Carl I. Hagen lytter til Siv Jensens åpningstale på landsmøtet 27. april 2018. Foto: Heiko Junge/Scanpix
Det var noe nordnorsk vårlig og bardust over begivenheten, selv om den fant sted midtvinters. Med ett gav FrPs festekroker inn i samarbeidet med H, V og KrF etter, og partiet raste for full musikk ut av Erna Solbergs samlingsregjering. Ikke mer enn en uke etter at skandalen om den hjemtransporterte IS-moren brøt løs, var bruddet kunngjort og fullbyrdet. Slik kan det gå når bokstavelig talt uregjerlige krefter slippes fri og politiske vannmasser bryter seg nye veier.
Når noe forsvinner, kommer alltid noe annet i stedet; slik er utviklingens og mulighetenes lov også innen samfunnsstyret. Hva kan FrP gjøre for igjen å øke sin politiske innflytelse nå når de ikke lenger påvirker regjeringsbeslutninger innenfra? Ny makt vil måtte komme som resultat av økt velgeroppslutning, i alle fall dersom den skal bli av varig natur. Er det en forutsetning at personer innen FrPs ledelse byttes ut for at dette skal kunne skje, eller kreves «bare» endret politikk?
Flere meningsmålinger etter bruddet viser markant økt støtte til FrP, dessuten mener ni av ti tidligere FrP-velgere at beslutningen om å tre ut, var klok. Så langt, så godt, men man kan ikke uten videre gå ut fra at en slik stemningssvingning vil vare ved, med mindre den støttes opp av ytterligere tiltak som treffer tidsånden. Jeg har flere ganger, senest her, gått gjennom hva som etter min mening ville være klokt i så måte for FrP, hvilket delvis politikkskifte som ikke bare ville gjenopprettet kontakten mellom dagens parti og fremskrittsbevegelsens opprinnelige fundament, men som ville sikre en stabil tilværelse godt over 10–15 % oppslutning fulgt av videre vekst. Enda mer: En slik reorientering ville gi FrP troverdighet og politisk eierskap til en rekke saksfelter som griper rett inn i samtidens grunnleggende konflikter, for ingen norske partier tar i dag de nye nasjonalkonservative strømningene alvorlig nok til å innse at stemningsskiftet er kommet for å bli. Med den nye politiske situasjonen etter FrPs utmarsj av regjeringen som påskudd vil jeg atter en gang påpeke hvilke strategiske holdninger partiet bør gjøre til sine for å komme i samklang med brede lag av folket. Å lytte til velgerne er sjelden feil når man skal forsøke å oppnå politisk makt i et demokrati.
Den nåværende konstante etterapingen av liberale partiers politiske strategier (hvor mange slike grupperinger, formelle og/eller de facto, er det behov for i norsk politikk?) kan aldri gi FrP det eierskap til saksområdene som kreves for å samle interesserte velgere bak sine faner. Kanskje slipper man en del kjeft fra den politisk korrekte pressen på denne måten, men man blir aldri mer én av mange «also rans», en som med liten suksess prøver å gjøre sin røst hørt blant forsangerne.
Da FrP i sin tid erklærte seg som grunnleggende liberalistisk, var den internasjonale situasjonen vesensforskjellig fra i dag. Motstanden mot den kollektivistiske statssosialismen var det skjellsettende temaet, og i dette perspektivet var det at FrP ville markere seg som for individets størst mulige frihet på flest mulig områder. Den gang fantes liten praktisk motsetning mellom de samtidige nasjonalkonservative og liberalistiske tradisjonene som preget partiets intellektuelle og velgere; begge grupperinger var for frihet og mot kommunisme så vel som mildere former for statlige maktovergrep (monopoler og mye annet) vi var velkjente med fra vårt eget samfunn. Likevel lå alltid et konfliktpotensial og duppet under overflaten, for noen, særlig i partiets ungdomsorganisasjon, ville i et slags høyresidens ungdomsopprør skyve menneskenes samfunnsansvar unna til fordel for maksimalistisk individualisme. Mot denne ekstremliberalismen tok daværende partiformann Hagen et generaloppgjør under det ekstraordinære landsstyremøtet på Bolkesjø i 1994.
