Statsminister Erna Solberg om bord på MS «Polarsyssel» ser på hvalross under besøket på Svalbard. Erna bør se like grundig på egne lederferdigheter, og ikke minst bør hun lytte til den konservative fløyen av sitt eget parti – om den da er i stand til å ta bladet fra munnen. Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix

Dersom Høyre skal ha noen mulighet til å sanke stemmer fram mot valget i 2021, er tiden overmoden for et internt oppgjør. Den konservative delen av partiet må legge høflighet til side og markere seg.

Den halvnye regjeringen Solberg er en katastrofe for Høyre, som blør tradisjonelle velgere i et rasende tempo. Mens Erna og den ghanesiske delegasjonen forgjeves ser etter nedsmelting på Svalbard i 20 minus, tikker klokken for den konservative partibasen. De konservative stemmene har vært påfallende fraværende siden før koalisjonens nye statsråder én etter én sto fram med en liberalisme som snarere har røtter i ideer på venstresiden enn i konservativ tankegang.

Når Erna ikke evner å skille mellom liberalisme, slik den forstås i klassisk konservativ kontekst, og den sosialistiske liberalismen der staten skal være styrende over individet, er det behov for å ta til motmæle.

Heller smart og snill enn dum og slem

Markeringskåte statsråder har vært gjennomgangstemaet for Solberg-regjeringen, både rett i forkant av «fornyingen» og etter. Den kontroversielle avgjørelsen om å hente IS-kvinnen og hennes barn til Norge på sviktende vurderingsgrunnlag var en bitter pille å svelge for mange gamle Høyre-velgere, men de dummere utspillene har siden stått i kø.

Blant annet har regjeringen, til tross for at «Klimakur 2030»-innstillingen ikke kunne si noe om kostnader, bestemt at Norge som første vestlige land skal forplikte seg til forsterkede utslippskutt; at CO2-utslippene skal ned med 50–55 prosent innen 2030.

Deretter har Høyres nyslåtte finansminister Jan Tore Sanner gitt de eldre skylden for kommende innstramminger på statsbudsjettet, og likestillings- og integreringsminister Trine Skei Grande har kommet med absurde endringsforslag til skoleverket.

Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn har avfeiet alle medlemmer i Facebookgruppen «Folkeopprøret mot klimahysteriet» med «Dette har vi faktisk ikke tid til», og vist en ovenfra-og-nedad-holdning som passer seg dårlig for en minister fra et miniparti som Venstre.

Men verst for Høyre er Erna selv, som kaster seg på uttalelsene om samme Facebook-gruppe, helt uten å kunne vite noe om meningene til menneskene som faktisk utgjør gruppen. Hva Erna mener regjeringen generelt og Høyre spesielt har å vinne på uttale seg nedlatende om over 150.000 mennesker, forblir et mysterium.

At statsministeren til alt overmål uttrykker fortsatt tillit til fiskeriminister Geir Inge Sivertsen, kommer på toppen av en rekke avgjørelser og uttalelser som mest av alt får Erna til å framstå som om hun har mistet grepet. Ikke bare er statsråd Sivertsens dobbeltlønn og etterlønn avslørt, men Aftenposten avslørte hans signering som styreleder i januar, til tross for at han mandag hevdet seg ferdig med alle styreverv allerede i november. Å signalisere til egne velgere at det er greit å være skurk så lenge du er privilegert, er direkte dumt.

Skjebnens ironi

Det holder ikke at SV, med Aps støtte, krever at statsministeren avskjediger Sivertsen innen i ettermiddag. Dette kravet burde kommet fra hennes egne. Mange krav burde blitt stilt fra Høyres konservative fløy, over lang tid. Forblir de tause, fortsetter velgerflukten. Natt til fredag rapporterer riktignok Dagbladet om at «Høyre-veteraner tok oppgjør med ledelsen på lukket møte», men spørsmålet er om «oppgjøret» kom tidsnok.

Det er en skjebnens ironi at Ap kan sitte fullstendig stille i båten, fremdeles uten at noen aner noe som helst om hva som er Aps politikk fram mot valget 2021. De kan håve inn velgere på Høyres bekostning og uten å løfte en finger, så lenge Erna får bedrive nedlatende globalisering, uten motstand.

Den gruppen som i dag har størst behov for å lage et eget opprop, er den konservative fløyen i Høyre.