Tegning: Karine Haaland.

En undersøkelse fra SSB som tar for seg innvandreres partnervalg i perioden 2014 – 2018, viser at 8 av 10 unge med pakistansk bakgrunn vil velge partner med bakgrunn fra opprinnelseslandet.

Ekteskap med etnisk norske, eller andre deler av befolkningen, er lite aktuelt.

Svært få unge norskpakistanere giftet seg med en nordmann. Bare 3–4 prosent av de unge i det pakistanske innvandrermiljøet som inngikk ekteskap i denne perioden, valgte en norsk ektefelle. (SSB: Familieinnvandring og ekteskapsmønster 1990-2018)

Vi snakker her om andre og tredje generasjon innvandrere i en befolkningsgruppe som har vært i Norge siden 60-tallet.

En Facebook-venn, en muslim og SV’er med pakistansk bakgrunn, legger ut hyggelig bilde fra 17.mai-feiring med fire generasjoner, oldefar, bestefar, far og oldebarn pakistanere i Norge. Alle, unntatt oldefar, er iført vestlige antrekk. På et annet bilde er det julaften og nissen er på besøk.

Det er koselig, og heller ikke oppsiktsvekkende eller enestående.

Pakistanerne er en folkegruppe som har vært i Norge i over femti år, og som scorer høyt på samfunnsengasjement, språkferdigheter og sysselsetting – i forhold til andre innvandrergrupper.

Hvorfor klarer denne gruppen alt i det norske samfunnet unntatt å gifte seg med en etnisk norsk?

Hvordan kan en gruppe klare seg relativt bra i det norske samfunnet i forhold til språk, samfunnsengasjement og sysselsetting, og likevel etter over femti år, velge å ikke knytte relasjoner og familiebånd til den øvrige befolkningen?

Hvorfor strander det der?

Etnisk norske var, mer enn vi er et sjøfarende handelsfolk som i over tusen år har inngått ekteskap og parforhold med mennesker fra andre folkeslag. Dette er en del av kystkulturen.

Idag velger etnisk norske menn og kvinner fra hele landet gjerne ektefelle med utenlandsk bakgrunn.

Innvandrergruppen som har kommet til Norge fra Pakistan, kommer fra bondesamfunn, hvor inngifte har vært og er utbredt. Denne skikken har fått bli med til Norge, et moderne velferdssamfunn hvor hverken ættegården eller klanen lenger er av betydning for innbyggernes sikkerhet, og fått bli stående ukorrigert her.

Hvorfor ble det slik?

To forhold ligger til grunn. Den ene er den dominerende – den eneste tillatte – holdningen til innvandrere i Norge. Den andre er enkelte innvandrergruppers egne holdninger.

Det har ikke vært mulig å korrigere, kritisere eller komme med innspill i forhold til noe som har med integrering å gjøre i den norske offentligheten. Den innvandringsliberale venstresidens menings-hegemoni har sørget for dette.

Gjennomgangsmelodien fra dette holdet er at hensikten med innvandringen –- da den ikke-vestlige – er å gjøre Norge og norsk kultur mer tolerant, fargerikt, beriket, spennende, mangfoldig, etc.

Hensikten har nærmest vært «å sprite opp» landet.

Mennesker fra ulike etnisiteter skal ligge som en slags menneskelige ananasbiter i Toros ellers så humørløse gryterett, og den bereiste klasses minner fra haiketuren i Marokko på 60-tallet, skal gjenoppstå og gjøre kjedelige Norge litt mer gøyalt.

Dette er en primitiv og avstumpet holdning til mennesker.

Overfladiske ting som rase, kokekunst, klesdrakt og hudfarge blir sett på som betydningsfulle og blir prioritert, fremfor kompetanse.

Graden av eksotisitet og fremmedartethet anses som verdifull i seg selv og ivaretas på bekostning av assimilering og integrering. Innvandrernes funksjon er å være dekor.

Det vitner om egoisme og manglende forståelse for hvordan et samfunn og mennesker virker i virkeligheten.

Som følge av den første store pakistanske arbeidsinnvandringen på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet, orienterte også den sittende regjeringen Stortinget i 1979, i sin stortingsmelding nr. 74 fra Kommunal og Arbeidsdepartementet. Der sto det, svart på hvitt, at innvandrerne i minst mulig grad skulle involveres i det norske samfunnet:

«Innvandrerne må kunne velge hvilken grad av tilknytning til Norge han eller hun ønsker, utover det som er nødvendig for å fungere her (prinsippet om integrering). En ønsker ikke å stille noe krav om ta innvandrerne skal bli mest mulig norske (assimileres.) Det er blant annet derfor viktig at de gis muligheter til å ta vare på eget språk, religion, kultur o.s.v., samtidig som det gis muligheter for undervisning i norsk og norske samfunnsforhold. Etablering av egne organisasjoner er også viktig i den sammenheng.» (Fra Stortingsmelding nr 74)

En teori her er at man så for seg at innvandrerne etter noen år skulle forlate Norge.

Det er usikkert hva som lå til grunn for at dette fremstod som sannsynlig for politikerne i 1979.

En står altså overfor holdninger og også politiske føringer som ble lagt i det etnisk norske samfunnet for over førti år siden, og som har bidratt til at ikke-vestlige innvandrere tidlig har fått rollen som fremmedelementer i det norske samfunnet.

Innvandrergrupper med muslimsk bakgrunn og tilhørighet til klankulturer har også stor tilbøyelighet til å gifte seg innen klan og religion.

