CDU-leder Annegret Kramp-Karrenbauer går forbi en AfD-plakat etter et møte i Thüringens deltatsforsamling i Erfurt den 7. februar 2020. Foto Wolfgang Rattay / Reuters / Scanpix.

Nyheten om at Annegret Kramp-Karrenbauer trekker seg som statsministerkandidat i Tyskland og går av som CDU-leder til sommeren, sender en sjokkbølge gjennom det tyske politiske landskapet som kan avstedkomme strategiske omveltninger på høyresiden i tysk politikk.

Starten på Annegret Kramp-Karrenbauers (AKK) lederkarriere i CDU ble den verst tenkelige, og hovedgrunnen til det heter Angela Merkel. Merkel var CDU-leder fra år 2000 til 2018, hun har vært statsminister i Tyskland siden 2005, og har lenge vært ansett som Europas mektigste politiker.

En så dominerende politisk skikkelse kaster uunngåelig lange skygger. Fra det øyeblikk hun tok innover seg at den politiske kapitalen hennes langt på vei er oppbrukt, og hun således fant det klokest å planlegge sin tilbaketreden, var det viktigste for henne å utpeke en etterfølger som lignet mest mulig på henne selv. Og det valget falt på AKK.

Merkel gjorde altså et forsøk på å skape kontinuitet. Problemet er at hun gjorde det i en brytningstid, der CDU rives og slites internt i en strid om forholdet til Alternative für Deutschland (AfD).

Denne striden kom til syne uten å slå ut i full blomst allerede da Merkels etterfølger som CDU-leder skulle velges under partiets landsmøte i 2018. Kramp-Karrenbauer vant med overraskende liten margin over sin hovedutfordrer Friedrich Merz (517–482).

Delegatene var altså delt omtrent på midten i lederspørsmålet, som dreide seg mindre om person enn om politikk. Merz står lengre til høyre enn Merkel/AKK, og har støtte fra en fraksjon i CDU som kaller seg Verdiunionen, der mange tar til orde for en tilnærming til AfD.

Partiledelsen har lenge svingt pisken over alle internt i CDU som har luftet slike tanker, og Merz har med strategisk klokskap avstått fra å utfordre AKK på det punktet før tiden er moden, men de politiske realitetene gjør det i lengden umulig å slå ned dette opprøret.

For faktum er at AfD har etablert seg som et stort parti på den tyske høyresiden, og det er derfor urealistisk for CDU/CSU å tro at en tysk regjering utgått fra høyresiden kan dannes uten en eller annen form for forståelse med AfD. Om det skal unngås, krever det et samarbeid med de røde eller de grønne, utsikter som mange konservative CDU-medlemmer misliker.

I 2021 er det igjen valg til Forbundsdagen. Innen den tid må CDU ha staket ut en troverdig kurs for tiden etter Merkel. På det punktet har altså Kramp-Karrenbauer mislyktes kapitalt, ikke minst fordi hennes lederegenskaper har vist seg å være altfor svake.

Hovedarenaen for dette dramaet har siden i fjor vært delstaten Thüringen, hvor CDU gjorde et dårlig valg i oktober. Resultatet svekket autoriteten til AKK, og konsekvensene av det skulle komme til å undergrave den fullstendig:

Da et flertall i delstatsforsamlingen bestående av CDU, AfD og det fridemokratiske partiet FDP sist uke overraskende stemte for å utnevnte FDP-politikeren Thomas Kemmerich som ministerpresident, kom det som et sjokk på Merkel. Hun forlangte resultatet omgjort, og Kemmerich trakk seg fra vervet.

For Kramp-Karrenbauer må dette ha vært en dobbel ydmykelse: Det viser seg at hun ikke har kontroll på partiet, og når det virkelig gjelder, viser det seg at Merkel fremdeles er partiets reelle leder.

AKKs avgang etterlater CDU i et kaos hvor det er et åpent spørsmål hva som vil følge. Den interne striden som handler mest om AfD, har nå slått ut i full blomst. Partiets globalistiske fløy med Merkel i spissen vil fremdeles prøve å stanse tilnærmingen til AfD, mens den mer populistiske fløyen vil etterstrebe den.

Utfallet av striden vil få konsekvenser for hele Europa.