«Det virker som om hvem som helst som ikke er innvandrer kan hive seg uti debatten og kalle seg selv integreringsekspert, uten engang å ha lest de omfattende utredninger og rapporter, eller selv å ha stått i og opplevd de utfordringene som innvandrere opplever hver eneste dag,» skriver Isabell Dahl, masterstudent i Bergen, i Utrop 11.2. 2020.
Til det vil jeg først svare: Det virker som om hvem som helst som ikke har lest boka mi «Mot nasjonalt sammenbrudd. Norge i masseinnvandringens tid» kan kaste seg inn i debatten med skråsikre meninger om noe de ikke har lest.
Innvandrere til Norge har svært ulike erfaringer, og de bør absolutt få komme til orde. Det får de da også, i alle typer medier, og bra er det – både takknemlige historier som hyller norsk velkommenhetskultur, og triste eller sinte historier om fordommer og ekskludering.
Men også innfødte nordmenn har erfaringer med å være vertskap for en innvandring de siste tiårene som vi både av art og omfang aldri har opplevd før. Norge har jo tradisjonelt sett vært et utvandringsland, selv om vi alltid har hatt en beskjeden, men vedvarende innvandring.
Både min forrige bok, «Fremmed i eget land» (2015) og den nye handler om de innfødtes perspektiv og erfaringer, og hva innvandringen gjør med det norske samfunnet, den norske økonomien og den norske kulturen. Dette er også et helt legitimt perspektiv, noe jeg vil tro også både Dahl og Utrop vil mene er relevant og viktig. Eller er det bare innvandrere som skal kunne mene noe om Norge og nordmenn? Er ikke det naivt og omtrent naturstridig, at gjestene er alene om å kunne si noe om vertskapet, og vil kun føre til at konflikter bygger seg opp på sikt, slik vi ser i Sverige?
Boka er på over 400 sider med over 400 noter – selv om jeg sikkert har utelatt relevante fakta og statistikk, kan jeg lover leseren at det også er mye av den slags.
Tvungen assimilering er helt uaktuelt i en liberal rettsstat som Norge, og det er også mitt selvsagt utgangspunkt. Jeg skriver slik første gang ordet introduseres i boka: «assimilering i en demokratisk rettsstat som Norge må skje på frivillig grunnlag». Jeg selv har alltid tilhørt det brede demokratiske sentrum, jeg har ikke engang hatt en flørt med kommunismen i min ungdom. Det tolerante samfunnet må imidlertid beskytte seg mot intolerante personer, som filosofen Karl Popper har minnet oss om; om ikke, vil intolerante personer kunne vokse i antall og slik fjerne det tolerante samfunnet. Islamisme er et aktuelt eksempel på intoleranse. Det er ikke jeg som er en fare for «menneskerettigheter, likeverd og likestilling», som Dahl kaster fram uten god begrunnelse, det er helt andre krefter.
En omfordelende velferds- og nasjonalstat er nødt til å være ekskluderende om den skal overleve. Den kan ikke ha fri innvandring. Det er alle enig i. Den demokratiske nasjonalstaten har vært overlegen best til å produsere frihet, trygghet, vekst og velstand. Antirasisme og et forsvar for nasjonalstaten kan og må gå hånd i hånd. En moderne nasjonalstat med voldsmonopol, begrenset, kontrollert innvandring og en klar assimileringspolitikk er i den virkelige verden den beste garantien for et mest mulig antirasistisk samfunn.
Framtidsforsker Martin Ford advarte Norge mot mer innvandring, blant annet fordi velferdsstat ikke lar seg forene med åpne grenser: «Her i Norge har dere allerede fem millioner mennesker. Kommer det fem til, vil dere ha et kjempeproblem. Norge vil bli ødelagt. Innvandring, selvtilfredshet og oljeavhengigheten er det største utfordringene Norge står overfor,» uttalte han i et intervju med Nettavisen i april 2018.
La meg sitere et avsnitt i sin helhet, som berører et viktige tema i boka – hvordan et vertsland må ta hensyn til absorpsjonsevnen i landet. Avsnittet er også et eksempel på skrivestilen; jeg prøver å gjøre problemstillingene klare og tydelige, uten å sope det ubehagelige under teppet:
«Absorpsjonskapasiteten kan påvirkes på to måter: Ved assimilering eller ved repatriering. Dersom diasporene minkes, ved at innvandrere blander seg med det norske folk, kan Norge ta inn flere flyktninger. Dersom flyktninggrupper drar tilbake til sine hjemland etter at konflikter er over, kan vi også ta inn flere. Slik det er nå, øker derimot diasporaene i omfang og i antall (etter 2015 er det en syrisk diaspora som bygges opp), og da utvikles noe som det er bred enighet om at vi ikke ønsker i Norge: Parallellsamfunn. Norge er et udelelig monarki for to folk, det samiske og det norske. Det må ligge til grunn. Uten det vil vi ikke ha et tillitsbasert velferdssamfunn med få konflikter og stor skattevilje, lite korrupsjon og et velfungerende byråkrati.»
Jeg er opptatt av vilkårene for å bevare Norge som et av verden beste land å bo i, for oss innfødte nordmenn, men også for de som ønsker å leve i landet vårt og ser sin framtid her, sammen med oss som fikk fedrelandet i arv. Nordmenn har ikke en planet B, som det heter i klimadebatten, vi har bare dette ene hjemlandet.
Lenke til Isabell Dahls artikkel i Utrop.
Kjøp Halvor Foslis nye bok her!