Etter Hagens avgang har liberalistene krøpet tilbake igjen i maktposisjoner innen partiorganisasjonen, selvsagt på bekostning av FrPs konservative profil. Særlig etter at partiet gikk inn i regjering med Høyre, er prioriteringen av det nasjonale langt på vei lagt til siden (unntaket er like før valgene når man innser at endringshungrende, patriotiske velgere må få et lite håpets bein å gnage på, slik at de atter en gang og tross alle skuffelser stemmer FrP). Nå, når det etter hvert ganske så ulykkelige 4-veisekteskapet med H, KrF og V er brakt til opphør, må Fremskrittspartiet igjen fremme nasjonalkonservative synspunkter i det norske samfunnet dersom de på nytt skal bli en vesentlig politisk maktfaktor.
De må med konsekvens og frimodighet fremholde – på innpust så vel som utpust, i Norge så vel som internasjonalt – at norske nasjonale interesser er norske politikeres hovedanliggende. Blant mye annet medfører dette at de ikke lenger kan reise verden rundt som rundhåndete moralpredikanter som dels preker etikk for folk tilhørende andre kulturer, dels forsøker å kjøpe seg vennskap og samarbeid ved å dele nordmenns penger ut til kreti og pleti. Hverken FN, Clinton Foundation eller andre mer eller mindre renhårige internasjonale organisasjoner, stiftelser eller hva det nå heter alt sammen, skal fremover kunne regne med FrPs støtte til den strie strøm av likvider som går fra nordmenns lommer over til nærmest talløse mottakernettverk verden rundt – forstår dere dette, medlemmer av partiledelsen? Dumsnillhetens gullalder må nå omsider være over. FrP må lede an i oppgjøret med alt dette tøvet dersom dere igjen skal få varig tillit hos folk.
La meg særlig nevne to områder der en ny, nasjonalkonservativ politikk fra FrPs side vil kunne gjøre inntrykk: den såkalte klimakrisen og illegal migrasjon inn i Europa og Norge. På begge feltene ville et rakrygget FrP kunne fungere som eneste reelle opposisjonsparti mot den rådende konsensus, noe som ville gitt massivt økt tilslutning i løpet av kort tid.
Erna Solberg og Høyre er jo blitt ikke bare «rævediltere» (et vidunderlig bergensk bauekorpsuttrykk som i sin opprinnelige betydning slett ikke var nedverdigende) etter de stadig mer selvbevisste og aggressivt miljøkommunistiske organisasjonene, med MDG i spissen, som i dag «eier» det lille av debatt om klimaspørsmål som finnes i Norge, men prøver faktisk å bli «frontrunner» ved å allokere enorme ressurser til «det grønne skiftet». Flere i FrPs ledelse ser ut til å ville jatte med, selv om det vitenskapelige grunnlaget for ragnarokscenariene er syltynt, men slik går det vel når ungjenter som Greta Thunberg gjøres til sannhetsvitner og autoriteter i kompliserte spørsmål. Noen politikere må snart ta voksenrollen og si fra om at vi ikke må miste vettet ved å brenne penger på ineffektive og stort sett meningsløse prosjekter, altså «månelandinger» og lignende galskap. Plassen er ledig (Sp er et delvis unntak, rett skal være rett), FrP, for alle de andre laller med dommedagsprofetene. For partiet er det egentlig bare å gå inn og høste av all folkelig frustrasjon som eksisterer utenfor de klimafrelstes krets. Har dere vett til å gjøre det? Våger FrP å nyordne seg i klokt skeptisk retning?