«Personer med bakgrunn fra Pakistan, Somalia og noen land i Øst-Europa skiller seg ut ved at en høy andel velger ektefelle med samme landbakgrunn», heter det i rapporten.

Disse to faktorene, norsk politikk og holdninger i enkelte innvandrergrupper, har medvirket til inngiftet og selvsegregeringen vi ser idag.

Norske politikere har lagt til rette, og innvandrerne har egentlig bare gjort det politikerne har bedt dem om.

De har knyttet seg til Norge i den grad det er absolutt nødvendig:

[… velge hvilken grad av tilknytning til Norge han eller hun ønsker utover det som er nødvendig for å fungere her …]

og de har tatt vare på sin kultur – og med det klankultur og ekteskapstradisjoner

[ … ønsker ikke å stille noe krav om at innvandrerne skal bli mest mulig norske (assimileres.) Det er blant annet derfor viktig at de gis muligheter til å ta vare på eget språk, religion, kultur o.s.v. … ]

Å ta et oppgjør med dette og snu utviklingen og segregeringen, er tabubelagt og fremstår som umulig.

Dette blir møtt med fordømmelse og beskjed om å respektere innvandrerne og «la dem få være ifred og ordne opp selv».

«Å la «dem» få være i fred og ordne opp selv» er ingen ny tanke.

Fra 1951 til 1984, under apartheid-systemet, opprettet den daværende Unionen Sør-Afrika (fra 1961 Republikken Sør-Afrika) en rekke «bantustans», eller «homelands». Det var avgrensede områder inne i Sør-Afrika med større eller mindre grad av mer eller mindre vellykkede former for selvstyre, hvor den svarte delen av befolkningen ble registrert med citizenships – statsborgerskap – og bosted, hvor de kunne få «være i fred» og ordne opp selv blant «sine egne».

Så vidt jeg husker ble dette høylydt fordømt i Norge. Spesielt på venstresiden. Den førte an i kampen mot rasisme, segregering og rasistiske ekteskapslover, slik som Prohibition of Mixed Marrriages Act fra 1949, og som istedet fremholdt blandingsrelasjoner og barn av slike som et ideal.

Men det gamle sør-afrikanske argumentet om at «de» skal få være i fred» og at «de hvite ikke skal blande seg inn», møter en pussig nok igjen idag blant dagens innvandringsliberale anti-rasister fra venstresiden.

Dersom en ønsker å snakke om integrering, om norsk kultur eller om å bekjempe – for eksempel – sosial kontroll og æresrelatert vold i segregerte innvandrergrupper, er beskjeden herfra at en skal passe sine egne saker. «De» vil ikke ha innblanding fra «oss» heter det fra de innvandringsliberale etnisk norske anti-rasistene i dag.

Det er en holdning som også er blitt utbredt i resten av samfunnet.

La oss få være i fred og ordne opp selv, uten innblanding fra etnisk norske» sier unge ikke-vestlige innvandrere. «La «dem» være i fred!» trår etnisk norske beskyttende til.

Så lenge den merkelige «la dem være i fred blant sine egne»-tankegangen representerer den etiske standarden i forhold til integrering, vil det ikke skje noen virkelig integrering.

Innvandrergrupper med tilhørighet til isl@mske kulturer og klankulturer vil ikke bli oppmuntret til å inngå parforhold med etnisk norske, eller andre etnisiteter i Norge – hverken fra sine egne, eller fra det norske samfunnet – men fortsette å danne egne parallellkulturer.

Etnisk norske kommer i stedet til å fortsette å inngå ekteskap og parforhold med andre innvandrergrupper fra Afrika og Asia, og inkludere disse og deres kultur i det norske samfunnet.

Rapporten forteller at de største gruppene som inngår ekteskap med etnisk norske er innvandrere fra Thailand, Filippinene, Russland, Brasil og USA.

I perioden fra 1990 til 2018 kom det totalt 26 100 personer fra disse fem største landene. Etter årtusenskiftet har thaier har vært den desidert største gruppen, med totalt 12 100 inngåtte ekteskap med etnisk norske.

Filippinene utgjør den nest største gruppen med 5600 ekteskap med etnisk norske.

Det er de etnisk norske som henter ektefelle fra andre raser, kulturer og religioner.

Innvandrere fra Pakistan og Somalia inngår ekteskap med hverandre.

Disse innvandrergruppene vil altså fortsette å være et tydelig innslag i det norske samfunnet – men uten å være en egentlig del av det.

Det er andre innvandrergrupper som sammen med etnisk norske utvikler det norske majoritetssamfunnet.

Jeg er vokst opp i det moderne Norge, med regnbuebarn og kjærlighet på tvers av raser som et ideal.

Man forventet at den store innvandringen fra OIC-land (Organisasjonen for islamsk samarbeid, Red.anm.) i Afrika og Midt-Østen, slik som bl.a. Pakistan og Somalia, skulle – uoppfordret og helt av seg selv – velge å inngå i denne vestlige drømmen om en mangekulturell smeltedigel, et likeverdig og fler-etnisk fellesskap av alle raser og religioner.

SSBs rapport viser at dette ikke er tilfelle.

Det er ikke her regnbuebarna kommer fra.

• Forskning.no: Åtte av ti unge i pakistanske innvandrermiljøer velger ektefelle fra samme bakgrunn
• Kildenett.no: Innvandring på 1970- og 80-tallet

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!