Marion Maréchal (foto: Benoit Tessier / Reuters / Scanpix), Thierry Baudet (foto: Cris Toala Olivares / Reuters / Scanpix), Douglas Murray (foto: Document) og Viktor Orbán (foto: Leah Millis / Reuters / Scanpix).

Fra Trump i USA til de nasjonalpopulistiske partiene i Europa er politiske bevegelser som slutter opp om nasjonalstaten, i fremgang over hele den vestlige verden. I mediene blir bevegelsene vanligvis forsøkt demonisert med bruk av betegnelser som «høyreekstrem» eller «fremmedfiendtlig». Mediene har lyktes med å få folk flest til å akseptere disse betegnelsene. Det er kanske fordi Vestens nye nasjonalistske bevegelser har manglet et eget sammenhengende vokabular for å kunne ta effektivt til motmæle.

En nasjonalkonservativ konferanse som ble holdt i Roma 3.–4. februar, tar sikte på å rette opp i disse forholdene. Tittelen på konferansen, organisert av den nystiftede Edmund Burke Foundation, var noe uhåndterlig, men gav en pekepinn om budskapet: «God, honor, country. Ronald Reagan, Pope John Paul II and the freedom of Nations».

Arrangørene ser ut til å ha som mål å utarbeide en slags skisse av en ny og bred, nasjonalkonservativ bevegelse i Vesten. Alle talene vil derfor også bli lagt ut på YouTube over tid. Konferansen ble holdt i en sal full av klassiske motiver i det historiske Grand Hotel Plaza, som ligger i en sidegate til den kjente Via del Corso i den evige stad.

Cirka 200 deltagere møtte frem på Roma-konferansen, som følger i fotsporene til en tidligere konferanse som fant sted i Washigton D.C. i juli i fjor. De fremmøtte kunne lytte til tenkere og forfattere som den politiske filosofen Yoram Hazony, spaltisten Chris Demuth og den bestselgende forfatteren Douglas Murray. Også nasjonalpopulister fra en rekke europeiske land deltok, blant andre Ungarns statsminister Viktor Orbán, Daniel Kawczynski fra Det konservative partiet i Storbritania og Mattias Karlsson fra Sverigedemokraterna. Den mest karismatiske taleren under konferensen var Marion Maréchal, niesen til Marine Le Pen fra Rassemblement National i Frankrike.

Yoram Hazony, en ortodoks jøde fra Israel, er en av nøkkelfigurene i den nye nasjonalkonservative bevegelsen. Hans bok «The virtue of nationalism», som kom ut i 2018, ble kåret til årets konservative bok i USA. Stikk i strid vanlige anskuelser argumenterer han for at den riktige politiske responsen på andre verdenskrig og Holocaust ikke burde ha vært en europeisk union og et forsøk på å utvanne de nasjonale identitetene. Tvert imot, sier han: Bare en sterk nasjonalstat kan garantere borgernes sikkerhet. Et konkret eksempel: I dag står en sterkt bevæpnet israelsk nasjonalstat som garantist for jødenes sikkerhet. I hans øyne har EU utviklet seg til noe som mer og mer ligner et imperium. Eller som Hitler selv kalte det: et «Reich». Brexit og økende euroskeptisisme blant EU-borgere fra Italia til Spania viser at mange nå tenker i de samme baner.

Mistilliten til EU er i oppsving, ikke minst fordi stadig flere innser at organisasjonen for lengst har forvandlet seg fra et legalt, handelsrettet samarbeidsprosjekt til et transnasjonalt, progressivt prosjekt. Transnasjonalt i den forstand at undergraving av nasjonalt selvstyre og identitet er del av dagsordenen. Progressivt i den forstand at utopiske identitets- og miljøpolitiske saker i økende grad dominerer agendaen.

Talerne på konferensen var utvedtydig skeptiske til den nye radikalismen i EU og Europa mer generelt, og bekymret for det skrale menneskebildet som går hand i hånd med denne tenkningen, nemlig bildet av et atomisert og fritt flytende, autonomt individ, uten nasjonal tilknytning eller lojalitet.

Thierry Baudet, leder av partiet Forum for Demokrati, som ble størst under provinsvalgene i Nederland i mars 2019, beskrev i sitt innlegg hvordan eurosedlenes design symboliserer denne rotløsheten. På den ene siden har sedlene et bilde av en ikke-eksisterende bro, på den andre siden av en port eller en dør, også grepet ut av løse lufta. Langt fra noen inspirerende symbolikk er de snarere symptomatiske for «en fornektelse av ideen om et hjem», fastslo han.

«Hukommelse versus amnesi» var ordene Marion Maréchal brukte for å beskrive det samme. EUs politikk har ført til utenforskap for middelklassen i Frankrike. Annenhver dag begår en bonde selvmord, overveldet av ekstremkapitalistiske krefter, og hver uke masjerer de gule vestene, Frankrikes svar på Brexiteers i gatene, uten å bli lyttet til. Frankrike har dessuten blitt et «bakrom for salafister» med «150 no-go zones».

Hvor går veien fremover? Når den vestlige delen av Europa om 20 år vil være enda sterkere preget av islam, ser jeg for meg større vanskeligheter med øst-vestsamarbeidet i Europa, sa Viktor Orbán. En rungende advarsel på en konferanse som likevel var full av optimisme, ikke minst takket være Brexit, som endelig fant sted uken i forveien.

Den enstemmige skepsisen til globalismen som kunne iakttak under Roma-konferansen, står i skarp kontrast til medienes omfavnelse av den. På første konferansedag i Roma kunne man lese følgende fra New York Times-spaltisten Roger Cohen:

«Brexit føles som slutten på et håp, en moralsk kollaps, en selvamputasjon». Fattigere materielt men mest av alt «fattigere i sin innskrumpede sjel, skilt fra sitt nabolag, mindre, uvennlig, mer alene, ikke lenger en hovedperson i det store etterkrigstidsmirakelet – Europas reise mot grensefri fred og union».

Det er verd å minne om at disse ordene blir brukt om en beslutning som ble tatt etter en demokratisk folkeavstemning. Hvis det noen gang fantes tvil: Nasjonalister og globalister står foran en kamp som vil bli utkjempes til siste slutt.

Konferansens nasjonalistiske ånd kan godt sammenfattes med Marion Maréchal inderlige ord om Notre Dame: «Hun står der med alt det vesentlige bevart, men åpen mot elementene. Det velger jeg å se som et løfte om ting som vil komme. At fundamentet vil bli forbundet med et nytt tak, og at disse tilsammen kan beskytte oss».

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!