FrP har vært det eneste noenlunde pålitelige store partiet for nordmenn som ikke ønsker landet sitt forandret til det ugjenkjennelige gjennom immigrasjon; denne deres fortjeneste skal aldri underslås. Nå, utenfor en regjering som tvang gjennom sviende kompromisser også på dette området, kan partiets standpunkter bli enda klarere, enda tydeligere: Innvandring til Norge skal være strikt regulert, og i utgangspunktet skal kun de slippes inn som kan forsørge seg selv og være nyttige for vårt land. Visst finnes i bøtter og spann lover, forskrifter og jeg vet ikke hva fra internasjonale organisasjoner (FN og EU er de aller verste) som etter sigende pålegger oss å ta imot selv dem vi ikke vil ha, men til dette vil jeg si én ting: Vi skal ikke lenger oppgi nasjonal suverenitet til noe forbund, vi skal ikke «skusle bort sjølråderetten», som det så vakkert het under to EU-kamper! Om nødvendig får vi forlate organisasjoner som trellbinder oss; av slikt blir vi hverken fattige eller etisk mindreverdige mennesker. Det har aldri vært skammelig å ta hånd om sine egne først, noe norske politikere burde minnes om langt oftere enn det skjer.
Forholdet til islam og muslimsk innvandring fremstår som en spesielt viktig sak i sammenhengen. Når de andre partiene svikter, bør FrP stå opp som de eneste konsekvent restriktive: Islams vekst i Norge skal ikke oppmuntres, faktisk ikke engang tillates. Man bør også begynne å vedkjenne seg slektskapet som eksisterer mellom ulike nasjonalsinnede partier i Europa hva nettopp disse temaene angår. Hittil har Siv Jensen og den øvrige FrP-ledelsen vært opptatt av å legge avstand til eksempelvis Sverigedemokraterna og Dansk folkeparti. Dette er skammelig og feigt; den folkelige frustrasjonen som kommer til uttrykk gjennom disse og lignende partiers vekst i våre naboland, burde omfavnes av FrP, ikke brennemerkes som noe de tar avstand fra. For et nasjonalkonservativt norsk parti som FrP bør bli, er denne erkjennelsen selvsagt og vil bli målbåret i den fremtidige politiske debatten enten det blir FrP eller andre som først tar den innover seg.
Vil Fremskrittspartiets nåværende ledelse være villig til å vri partiet fra liberalistisk til nasjonalkonservativt? Trolig ikke, er jeg redd, skjønt man kan aldri være sikker på slikt. Situasjonen i dag er annerledes enn for bare få uker siden, langt mer dynamisk, og standpunkter som en gang var skrevet i stein, kan lettere endres når det meste flyter. Siv Jensen og mange av hennes toppkolleger innen partiet er ambisiøse og flinke folk – ellers hadde de ikke hatt posisjonene de har – og vil kunne innse at kravene til dem i morgen ikke blir de samme som de var i går. Dumme er de ikke, de fleste toppolitikerne, ikke minst vet de ofte godt hva som gagner dem selv.
Hvis en snarlig endring i nasjonalkonservativ retning ikke skjer, finnes to sannsynlige utfall: Enten forsvinner partiet inn i liberal uklarhet til det blir politisk irrelevant, eller et oppgjør skjer innenfra som tvinger frem en ny strategi. Dersom den nåværende ledelsen frykter at sistnevnte utvikling er nært forestående, kan det godt være at de selv skifter side for derved å beholde sine maktposisjoner.
Selv om jeg personlig helst skulle sett en helt ny partiledelse med en mer grunnfestet nasjonalkonservativ profil, er det viktigste politikken man samler seg om, ikke personene. Det har skjedd mer enn én gang at omstendighetene har tvunget karrierepolitikere til å aksle mantler de først ikke var særlig komfortable med. Uansett er det maktpåliggende at man i Norge omsider får et stort parti som kan samle landets nasjonalkonservative til motstand mot den selvoppgivende politikken som i dag føres. Om dette partiet blir et fornyet FrP, så utmerket. Men hvis så ikke skjer, så blir det et annet, for Norge kommer ikke evig til å forbli noe annerledesland i den nasjonale oppvåkning som nå skjer i vår del av verden.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
