Jorden fotografert fra Apollo 10 på vei til månen 18.mai 1969. Foto: NASA/Reuters/Scanpix
Vi skal ta for oss en ulystig, men dessverre tidstypisk, form for kognitiv selvskading. Den aktuelle dumskapen er gjenkjennbar i en fullversjon av overskriftens troskrav: Islam skal omfattes med respekt og glede, klimaendringer er menneskeskapte og ethvert individ har rett til selv å bestemme sitt eget kjønn.
Når man begir seg inn i et slikt lende, gjelder det å ha mental støtte tilgjengelig, og aller helst humoristisk sådan, for intet forsvar mot nitrist tematikk er mer effektivt enn latteren. Jeg velger derfor å sette samtidens smått absurde credo-krav i relieff ved å begynne med et sitat av Lewis Carroll, den brilliante skaperen av «Alice’s Adventures in Wonderland» og mye annen spenstig litteratur: «Why, sometimes I have believed as many as six impossible things before breakfast.» Det var den røde dronningen som på denne måten irettesatte Alice da pikebarnet nektet å tro på noe hun fikk høre, med den tilsynelatende patente begrunnelsen at det nettopp var utrolig («I can’t believe impossible things»).
Mye som samfunnsmakten i dag påstår er selvsagt, lyder minst like urimelig for oss gjenstridige som det Alice nektet å akseptere. Dagens dronninger forlanger ikke desto mindre nettopp troslydighet fra sine undersåtter, altså oss, hvilket vi straks skal komme til. At den røde dronningen referert til ovenfor dessuten angivelig representerte en spesielt irrasjonell teologisk posisjon, ofte sammenfattet i paradokset «jeg tror fordi det er absurd!», torde også ha en viss overføringsverdi til vår tid og verden.
Da kristendommen i sin tradisjonelle form for noen tiår siden absenterte seg som maktfaktor fra våre europeiske samfunn, godt hjulpet til selvoppgivelsen av iherdige undergravere innen den vesteuropeisk-marxistiske Gramsci-tradisjonen, sluttet selvfølgelig ikke folket å tro, men de begynte å tro på nærmest hva som helst. Den dominerende nye «religionen» ble en sekulær humanisme bygget rundt et generelt godhetskrav; vi skulle være grenseløst – bokstavelig så vel som billedlig – tolerante og ettergivent hjelpsomme overfor alle dem som den hvite mann hadde behandlet dårlig opp gjennom historien (at dette representerte en ny variant av den gode, gamle arvesynden, la nytroens presteskap ikke merke til, ignoranter som de er), og i det hele tatt i alt etterleve de såkalte menneskerettighetenes krav. Etter hvert ble de i overskriften nevnte, tre hovedområdene spesielt viktige lakmustester for å finne ut hvorvidt enkeltmennesker levde opp til de gjengs aksepterte kravene og forventningene for å godkjennes som fullverdige medlemmer av de godes selskap.
Botsøvelser overfor de mange i verden som lever fattige, undertrykte liv utenfor den vestlige kulturkretsen, har lenge vært en selvpinende nødvendighet i europeiske land, ikke minst i Norge, både i erkjennelse av vår egen urimelige og (etter de godes oppfatning) ufortjente rikdom og fordi folk er lært opp til å mene at de andres misère er vår skyld. Alskens hjelpeaktiviteter var lenge den foretrukne måten å vise botsvilje på (parallellen til fortidens flittige strømpestrikking i hundrevis av misjonsforeninger rundt om i landet er påfallende, men heller ikke den fremhevet som interessant av det nye presteskapet), men i senere tiår har den økte globale migrasjonen åpnet nye og spesielt velegnete muligheter for å skille klint fra etisk hvete. Nå gjaldt det nemlig å vise sin menneskekjærlighet ved å åpne grensene så vel som egen favn for de fremmede, for ikke hadde vel vi noen eksklusiv rett til våre egne land og sikkerhetsnettet som var utviklet i samfunnet der, hadde vi vel? Så fikk vi da masseinnvandringen under det ene påskudd etter det andre, og prosentandelen av «nye nordmenn» steg bratt.
En særlig omstridt gruppe blant innvandrerne var muslimene med sin overlegenhetsreligion som gjennom 1400 år hadde befunnet seg i nærmest konstant strid med europeisk kristendom. Men nettopp derfor ble det ekstra viktig for de gode å ønske muslimene velkommen, viste det seg, for slik å vise at vi nå for lengst var kommet forbi det historiske stadiet da religion kunne tjene som påskudd for motsetninger mennesker imellom. Å åpne opp for muslimsk innvandring ble følgelig spesielt fortjenstfullt for å demonstrere at vi var fordomsfrie, fulle av global omsorg og med vilje og evne til å favne alle mennesker i vår kjærlighet, ikke bare våre nærmeste. Var ikke de fremmede «venner vi ennå ikke hadde møtt», kanskje? Og alle eksempler på dårlig integrasjon av dem hos oss – det var sant å si godt om slike, lette å få øye på for alle normalt seende – ble bortforklart eller vrengt om til nye krav om at vi, nordmennene, måtte strekke oss enda lenger for at alle skulle lykkes. Noen falsifisering av den vakre drømmen om felles lykke som styrte det hele, se, det kom ikke på tale; alle slike forsøk måtte slås ned på som uakseptable og splittende av «det nye vi».
