Erna Solberg omgitt av Justin Trudeau og Sebastian Kurz, hennes statsministerkolleger i Canada og Østerrike, under sikkerhetskonferansen i München. Stillbilde: YouTube.

Statsminister Erna Solberg har mandag ettermiddag gjort noe såpass uvanlig som å bruke sin egen blogg til å kommentere en Document-sak, der undertegnede hevder at hun med sine uttalelser til sikkerhets­konferansen i München ikke innrømmer nordmenn historiske rettigheter i Norge.

Solberg tillegger oss ikke verdens edleste motiver:

Det er helt åpenbart feil, og like åpenbart et ønske om å tolke meg feil.

Hun har selvsagt rett i at det handler om en tolkning. Men det er virkelig ikke sånn at noen av oss går inn for å tolke Erna Solberg feil.

Mitt forhold til statsministeren er ikke svært forskjellig fra forholdet til administratoren for sameiet i gården jeg bor i. Det domineres av forventningen om at vedkommende ivaretar eiernes interesser, og hvis så ikke er tilfelle, byttes han ut. Men administratoren for sameiet Norge ser ut til å gjøre den klart dårligste jobben av de to. Jeg skulle altså ønske at tolkningen var feil, men tviler på at den er det.

Erna fortsetter:

Selvfølgelig har nordmenn suverene rettigheter i sitt eget land. Mitt poeng er at nordmenn, det er alle som innehar et norsk statsborgerskap, og som gjennom det har sluttet seg til det norske samfunnet. Det er nettopp våre vestlige idealer som tilsier at jeg ikke har andre rettigheter bare fordi jeg kan spore familien tolv generasjoner tilbake i Norge. Det står jeg fast ved.

Det er noe litt annet enn det hun rent faktisk sa i München. Men gjør det saken noe bedre?

La oss se hva hun sa under sikkerhetskonferansen (ca. 48 minutter ut i opptaket) og drøfte om tolkningen er urimelig, også i lys av presiseringen hun siden har gjort på bloggen sin.

I think there is a very big difference between US and Canada, who are immigrant countries, and countries like Norway and probably Austria and others, who have, you know, people have been living there for thousands of years. But I think that we have the same core. The same core is that if you believe in your Western ideas, you should believe that everybody is equal. That you don’t have any special rights because your parents have been living here forever.

Etter noen betraktninger over egne slektsrøtter legger hun til:

We don’t have other rights than people who are living. It’s by the things that you contribute to your society, that is the most important part of what you’re doing. But it’s a challenge and you are in the middle of identity politics.

Vi må kunne anta at statsministeren tror på de vestlige ideene, og at alle derfor er like etter hennes oppfatning.

Dette åpner en parentes, for den likheten hun snakker om, er en likhet i rettslig og allmennmenneskelig forstand, og den gjelder individer. Den gjelder ikke i sosial, kulturell eller historisk forstand, og ikke for grupper.

Ut fra det hun sa i München, er det ingenting som tyder på at hun mener at nordmennene som gruppe har noen større rettigheter, historiske eller andre, enn for eksempel eritreerne som gruppe, selv om nordmennene har dype familierøtter i Norge. Det som betyr noe, er angivelig at du bidrar. Man kan spørre seg på hvilken måte.

Med svaret hennes mandag ettermiddag får vi vite at nordmenn har rettigheter til Norge (suverene sådanne, neppe historiske), men hun presiserer at gruppen av nordmenn er begrenset til norske statsborgere, noe som slett ikke var opplagt ut fra det hun sa i München. Så er det altså ikke lenger så viktig om man bidrar.

Erna lever greit med selvmotsigelser, men ok: Om du tilhører en diaspora av innvandrere som lever i parallelle samfunn og mottar store netto overføringer fra majoriteten, har du de samme rettighetene til Norge som alle andre, bare du er blitt statsborger.

Det er absurd å si at en eritreer med norsk statsborgerskap er norsk på samme måte som statsministeren eller undertegnede. Men dét til side: I hvilken grad representerer et norsk statsborgerskap egentlig noen viktig begrensning? For å bli norsk statsborger, holder det å ha bodd noen år i Norge. Den adgangen har flere hundre millioner mennesker i Schengen-sonen, herunder også mennesker fra hele verden som har fått opphold der.

Alle kan altså i prinsipp bli norske statsborgere. Det innbefatter mennesker som har reist ulovlig til Europa. Etter en tid blir de legalisert, og de kan dra videre til Norge. Det betyr at nordmenn etter statsministerens oppfatning ikke har noen større historiske rettigheter til Norge enn personer uten røtter her som på en eller annen måte har ervervet norsk statsborgerskap.

En slik utvanning av nordmenns «suverene rettigheter» gjør at det ikke er særlig mye igjen. Det er ellers vanskelig å se statsministerens posisjon helt isolert fra Norges tilslutning til FNs migrasjonsavtale og bærekraftmål. Et av disse siste er å «legge til rette for migrasjon». Alt ligger med andre ord til rette for at historien skal få overkjøre de opprinnelige nordmennenes Norge.

Det at et folkeslag har dype slektsrøtter i landet sitt, spiller som vi ser ingen rolle for Erna. Fikenbladene hennes, hva enten det er at man bidrar (München) eller at man er statsborger (bloggen), kan ikke rokke ved det faktum at folkegruppen de fleste oppfatter som nordmenn, etter hennes oppfatning ikke har noe større krav på Norge som hjemsted enn hvem som helst andre som kan komme seg hit legalt.

Jeg tror vi nokså trygt kan fastslå at statsministeren ordla seg litt for oppriktig, uten tanke på at noen ville gå ordene hennes etter i sømmene. Det blir således vanskelig for henne å forklare hvorfor tolkningen var så urimelig.

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!