Da styret rundt Lars Vilks rondellhunder sto på som verst, slo det meg: Hvordan vil de hindre at det en eller annen dag dukker opp et begavet barn som gjør det barn gjør: Sier spontant hva det mener?

Nå er det en fransk tenåring, Mila, som har slått ned som et lyn. Hun har ungdommens ureddhet, hun er lesbisk, dvs hun er vant til å måtte forsvare seg, og hun har ungdommens bramfrihet til å si akkurat hva hun mener.

Det blir for mye for venstrefløyen i Frankrike. De roper på anstendighet og dannelse. Akkurat slik Dagbladet gjør når de vil stanse statlige bidrag til HRS. Begrunnelsen er nå: Islamfiendtlig. Den kulturradikale avisen har utviklet seg til å tilhøre det nye borgerskapet som krever respekt for islam.

Det er den samme refleksen: Fiendtlighet og aggresjon mot de som pirker ved deres store knefall. Det som før ville vært til sosialisters og kulturradikales selvfølgelig heder – kritikk av religion, har de snudd ryggen til. De har ikke noe positivt igjen av sin egen tradisjon, bare det negative: Undertrykkelse, som de er ganske gode på, og farlige – i allianse med muslimer.

Fordømmelsen av Mila viser befolkningen hvor sosialistene står. At det sier noe om hvor de største muslimske organisasjonene står, overrasker ikke.

Mila vs. Greta

Sosialistene – inklusive de blå og grønne – glemmer at folk har våknet og dømmer: Venstrefløyen møter seg selv i døren. De samme menneskene som panegyrisk hyller Greta Thunberg, kaster seg over jevngmale Mila fordi hun våger å kritisere islam.

De to burde ideelt sett fått samme behandling: Begge er unge og uredde. Men den ene settes på pidestall og den andre stenes.

Mila Orriols – familienavnet er nå kommet ut – har måttet gå under jorden etter lavinen av trusler og fordømmelser.

Burde det ikke ringt en bjelle for venstrefløyen? Hvem er det de er på parti med?

Pierre Colignon skriver i Berlingske:
Panik på venstrefløjen: Islamkritikken har fået en Greta Thunberg

Ségolène Royal, tidligere præsidentkandidat for socialistpartiet, gik planken ud ved at slå fast, at det var useriøst at debattere på basis af Milas udsagn, som savnede både »respekt« og »dannelse«.

Royal har ofte forsvaret Greta Thunberg for hendes »mod«. Hun har sagt, at Gretas kritikere bare ikke kan tåle, at »hun siger sandheden med sin ungdom. Hun har en kraft, autenticitet og vrede, som passer perfekt til virkeligheden«.

Til gengæld mener Royal, at Milas alder taler imod, at man skal tage hende alvorligt. Mila har ifølge den socialistiske politiker måske »endnu en pubertetskrise«.

Alliert

Leder av Frankrikes største muslimske organisasjon, lot Mila falle: Hun hadde bedt om det. Flere sosialister er enig.

Lederen for en af Frankrigs største muslimske organisationer, Abdallah Zekri, har erklæret, at Mila »høster, hvad hun har sået«. Frankrigs justitsminister, Nicole Belloubet, nåede at påstå, at »krænkelser af religion naturligvis er et angreb på trosfriheden«, før hun fortrød sine udtalelse. Belloubet har sine politiske rødder i Frankrigs socialistparti, hvorfra flere ledende skikkelser har meldt sig ind i debatten for at kritisere Mila. »Man skal udvise tilbageholdenhed og undgå den slags udtalelser,«lød det formanende fra Martine Aubry, socialistpartiets borgmester i den nordfranske by Lille.

Akkurat som Zolas J’Accuse, Jyllands-Postens tegninger eller Salman Rushdies Sataniske vers, kan denne saken få en ringvirkning som i utgangspunktet virket usannsynlig: En bagatell.

Sosiale medier

Våre myndigheter er livredde for sosiale medier og forsøker å sensurere dem så godt de og Big Tech kan. Men tilfellet Mila viser hvor fåfengt det er.

Sagen om Mila startede en sen aften for to uger siden, da den unge gymnasieelev diskuterede musik og kærester med nogle af sine følgere på Instagram. Debatten tog en aggressiv retning, da Mila afviste tilnærmelser fra en ung mand, som så anklagede hende for at være »racist«. Mila er åben om sin homoseksualitet, og hun havde tidligere i samtalen kommenteret en anden piges udtalelse om, hun ikke var vild med »rebeus« – fransk slang for indvandrere fra Nordafrika. »Heller ikke lige min stil,« skrev Mila.

Mila Orriols har forklaret, at den unge mand begyndte at kritisere hende »i Allahs navn« for at være »luder« og en »beskidt lebbe«. Kort efter svarede Mila med en videohilsen, som indeholdt en sjældent bramfri religionskritik.

Det var altså «den unge mann» som introduserte religion i diskusjonen, ikke Mila. Men det er hun som får skylden! Venstrefløyen som klandrer henne, hopper bukk over at islam er blitt et kort man bruker, aggressivt. Man påkaller Allah og kaller en jente ludder. Når de pene røde borgerlige unngår denne sammenhengen, har de tapt.

Respekt=fare

Forstandige mennesker ser faren. Hvis man bøyer seg for denne verbale terroren er man på parti med de som bruker den fysiske. Det er en sammenheng mellom denne unnfallenheten og volden i skolene og på gaten.

Det rødblågrønne borgerskap kaller det respekt. Det er et annet ord for underkastelse og de krever underkastelse av en ungdom som allerede er trengt i våre samfunn. Alle foreldre i dag er klar over disse truslene, som kommer ovenfra, i form av forbud mot å si eller benevne visse ting, og i form av trusler og vold på gateplan. Det er her sosialistene ikke bare svikter, men i Milas tilfelle aktivt forråder en ung jente.

Mila-sagen viser, at islamiske krav om respekt for religionen bliver ved med at æde sig ind på sjælene. Argumentationen pakkes ind i fraser om hensynsfuld optræden, men realiteten er, at man slukker for kritik af religionen under indtryk af trusler om vold.

Hvem vinner? Den menneskelige natur vinner til slutt. Den tvangen som sosialistene har underkastet seg er dømt til å tape. Islam kolliderer med moderne samfunn og skadene vokser for hver dag.

Når en åpenhjertig ungdom må gå under jorden fordi hun har gitt Allah fingeren, sier det mye om hvor mye frihet våre ledere allerede har avstått.

Vi vil ikke være slaver. Hvordan støtter vi Mila?

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.