Carl I. Hagen: – EØS-avtalen må reforhandles!

– Vi må lære av Brexit og kreve reforhandling av EØS-avtalen, sier Carl I. Hagen (FrP), som i et intervju innrømmer at han tok feil da han godkjente en overgangstid på 5–8 år. Dette gikk opp for ham da de østeuropeiske landene ble med i EU. Kulturforskjellene mellom Brussel og Norge er for store, mener han.

Du snakker varmt om nasjonalstatens selvstendighet og suverenitet. Mener du at dagens EU bryter ned dette, og bør EØS-avtalen reforhandles?

– Ja.

– Vi burde tatt et initiativ til å reforhandle den delen som medførte Brexit, og som har skapt store utfordringer for det norske samfunn, nemlig fri bevegelse av personer, og særlig arbeidskraft. Dette er også en av mine feil. Kanskje ikke av avgjørende betydning, men …

– EØS-avtalen, da den ble inngått, var i realiteten grei, men med utvidelsen av EU østover, skulle vi ikke ha vært fornøyd med 5–8 års overgangstid. Vi skulle hatt 50 år.

– Det er jo ikke noe unormalt eller urimelig krav. På alle områder hvor man inngår en kontrakt eller avtale, er det jo helt vanlig at man evaluerer den etter kanskje 30 år. Var det ting som vi kanskje ikke tenkte på den gangen som vi nå kan se?

For store forskjeller

– Da vi inngikk EØS-avtalen, var lønnsforskjellene, kostnadsforskjellene og forskjellen i levestandard mellom landene relativt liten. Den gang var det de nordiske land og Vest-Europa. Men når vi fikk med Polen, Tsjekkia og Slovakia, Ungarn, Romania, og etter hvert Kroatia og Bulgaria, så var lønnsforskjellene så store, også valutamessig var det ustabilt.

– Det var omtrent mulig å kjøre drosje 14 dager i Oslo, 10 timer i døgnet, og så reise hjem og leve på en generaldirektørs lønn i noen av disse landene. Da måtte det bli gærent, da måtte det bli ustabilitet. I tillegg kom jo alle de andre utfordringene. Det svarte arbeidsmarkedet vokste, usikkerheten på arbeidsplassen vokste. Når du på en arbeidsplass plutselig får inn 30 % arbeidstakere som aldri har hørt om sikkerhetskrav til å krabbe i stiger, stillaser og andre innretninger uten sikkerhetsgreier, og som var villig til å gjøre det, så ble det så mye billigere, og da var det enklere, også for arbeidsgivere, å se gjennom fingrene med det. Det ga oss også all denne kontraktør-virksomheten, med underkontraktør til underkontraktør, osv.

Diplomatiet sviktet

Ville det vært lurere å kvalifisere blant annet flyktninger til å fylle disse jobbene, i stedet for å hente inn arbeidere fra lavkostland innen EU til å jobbe i Norge?

– Jo, hvis vi satte arbeidsføre folk som har fått tilhold i Norge til å jobbe, sammen med norske arbeidere, slik at de også på den måten lærte seg norsk, ville det selvsagt vært langt mer økonomisk.

– Men de forskjellene vi fikk ved utvidelsen av EU, var altfor store. Jeg protesterte ikke, jeg visste jo ikke nok om hvordan det var i Polen og andre av disse landene. Men der burde vårt diplomati ha sagt at dette er livsfarlig, vi er nødt til å begrense den frie bevegelsen av arbeidskraft inntil det er større paritet. Det var en av de største feilene som ble gjort, og derfor burde vi reforhandlet den delen av EØS-avtalen.

– Noe jeg har oppdaget mer og mer av etter hvert, er kulturforskjellene. Jeg synes at kulturen i Brussel, hos alle dem som jobber i kommisjonssystemet, bærer preg av «vi alene vite, vi vet hva som er best, og da må alle medlemslandene gjøre sånn som vi sier».

Ingen globalist

Det du her sier, sammen med det du sa om at Fremskrittspartiet skal være et liberalistisk folkeparti på den selvstendige nasjonen Norges grunn går jo rett inn i debatten om globalisme eller ikke …

Spørsmålet behøver ikke en gang fullføres, før svaret kommer. Først kort, så i detalj.

– Jeg tilhører ikke globalistene!

– Og det har jeg blitt sikrere og sikrere på – når de ulike nasjonale holdninger er så sterke – det å kaste disse over bord og si at vi er alle borgere av verdenssamfunnet, det skaper bare konflikter. Dette ser du i hvert eneste land nedover i Europa. Det eneste landet som har greid dette ganske bra, er jo Sveits, og de har tre språk. Folk har tilhørighet til det stedet de er født og oppvokst. Dette er så sterke følelser, og globalistene vil rive det bort.

– Det er en så sterk del av menneskets natur, enten du er født i Kina, i Polen, i USA, i England eller Russland. Du ser det jo også her hjemme i Norge. Jeg pleide å fleipe om dette med Eli, om det var en sunnmøring som averterte etter en sekretær, og det var tre som søkte og en var fra Ålesund, så var det søkeren fra Ålesund som fikk jobben. (Jeg pleide å legge til at om det var jeg som skulle hatt en sekretær, så ville jeg valgt den vakreste, og det gjorde jeg jo, jeg ansatte og giftet meg jo med min sekretær, Eli.) Men alt dette har blitt fy-fy i dag. Jeg betaler jo lønnen, så da må jeg jo ha frihet til å velge, men dét er jo som å banne i kjerka i dag.

Etter 32 år og 34 dager som stortingsrepresentant har Carl I. Hagen en kunnskap og en horisont som er mangelvare i dagens politikk. Han drikker fortsatt kaffen svart, og selv om han selv kastet røyken for 15 år siden, har røykerne fortsatt hans sympati. Han minnes med vemod en tid som er forbi.

– Tage Erlander skal ha sagt: «Fordelen med Sverige, Norge og Danmark er at vi har en homogen befolkning, med samme religion og delvis samme språk. Det er det grunnleggende hos mennesket, det skaper fellesskapet.» Det fellesskapet må man bygge på, ikke rive ned!

– Det står ikke i kontrast til at ikke folk med ulik nasjonalfølelse kan samarbeide på mange områder om praktiske ting, men å smelte sammen ved å fjerne dette felles språklige, religiøse og kulturelle grunnlaget, går ikke bra. Massevis av konflikter i verden de siste 50 år har jo nettopp vært mellom ulike befolkningsgrupper.

– Her har jeg et veldig godt eksempel. Jeg studerte i England, i Newcastle, på College of Commerce. I klassen hadde jeg folk fra Nigeria, og vi var gode venner. Så brøt Biafra-krigen ut. En del av Nigeria, Biafra, brøt ut og ville danne en egen stat. Jeg hadde da klassekamerater som hadde vært gode venner, én kom fra Biafra, og én kom fra Nigeria, og de begynte omtrent med kniven mot hverandre, i England!