommet frem om hans dobbeltlønn, etterlønn og styreverv gjorde ham så kompromittert og tillitsruinert at han ikke kunne fortsette. Hans sviktende dømmekraft og elastiske moral tilfredsstilte ikke de krav som med rimelighet må forlanges av en statsråd – selv ikke i Erna Solbergs regjering. De som så ham svare for seg i NRK TV-programmet «Debatten» tirsdag måtte komme i stuss om Sivertsen var mentalt skikket til å sitte ved Kongens bord.
Mer er ikke å si om den saken. Den utviklet seg til en belastning for Regjeringen og for Høyre, men rammer også politikerne som gruppe. Det er jo slik de ter seg når det bare er å forsyne seg av fellesskapets kasser til beste for seg selv eller sine hobbyer. For øvrig Sivertsen ble et nytt eksempel på at skiftende regjeringer tyr til B- og C-klassen når det skal rekrutteres statsråd for landets viktigste næring etter olje og gass.
Maset fra opposisjonen om at statsministeren burde gitt Sivertsen sparken, var nok mer fremsatt av hensyn til egen markering enn omsorg for fedrelandets interesser.
Spesielt SV burde holdt en lav profil. SV-leder Audun Lysbakken er den eneste statsråd på tre generasjoner som har fått sparken som følge av korrupsjon. Da statsminister Jens Stoltenberg ble kjent med Lysbakkens korrupte handlinger, fikk han avskjed på grått papir på flekken. Det sier mye om SVs mangel på etisk refleks at Lysbakken senere ble partileder og hans medskyldige statssekretær valgt til nestleder. Når SV ytrer seg om etisk uryddighet, bør folk høre etter. Da er det eksperter som taler.
Vi tror statsminister Erna Solberg på hennes ord når hun fremholder at det var Geir Inge Sivertsen selv som ba om å få tre tilbake og ikke at det var hun som ba ham om å trekke seg. Ingen statsminister vil la en statsråd fratre etter press fra opposisjonen. Det etterlater inntrykk av at det er opposisjonen som bestemmer hvem som skal sitte i Regjeringen. Einar Gerhardsen angret på at han under den opphetede Kings Bay-situasjonen i 1963 imøtekom industriminister Kjell Hollers ønske om å få gå av. Holler orket ikke å stå i striden og Gerhardsen ga etter. Det angret han bittert på.
Så får vi håpe at det kan komme noe godt også ut av Sivertsen-affæren – for eksempel at politikere lokalt og sentralt ikke ser på fellesskapets midler som sine egne og noe en kan bruke til å fremme private interesser eller politiske hobbyer.
Vi tror imidlertid det er for mye forlangt at rikspolitikere og deres tabloide medløpere i mediene vil skjerpe interessen for fiskeripolitikken mer enn fiskeriministeren.
Regjeringen ved den forrige fiskeriministeren la frem en stortingsmelding som har satt kysten i kok. Etter Solberg-regjeringens syn bør enda mer av fiskeressursene privatiseres og kvotene flagges sørover. De viktigste av bestandene av hvitfisk er i nordlige farvann. Folk i nord må ta til takke med å se på at kapitalinteresser i sør stjeler fisken fra dem. Deltakerloven slår fast at bare aktive fiskere kan drive fiske på folkets allmenning, men likevel kan oligarker på Aker Brygge sende sine skip for å høste av fellesskapets eiendom. Hvis en er rik og mektig nok, ordner det seg. Ungdom i Finnmark må betale millioner for å få en kvote som en annen har fått gratis. De som i disse dager har vært opptatt av fiskeriministeren, bør heretter være mer opptatt av fiskeripolitikken – og fiskeriforvaltningen.
Men det er nok for mye å vente av tabloide mediefolk med begrenset kunnskap om folks virkelighet utenfor innadvendte redaksjoner innenfor Ring 3.