Gradvis er vår, altså den hvite manns, syndighet utvidet enda noen hakk, fra å gjelde påstått plaging av våre medmennesker til nå å omfatte selve kloden, den gode og gavmilde Gaia som vi angivelig har mishandlet på det grusomste til alle tider, kvinnelig som hun er, men særlig i den moderne teknologiens tidsalder. Nå forårsaker vi global oppvarming (vi «koker kloden» som «streikende» skolebarn påstår med uovertruffent vitenskapelig presisjon), særlig gjennom fråtseriskapt utslipp av «klimagassen» CO2 (nomenklaturdigresjon: Jeg prøvde en gang, ytterst vennlig og høflig, å få de ansatte på en økologisk inspirert «nå går det rett på dunken hvis vi ikke tar oss sammen»-utstilling et sted i Norge til å subskribere 2-tallet i CO2 på billedtekstene; det var som å snakke til veggen) og hvis ikke vi her til lands gjennomfører «det grønne skiftet» nå, så forårsaker vi massedød. Kravet er blitt hysterisk-religiøst: For at stortingsrepresentanter skal tas alvorlig på Løvebakken, så må de kunne si «jeg tror på menneskeskapte klimaendringer» mens de ser alvorlig inn i kameralinsen, ellers blir de hengt ut til spott og spe av Lysbakken og Bastholm, NRK og VG og hva de nå heter alle sammen. Overbevisningen hos de troende er som hos nyfrelste, forbeholdsløs og glødende, og felles vilje til umiddelbart å bringe betydelige sonoffer (betalt av våre penger, naturligvis) avkreves folket i avisspaltene, på tv-skjermene og i stemmeavlukkene. Vekkelsesbevegelser er alltid avskyelige for den kritisk tenkende, det har jeg aldri vært i tvil om, men den nå pågående klimavekkelsen er en av de aller verste, for ikke å snakke om den dyreste.
Samtidig med dette ansvaret overfor fellesskapet, der våre kollektive evner utfordres på måter som svir mer og mer på pungen – jeg ber om at formuleringen forstås rett -, så oppmuntres det til en grenseløs plastisitet hva våre biologiske grenser angår. Teknologisk hjelp tilbys til at alle som måtte ønske det, for å hjelpe dem til å få barn på alt annet enn gammelmåten, eventuelt som «medmor» eller «medfar» eller noe annet tidsriktig, men underlig. Alle prosedyrene og resultatene beskrives som normale, for «noen barn har to mødre, andre to fedre; sånn er det bare». I det hele tatt er det fascinerende, og ved første blikk ikke så rent lite skremmende, å iaktta hvordan kjønnsgrensene oppløses i snøskredfart. Vi har visstnok i skrivende stund noe over femti kjønn eller kjønnsidentiteter, og den høyeste, endog eneste, dommer over hvilket kjønn en tilhører, er individet selv. Sterke krefter er dessuten i sving for å tvinge godtfolks språk inn i nye spor (eksempel: bruk av «hen» som kjønnsnøytralt pronomen) for å tilpasses den «fagre nye verden». Ikke minst innen institusjoner for høyere utdanning er de progressive villig til å bruke tvang for å endre tilvant oppførsel hva dette angår. Man vil presse gammel biologi inn i en ny, politisk vedtatt virkelighet, og stakkars den som ikke samtykker!
Felles for denne postmoderne hemningsløsheten er flere klassiske galskapstrekk, av hvilke jeg fremheve kun ett: hybris, det menneskelige overmotet. Når man gir etter for fristelsen til å maksimere menneskets individuelle styringsrett, blir fort det beste til det godes fiende. Av slikt skapes emosjonell selvantenning, en sørgelig underdiagnostisert tilstand blant samtidens mange godhetsposører.
Men gi ikke opp håpet, venner. Selv om de kan slippe unna med utrolig mye ideologisk motivert tøv, de moteriktige, så støter de til sist på sitt eget speilbilde nær en eller annen uoverstigelig grense som ligger omtrent der hvor vold øves på fundamentale biologiske prinsipper. Halen på egne handlingsrekker vil da slå tilbake og treffe gjerningsmannen midt i ansiktet. Sagt på en annen måte: Du messer ikke med grunnleggende biologi om det skal gå deg vel og du vil leve lenge i landet. Det er dette som nå skjer: De politiserte samfunnsingeniørene er blitt for geskjeftige og har bitt over for mye, mer enn de klarer å tygge og svelge. For mange og viktige virksomhetsområder er berørt til at naturen tillater slikt.
Derfor, nordmenn: Fatt mot, finn dere ikke i alt tøvet som maktmenneskene i det øverste kremlaget tvinger på dere! Aksepter ikke at virkeligheten omskrives til det ugjenkjennelige, at ord som før var ærlige og ekte, «forvrenges til usselt pjatt i demagogens munn». Yt seig motstand mot ødeleggelsene – dette var alltid nordmanns vis – helt til mange nok omsider setter foten ned.
Det skulle ikke vært meg imot om dette sistnevnte skjedde før heller enn senere. Dagens samfunnselite vil bli truffet av sin egenskapte rekyl. Jo flere som arbeider for fornuften og mot normløsheten, hver på sitt vis, desto tidligere kommer bruddet.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
