Vi har tre alternative medier i Norge: Document, Resett og rights.no. At de eksisterer, er et svar på en politisk situasjon: Deler av befolkningen føler ikke at deres syn kommer til orde.

De etablerte mediene nyter godt av store økonomiske fordeler. Opionionsavisene får over 300 millioner i støtte, offisielt for å sørge for meningsmangfold. Det er lenge siden de hadde ulikt syn. De som har et annet syn, som avisen Dagen, sliter.

Hvis man skulle følge tankegangen bak støtten til opinionsavisene, burde også de alternative mediene fått offentlig støtte. (Nå er jeg personlig uenig i offentlig støtte på prinsipielt grunnlag. Det er noe selvmotsigende i at den fjerde statsmakt skal motta penger av staten. Men la nå dét ligge.) Hvis man følger dagens begrunnelse, skulle nå de alternative fått plass ved bordet. For det er hevet over tvil at vi dekker et behov.

Eller mener Medie-Norge at våre lesere ikke er anstendige og følgelig ikke fortjener et talerør?

Derom er det ikke enighet, ei heller blant mediene.

De samme avisene som har stengt kommentarfeltene, er bekymret for konsekvensene av å stenge meninger ute.

De er kort og godt svært ambivalente.

Derfor har alternative medier også en oppgave med å overbevise både de etablerte mediene og politikerne om at de alternative fortjener en plass ved bordet.

Men det er sterke politiske motsetninger og sterk motstand.

Det er ikke noen quick fix-løsning. Bare hardt arbeid.

Vi hadde en god dialog med Norsk Redaktørforening og argumenterte for at det var viktig at også redaktørene fikk forståelse av hva som rørte seg «der ute» og hva Trump står for. Vi er vel det eneste mediet i Norge som systematisk har fulgt utviklingen i USA, sett fra Trump-revolusjonens side.

Hvis norske medier ikke vil eller kan forstå hva som skjer hos vår største allierte, har vi som nasjon et problem.

De to andre alternative er konkurrenter, men vi er felles om å være alternative, ut fra ulike ståsteder. Vi kan ikke gi oss til å utdele karakterer, og alle som leser oss, vil se forskjellene.

Document ønsker at de alternative mediene skal bli medlem av pressens organer. Det vil være til fordel for alle parter.

Vi kommer ikke bort fra at det er et element av makt her, hvor én side sitter med bukten og begge endene. Hvordan Resett skal komme seg innenfor, er et arbeid bare de selv vet løsningen på. Og vi aner ingenting om prosessen som har gått forut for vedtaket.

Når det gjelder Lars Akerhaugs anførsel om at også Document benytter pseudonym-skribenter: Det er et nedslående faktum at folk i gode stillinger ikke kan ytre seg offentlig uten å risikere alvorlige konsekvenser, på arbeid og sosialt. Aftenposten har de siste ukene hatt en serie artikler om utviklingen på Grønland i Oslo, som går den gale veien.

For et snaut år siden var Katie Hopkins i Oslo som Documents gjest. Hun besøkte Grønland og kjente igjen noe av det samme gatebildet som hjemme, og ga uttrykk for det i en videosnutt på instagram. Twitter-venstre gikk amok. For et par uker siden slettet Twitter hennes konto. Dagbladet refererte og siterte dem som vil bruke no-platforming mot henne.

Selv opplever vi også forsøk på å frata oss inntektskilder og plattformer på sosiale medier. Det samme gjør de to andre.

Dette er en svært alvorlig utvikling, og mediene må forstå at når de kveler varslerne, er utviklingen på Grønland bare begynnelsen.

Dét har vært de alternative medienes viktigste funksjon: å være varslere.