Sikkerhetsmyndighetenes verste mareritt er i ferd med å bli virkelighet

Terror og ugjerninger, som her etter massakrene i Bataclan, Paris, 13. november 2015, der 130 mennesker mistet livet, må ikke skremme oss til taushet. Foto: @Roy Vestfjord

Det er litt mindre enn ett år siden terroren i Christchurch, der Brenton Tarrant skjøt og drepte 51 mennesker og skadet 49 andre, uten noen annen grunn enn at de var muslimer som befant seg i to moskeer. Ugjerningsmannen etterlot seg et manifest der han blant annet la for dagen hvit makt-ideologi og hat mot fremmede.

Massakren var et sjokk for Vesten, og etterlot liten tvil om at et dystrere kapittel var blitt åpnet i historien om den nye sameksistensen. Tiden som er gått siden den 15. mars 2019, ser dessverre ut til å bekrefte det inntrykket.

Den 3. august 2019, mindre enn et halvt år etter Christchurch, skjedde El Paso-massakren, der Patrick Crusius skjøt og drepte 22 mennesker fordi de ikke var hvite amerikanere. Også han etterlot et manifest.

Den 10. august drepte Philip Manshaus sin kinesiskfødte stesøster i Bærum, innen han forsøkte å begå et terrorangrep på en moské i kommunen – et forsøk som heldigvis ble avverget av modige og resolutte personer i moskeen.

Den 9. oktober drepte Stephan Balliet to mennesker i Halle i Tyskland i et avverget forsøk på å ta seg inn i en synagoge med sikte på å gjennomføre en massakre der.

Og nå har vi altså fått en massakre i Tyskland som, hvis vi skal dømme etter det vi vet i skrivende stund, ser ut til å være motivert av dødelig hat mot personer med utenlandsk bakgrunn.

Et dominerende fellestrekk ved alle disse episodene er at det handler om miserable unge menn med forvirrede ideer som hevner seg på folk som er fremmede for dem – muslimer, jøder, latinamerikanere, eller simpelthen ikke-vestlige i sin alminnelighet.

Også Hanau-terroristen Tobias R. ser ut til å være en forvirret person. Die Welt skriver torsdag morgen om dypt irrasjonelle anti-amerikanske ideer som han skal ha lagt for dagen i en video.

Europa har i flere år vært gjenstand for en kombinasjon av muslimsk befolkningsøkning og muslimsk terror, som har etterlatt en følelse av en verdensdel under angrep. Europeiske sikkerhetsmyndigheter har da også hatt sin fulle hyre med å avverge terror. Det har hittil lyktes de fleste gangene, men av og til glipper det, med døde og sårede som resultat.

Disse myndighetenes verste mareritt er at også innfødte europeere blir tilbøyelige til å begå terror. Dessverre kan det se ut til at dette marerittet er i ferd med å bli virkelighet. Man kan ikke klandre sikkerhetstjenester for å peke på risikoen.

Lett er det ikke å tenke seg noen verre utvikling med tanke på det å bevare noenlunde harmoniske samfunn i Vest-Europa. Alle de ovennevnte ser ut til å ha oversteget terskelen for å begå vold fordi de på en eller annen måte føler seg truet – på egne eller samfunnets vegne.

Konsekvensen for det politiske klimaet er lett å se for seg: Enhver som måtte hevde at samfunnet rent faktisk er truet, risikerer å bli ansett i det minste som en hatefull person, sannsynligvis ekstremist – kanskje også en potensiell terrorist.

Men dette er slett ikke bra, for jo mer det strammes til overfor normal debatt, og jo mer anstendige personer hetses, desto større er riskoen for at det bikker over for dem som hverken har ordet eller beherskelsen i sin makt, mens vanlige mennesker forblir tause.

Det er således viktigere enn noensinne ikke å miste hodet, og at man ikke lar seg skremme til taushet.

Oppdatering: Hanau-terroristen var 43 år, og således kanskje ikke å anse som «ung», slik de første opplysningene om ham kunne tyde på. Men vi kan vel uansett konstatere at han aldri ble voksen.