Politikere, forskere og medier har utviklet en apokalyptisk retorikk rundt klima. Emmanuel Macron gjenopplivet uttrykket at «jordens lunger brenner» for å «vekke» verden til innsats for Amazonas. Det spilte ingen rolle at bildet var flere år gammelt. Den samme retorikk mobiliseres for å «vekke» samvittigheten for illegale innvandrere. Demokratene og medier sa at amerikansk grensepoliti «rev barna ut av mødrenes armer». Dette er uttrykk som er så sterke at de lammer fornuften og kveler alle innvendinger. Foto: Ueslei Marcelino/Reuters/Scanpix

Mange trodde at planøkonomien – den tette politiske styringen av økonomisk virksomhet som var selve grunnplanken innen den påstått vitenskapelige sosialismens statsstyre – ville bli borte i og med Sovjetunionens sammenbrudd for 30 år siden, i alle fall fra vår verdensdel. Så skjedde ikke. På samme måte som Frankfurterskolens nymarxisme eller kulturmarxisme (nei, fenomenet er ikke noe som høyreekstreme konspiratorikere har funnet på, selv om flere slike har brukt særlig det sistnevnte begrepet flittig) utviklet og spredde seg i Vesten som et viktig element innen postmodernismen etter avslutningen av den kalde krigen, så mistet ikke politikerne noe av sin klåfingrethet eller besserwisser-mentalitet, heller ikke i økonomiske spørsmål. Bare de færreste blant dem fremhevet statlig eierskap av produksjonsmidlene som nødvendig lenger, men styringstrangen levde usvekket videre.

Ikke minst i Norge har man sett betydelig vilje i politiske miljøer til å bruke økonomien, inklusive statlig kapital, aktivt for å oppnå strategiske mål. Gitt at moral – eller moralens prangende søster, moralismen – langt på vei har erstattet fornuftstenkning innen politikken, så ser man at følelser innrømmes mer og mer betydning hver gang disse kommer i konflikt med strikte økonomiske vurderinger. Vi har kunnet bivåne tendensen over lang tid innen u-hjelpen, og i senere år er skiftet blitt markant gjennom kravene som stilles til endret investeringspraksis i oljefondet, eller Statens pensjonsfond utland, der «etiske retningslinjer» vektlegges i økende grad. Langt på vei har moralpolitikken overtatt for klassisk sosialisme. Politikernes iver etter å bestemme over hvordan nordmenns penger og andre verdier skal forvaltes, forblir utøylet.

I den siste tiden er den såkalte klimakrisen flyttet opp til udelt førsteplass på politikernes proriteringstavle, og av dette kjølvannet var det at nyordet «grønnsløsing» dukket opp. Jeg skulle inderlig ønske at jeg hadde funnet på det flotte ordet selv – neologismer er blant mine aldri falmende ungdomskjærligheter –, men så er dessverre ikke tilfellet. Jan Petter Hansen og Oddveig Åsheim, som representerer noe som kalles tankesmien Realistisk initiativ, utgående fra realistmiljøet ved Universitetet i Bergen, var det som lanserte begrepet i en artikkel i Bergens tidende. Siste del av artikkeloverskriften, «Krasjlanding på månen er en norsk paradegrein», antyder en hel del om hvilke politiske blemmer artikkelforfatterne hadde i tankene da de mente at et nytt og friskt ord var nødvendig for å beskrive den moralisme-drevne løsaktigheten med fellesskapets penger som vi nå er ofre for.

Det var daværende statsminister Stoltenberg som i sin nyttårstale i 2007 snakket om «nordmennenes månelanding» da han skulle motivere oss for å satse på et økologisk-teknologisk storprosjekt av dimensjoner som «kan seg søma» et gammelt sosialistisk parti: Vi skulle fange og lagre klimagassen CO₂ i gamle oljeborehull på bunnen av Nordsjøen. Det gikk med et tosifret antall milliarder kroner, men enn så lenge er visstnok ikke et eneste tonn CO_2-gass pumpet ned i de pensjonerte reservoarene. Hansen og Åsheims karakteristikk av det på samme tid grandiose, etisk fortreffelige og innovative industriprosjektet som «krasjlanding på månen», er dryppende ironisk, naturligvis, kanskje endog hånlig, men ikke desto mindre ytterst presis.

