Statsminister Erna Solberg tar selfie i forbindelse med statsrådskifte. Hvor mange på dette bildet ville du ha ansatt? Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix.

En meningsmåling fra Ipsos som torsdag er offentliggjort i Dagbladet, viser at oppslutningen om Høyre fortsetter å synke: Det største regjeringspartiet er nå helt nede på 18,8 prosent, og de to koalisjonspartnerne Krf og Venstre er begge under sperregrensen med henholdsvis 3,6 og 3,5 prosent.

Er det noen som er overrasket? Man ser seg forgjeves rundt etter positive resultater for den sittende regjeringen, og like forgjeves etter positive utsikter.

Utvidelsen av en regjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet til å omfatte hele den nominelt borgerlige blokken, var et prestisjeprosjekt for statsminister Erna Solberg. Men Frp, som ikke kan sies å ha fått nevneverdig gjennomslag for sine saker i koalisjonen, valgte altså omsider å forlate det som med Krf og V på laget var blitt et svært lite kollegialt kollegium.

Den såkalt borgerlige koalisjonen sprakk til slutt fordi den gjorde seg skyldig i det Sylvi Listhaug – med rette – hadde anklaget Arbeiderpartiet for, nemlig at den satte terroristers interesser foran landets, høyst sannsynlig på urettmessig grunnlag fordi terroristen lurte regjeringen med en løgnhistorie.

Hvem har tillit til en regjering som lar seg rundspille av en terrorist? Hvordan i all verden skal Høyre klare å holde på velgerne på denne måten? De holder jo ikke engang på egne politiske talenter som Preben Dimmen.

Da Frp gikk ut, kom Abid Raja – en løs kanon, tidligere ungdomskriminell og forkjemper for islamsaker som bønnerop og halalmat – og Knut Arild Hareide – som hadde satset hardt på at Krf skulle gå venstre, og tapt – inn som nye statsråder. Hva slags signal tror Solberg at dette sender med tanke på regjeringens seriøsitet?

Alt dette kunne kanskje ha vært tilgitt hvis regjeringen hadde ført en fremtidsrettet politikk og Høyre hadde stått for en pålitelig, konservativ kurs. Men ingen av betingelsene er oppfylt.

Med Frp ute av regjering består koalisjonen nå av partier som ukritisk nærmest har omfavnet det ekstreme programmet til Miljøpartiet de Grønne i den såkalte klimapolitikken. Det går i nullutslipp og karbonnøytralitet og annet tøv på inn- og utpust. Det finnes heller ingen troverdige planer for hva som skal erstatte oljeinntektene, selv om det bullshittes med helt marginale ting som «grønne ferger».

Regjeringen har også like ukritisk fortsatt en EU-tilpasning som er i ferd med å frata landet dets selvstendighet, samtidig som Storbritannia, et land som står oss svært nær, har forlatt en union som ikke viser tegn til å bli noe mer demokratisk. Statsministerens politiske forbilde er i stedet Angela Merkel.

Sikkerhetspolitisk er ikke situasjonen noe bedre. Solbergs kabinett har i praksis tatt avstand fra USA, vår sikkerhetsgarantist og aller viktigste allierte, ved en rekke anledninger. Men det finnes ikke noe konservativt hvor enn man snur seg. Høyre er på homo- og kjønnskjøret og det ukritiske digitaliseringskjøret, og krigen mot kontanter fortsetter.

Man kan alltids harselere over koko-venstresiden, men når en såkalt borgerlig regjering knapt er til å skille fra SV, Rødt og MDG, er det jo like greit for velgerne å sette sin lit til originalen snarere enn kopien. Med henholdsvis 7,1 prosent, 3,5 prosent og 5,4 prosent er da også koko-venstre tilsammen nå nesten like stort som Høyre.

Erna Solbergs politiske trumfkort har vært at hun ikke er Jonas Gahr Støre, som i det store og hele har virket som et dårligere alternativ, ikke minst fordi han i motsetning til Erna ikke fremstår som noenlunde helstøpt. Men toleransen for manglende personlige kvaliteter kan fort bli større hvis velgerne får på følelsen at Støre tross alt kunne utøve makten på en litt mindre skadelig måte enn Solberg.

Det er ikke overraskende at Frp klatrer til 14,2 prosent på denne siste meningsmålingen, etter å ha forlatt en regjering som nå fremstår massivt inkompetent – og helt ute av stand til å ivareta Norges interesser. Siv Jensens parti er nå omtrent jevnstort med Senterpartiet, som ligger på 14,8 prosent.

Potensialet for videre vekst er imidlertid nesten ubegrenset. Jensen overtok et parti med omtrent dobbelt så stor oppslutning som nå. Lekkasjen til Sp må ha vært stor. Det finnes knapt det område av politikken hvor Frp ikke kunne vinne velgernes gunst ved å fronte klare alternativer.

Men partiet ser ikke ut til å fungere som noe særlig effektivt politisk laboratorium under sin nåværende ledelse. Hvorfor lar ikke partiet seg f.eks. inspirere av politiske endringer som skjer utenlands? Følger ikke Frp-folk ordentlig med?

Det er det jo heller ingen andre som gjør, men hvis de vil være et alternativ, må de kunne mønstre nok intellektuell styrke til å fremme strategiske ideer på viktige saksfelter som betyr noe for folk. Jon Helgheim viser gode takter etter at statsministeren fastslo at innfødte nordmenn ikke har særskilte rettigheter i Norge. Det er en bra start, men det må komme mer.

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!