Marianne Heskes kunstverk «House of Commons» ble 21. oktober  2015 åpnet for publikum på Eidsvolls plass utenfor Stortinget i Oslo. Brann- og redningsetaten i Oslo valgte onsdag 4. november å stenge trehuset med hengelås på grunn av manglende brannsikkerhet. Foto: Ole Gunnar Onsøien / NTB scanpix

Det er ikke lett å holde styr på konseptene når man er konseptkunstner. Alt kunstnerisk foregår jo inni hodet, der det ikke finnes fysiske korreksjonsmuligheter, som i et maleri eller en skulptur. Langt dårligere stilt er publikum, som hverken har et konkret kunstobjekt å se på, eller kan betrakte den konseptuelle hjernevirksomheten hos den slags kunstnere. Mulig en psykiater kan si noe om konseptene, men det er i alle fall komplett umulig for en kritiker eller en kunsthistoriker å få noe ut av dette estetiske hjernetullet.

Marianne Heske er Norges mest omtalte og oppskrytte konseptkunstner. De fleste kjenner vel hennes gamle utløe «Gjerdeløa» fra Tafjord, som hun demonterte og fikk forlyttet til Pompidou-senteret i Paris og senere utstilt i Astrup Fearnley Museet i Oslo. For et par år siden prøvde Heske å selge «Gjeredeløa» til Nasjonalmuseet for 2 millioner kroner, men fikk et høflig: Nei takk! Museet hadde 39 verk og 3 installasjoner av Heske fra før, som hun sikkert har fått klekkelig betalt for tidligere, så det var nok ikke behov for å punge ut et par millioner ekstra.

Den gang ble det mye støy og strid i mediene om museets avslag. I følge Heske har Norge aldri tatt vare på sine store kunstnere, og nevner Edvard Munch som et skrekkeksempel, tydeligvis en kunstner av samme format som henne selv. Nå er konseptkunstner Marianne Heske igjen i medievinden, denne gang på grunn av hennes verk «House of Commons», som ble plassert foran Stortinget i forbindelse med institusjonens 150-års jubileum. Det utstilte verket besto av et gammelt og forfallent hus fra en husmannsplass i Hobøl, som Heske hadde fått flyttet fra hjemkommunen til plassen foran Stortinget.
Den gang gikk alt på skinner, og Heske fikk stor oppmerksomhet for sitt konseptuelle verk. men da husmannsboligen skulle leveres tilbake og inngå i Hobøl Historielags bevaringsplaner, oppsto det problemer. Etter at installasjonen «House of Commons» var avsluttet, inngikk Marianne Heske en juridisk bindende avtale om at Hobøl Historielag skulle overta alle rettigheter til det gamle huset. Historielaget har lenge arbeidet med planer om å bygge et overhus i glass, slik at husmannsboligen kunne bevares for fremtiden.

Men kunstneren Marianne Heske vil også ha en finger med i opplegget med glasshus. Hun sier til Aftenposten at: «Dette er mitt konseptuelle kunstverk» og at hun derfor «ønsker en kunstnerisk utforming av glassbygget rundt».

Her har kunstneren tydeligvis fått krøll med konseptene. Det er riktig at hun har opphavsretten til installasjonen «House of Commons», som er et tids- og stedsspesifikt verk plassert foran Stortinget, men den gjelder ikke for den husmannsboligen som nå er flyttet tilbake til Hobøl.

Når Marianne Heske påstår at den gamle husmannsboligen er hennes «konseptuelle kunstverk», så tar hun fullstendig feil. Hennes konseptuelle kunstverk «House of Commons» eksisterer ikke lenger. Dette verket ble demontert da det gamle huset ble tatt ned og fraktet tilbake til Hobøl. Husmannsboligen er ikke lenger et konseptkunstverk og har derfor heller ingen opphavsrettslig beskyttelse i kunstnerisk forstand. Nå er det gamle huset et kulturhistorisk objekt, som Hobøl historielag har det hele og fulle ansvar for, de har da også eiendomsretten til huset.
At Marianne Heske nå krangler om opphavsretten til husmannsboligen, tyder på at hun ikke har skjønt noe om konseptkunstens egenart og grenser. Det gamle huset er nå tømt for konseptuelt innhold slik det også var før det ble plassert foran Stortinget. Derfor har hun heller ingen opphavsrettslige krav i husets nåværende tilstand. Å blande seg opp i Hobøl historielags planer med overbygg i glass er så utidig og usympatisk at man må være kunstner for å te seg så stupid.

Man skjønner jo hvorfor Heske haker seg fast i den gamle husmannsboligen, for her er det utsikter til å melke det offentlige for mer klingende mynt. Da spiller det ingen rolle hvem som har eiendomsretten. I hennes konsepthode blir alt til kunst når hun tenker og tar på en ting. Som konseptkunstner har hun nemlig magiske evner, i likhet med kong Midas og gulltørsten. Hos ham gikk galskapen over styr, mens Marianne Heske nå har gått fra konseptene.