Andre slike gigantprosjekter i «klimaets tjeneste» er satsingen på flytende havvind og omfattende elektrifisering av samfunnet, også oljeplattformene. Alt dette er ekstremt kostbare, ytterst forskningskrevende, ja, nærmest spekulative industriprosjekter som skal understreke Norges frontposisjon i den gode striden mot global klimakrise, også kjent som «kokingen av kloden». Prosjektene følger etter mindre teknologisk avanserte, men likeledes svært utgiftskrevende, storstilte «hjelpetiltak» for å «redde regnskogen» i land som Indonesia og Brasil. Denne typen offisiell norsk raushet har vært og er nærmest påtrengende i sin nytteløse sløsing; «vi skjøtte itj pæng» ser ut til å være den økonomiske ledetråden. Betydelige forskningsmiljøer og industrivirksomheter hopper naturligvis på og er med på ferden, vel vitende om hva man skal si og i hvilken retning man skal peke for å få sin andel av de store pengene som sitter så løst hos en stat høy på frelserambisjoner. Enn så lenge øker togets fart og momentum – flere og flere politiske og andre grupperinger babler i vei for å finne sin plass innenfor den statliggjorte Greta Thunberg-ismen –, men nylig har man også sett at enkelte tunge aktører faktisk har satt ned foten for å stoppe iallfall den aller verste grønnsløsingen.

Et særdeles grelt forsøk på gjeninnføring av sosialisme-luktende styring av norsk økonomi etter øko-moralistiske prinsipper, altså det jeg her kaller planøkonomisk grønnsløsing, opplevde vi med Arbeiderpartiets forslag for en tid tilbake om at Norge (la oss ikke glemme at i deres språkbruk er Norge egentlig den politiske eliten der nettopp Ap utgjør «the best of the best») fremover måtte bruke oljefondet politisk for å redde verden fra klimakrisen. Se det for deg: I stedet for å investere kapitalen slik at nordmenn også fremtidig kan sikres romslige pensjoner og lignende, i det hele tatt en solid økonomisk buffer mot dårlige tider, skulle man altså «bruke kapitalen politisk» for slik å skyve verden i riktig retning! Heldigvis gav sentralbanksjef Olsen klar beskjed i sin nettopp avholdte, årlige tale: Fondet skulle også fremtidig forvaltes økonomisk, ikke politisk, med mindre Stortinget vedtok nye retningslinjer. Høyre ved finansminister Sanner stilte seg bak Olsen; partiet er fortsatt iallfall delvis pålitelig hva kapitalhåndtering angår, ikke like AUF-inspirert som Ap: Oljefondet skal fortsatt tjene penger etter forretningsmessige prinsipper, om enn innen de såkalte etiske grensene som politikerne har bestemt; det har ikke verdensfrelse som sin oppgave. Vi kan likevel trygt regne med at politikere med sosialisme i benmargen ikke i og med dette vil gi opp forsøkene; det ligger i deres politiske DNA (ordspillet er tilsiktet) at de tiltror seg selv retten og evnen – ja, plikten – til å styre over andres penger, regulere andres liv. De har alltid ønsket økt statlig kontroll i spenningsfeltet mot individuell frihet, det viser historien.

Ofte hevder de politiske moralistene at det er «gamle, hvite menn» som, gjennom sin egoisme, empatiløshet og manglende evne til å forstå hvordan grådighetsdrevet utarming av naturen skader økosystemet, stjeler fremtiden til ungdommen og de ennå ufødte. De som påstår dette, har ikke bare feil ved at de ikke har forstått betydningen for jordisk klima av ukontrollerbare, men delvis rytmiske, variasjoner i solaktiviteten, men enda verre er at de ikke gjennomskuer, eller vil vedkjenne seg, effekten på den økonomiske balansen mellom generasjonene av politikken de selv legger opp til.

Sannheten er at ved nå å bruke enorme økonomiske ressurser på massiv grønnsløsing, på ineffektive eller til og med uvirksomme tiltak som ofte er av ren symbolkarakter, så skusler man bort kommende generasjoner nordmenns økonomiske trygghet. Sagt krast og direkte: Man bruker opp fremtidens pensjonspenger på tøv. Hadde man derimot virkelig tatt alvorlig påstandene om global oppvarming – at den finnes, at den er menneskeskapt og at den vil være så skadelig som det hevdes –, så hadde man i stedet for å satse på vindmøller og annen romantisk middelalderteknologi satt i gang en storstilt utbygging av kjernekraft som gir langt tryggere energiproduksjon, men uten CO₂-utslipp.

Dette gjør man ikke, for politisk vilje mangler til å stå opp mot uvitenskapelige vrangforestillinger. De later som om de er ekte ledere, politikerne, men deres poseringer stinker av spillfekteri. Ved å snakke en føleri-drevet miljøbevegelse etter munnen, opptrer de som skamløse popularitetsjegere i et hylende marked preget av «vi må bruke mer på klima»-populisme. At mediene er en ivrig medaktør i jaget etter kortsiktig popularitetsgevinst, kommer ikke lenger som noen overraskelse. Ikke minst NRK har valgt å erstatte objektiv nyhetsformidling med politisert propaganda innen (også dette) saksfeltet. 

For å si det enkelt: Politikerne har talt usant så lenge at de tror det selv. Slikt er leit å skue. Det aller tristeste er imidlertid at det er nordmennene selv som har valgt dem inn, og som fortsetter å holde dagens politikere ved makten. Tar ikke folket selv ansvar, så blir det ikke bedre.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her