Zafar Anjum mener innvandrerforeldre ikke ansvarliggjøres i Norge. Foto: Privat
Min assimileringsprosess startet nettopp pga at jeg hadde adgang til norske hjem. Dagens barn og unge av innvandrer foreldre har ikke denne muligheten.
Mannen hennes var direktør i Norsk Hydro. Hun underviste på Snarøya ungdomsskole med sær interesse for fossiler. De hadde en sønn og to døtre på hhv 18, 15 og 12. De bodde på Lysakerveien utenfor Oslo.
Denne familien var en av de 16 andre norske familiene i mitt nær nettverk på syttitallet. Jeg var 18 år og nykommer i Norge. Jeg kjente en advokat familie på Bestum. Han hadde alkohol problemet og lærte meg mye rart da han var i sin rette humør. Jeg kjente en arkitekt familie som bodde på Sandvika. Han hadde bil med fransk merke som mange arkitekter på denne tiden. Han var veldig opptatt av å vite mest mulig om Pakistan. Jeg kjente en familie på Bekkestua, En i Nittedal hvor mannen spilte i band på Ekeberg Restaurant og tok meg med under spillingene.
Jeg feiret jul sammen med de, ble invitert på bursdagsfester i familien og var tilstedet under andre anledninger. I tillegg hadde jeg to indere, flere pakistanere og en del andre nasjonaliteter i min vennekrets.
Ingen moské, ingen eksotisk matbutikk, ingen moralsk pekefinger, ingen foreldre.
Slik fikk jeg innsikt i Norge og nordmenn. Min assimileringsprosess startet nettopp pga at jeg hadde adgang til norske hjem.
Dagens barn og unge av innvandrer foreldre har ikke denne muligheten. De har tilgang til moské, matbutikker som selger mat fra hjemlandet, foreldre som tviholder på tradisjoner, hyppig kontakt med hjemlandet som styrker deres røttene i foreldrenes hjemland, kombinert med et kjempe stort nettverk av brodere og ingen adgang til norske hjem.
Bror, bror, bror er det mest brukte ordet blant disse barn og unge. Å inkludere de, assimilere de, integrere de vil kreve endring i holdning hos deres foreldre. Finnes det en politikk i dag som er rettet spesiell mot holdningsendring hos de voksne innvandrere?
Kjøp Halvor Foslis nye bok her!
