Traktorer er bra saker. Per Borten (Sp) som var statsminister i Norge fra 1965-71 sa en gang at folk burde kjøpe seg traktor for å komme i kontakt med grasrota. Det var et godt forslag. Foto: regjeringen.no

En gang snakket jeg med en som hadde tilknytning til FrP og en bonde. Dette var spennende, siden dette er to folkegrupper som sjelden møtes i vill tilstand.

Samtalen kom inn på Senterpartiet. Andre naturlige temaer hadde vært John Deere, Ferguson, Valtra, New Holland, eller kanskje til og med Fendt, som har hatt en oppsiktsvekkende utvikling på markedet, men denne gangen ble det Senterpartiet.

– Hvorfor samarbeider ikke dere med Senterpartiet!? spurte jeg FrP’eren.

– Det har jeg også alltid lurt på! utbrøt FrP’eren entusiastisk.

Så la jeg frem mange forslag til hvordan dette samarbeidet skulle foregå, da med vekt på at FrP burde inngå noen kompromisser i forhold til statlig subsidiering av landbruket – her ble bonden selvsagt begeistret – tatt i betraktning alt det en ellers gjerne subsidierer av religiøse organisasjoner og kostbare integreringsprosjekter. Her hadde jeg nytt alkohol, og uttrykte jeg meg kanskje mer direkte (som i: «Hva vil dere ha – moské eller sauefjøs!?»).

Det jeg foreslo var en slags byttehandel hvor SP ble tilgodesett med et storslagent landbruksoppgjør, kanskje i samme størrelsesorden som det astronomiske introduksjonsprogrammet – mot at de gikk med på at det ble gjort endringer i forhold til andre ting som er lite bærekraftig på sikt (jfr. driftsbygninger kontra spirituelle forsamlingslokaler).

Jeg har ikke klart å slippe tanken. I Norge er det nok av subsidierte prosjekter som er kontra-bærekraftige – et ord selv ikke Minerva kunne diktet opp – for eksempel vindmøller, kjønnsforskning og fruktesløse integreringstiltak.

Jeg ser for meg at bøndene ville være interessert i å dra nytte av slik subsidiering. Gjerne på bekostning av andre grupper, som det heter.

Som for eksempel klima-alarmister og mangfoldsforskere.

Jeg må si at jeg heller hadde levd med at alle bøndene –  det er ikke så mange, ifjor var det 39 199 av dem – fikk kjøre rundt i nye traktorer utenfor Samvirkelaget dagen lang, bare en kunne sluppet alle vindmøllene og all forskningen på interreligiøs kulturkommunikasjon.

Hva en skulle gjort med alle kjønnsforskerne, klima-lobbyistene, professorene i mangfold og alle de andre menighetsforstanderne som hadde blitt arbeidsledige, har jeg også svar på – de kunne gjete sau.

I Norge er det nok av sau, og kjønnsforskerne hadde hatt godt av frisk luft og lange spaserturer. Her kan en peke på en betydelig helsemessig gevinst.

Nå venter jeg bare på at Ola Borten-Moe skal komme tilbake fra plattformen.

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!