Innvandringen til Europa er ute av kontroll og skaper store problemer for lokalsamfunn og velferd, derfor hviler det et stort ansvar på dem som fortsatt tar til orde for en liberal innvandringspolitikk, sier Halvor Fosli i et intervju med Norge IDAG.
Avisen har møtt Fosli i forbindelse med utgivelsen av boken «Mot nasjonalt sammenbrudd. Norge i masseinnvandringens tid», som kom ut på Document rett før jul.
Det er betegnende for den voldsomme pedagogiske utfordringen forfatteren har påtatt seg at Norge IDAG-journalist Agnar Mostad trenger en forklaring på to av ordene i tittelen, nemlig «sammenbrudd» og «masseinnvandring»:
Norge IDAG: Hvilket sammenbrudd sikter du til?
Halvor Fosli: Det jeg først og fremst antyder er at med den masseinnvandringen vi har hatt de siste 30 årene, vil Norge som nasjonalstat utfordres av store minoritetsgrupper som ikke assimilerer seg i den norske befolkningen. Den langsiktige tendensen går i retning av at en nokså homogen befolkning blir erstattet av et konglomerat av kulturer. Innvandringspolitikken er alvorlig fordi den forandrer Norge på varig vis.
Innvandring handler dels om antall, og det har skjedd et skifte fra beskjeden innvandring til masseinnvandring, forklarer en tålmodig Fosli. Men antallet er ikke alt, fremhever han:
Hovedutfordringen de siste 30 årene er innvandring fra klanbaserte, lavkvalifiserte samfunn som ikke har kompetanse i forhold til krav og forventninger i dagens næringsliv og som kulturelt sett ikke passer inn i et vestlig individorientert samfunn.
Etter å ha avvist at Norge har ansvar for å åpne dørene til Norge for mennesker som flykter fra elendighet, og vist til at det rent faktisk er mulig å drive grensekontroll, sier Fosli at det behøves helt andre ordninger for håndtering av verdens flyktningproblemer. I dag brukes mye ressurser på få flyktninger, forklarer han. For mange er beskyttelsesbehovet dessuten bare midlertidig, og derfor bør man allerede i flyktningleirene settes i stand til å ta vare på sitt eget land så snart det er trygt å vende tilbake, legger han til.
Norge trenger uansett en innvandringspause, sier Fosli:
Hvor mange innvandrere mener du Norge er i stand til å ta imot fra «klanbaserte, lavkvalifiserte samfunn»?
Vi har tatt imot cirka en halv million. Det er ekstremt mange. I en by som Oslo, som er så segregert og har så store kostnader til utdanning, barnevern, politi, helse og barnehageutbygging, er vi allerede hardt presset.
Konsekvensen må bli en avvikling av dagens asylordning, konkluderer han. Mostad antyder at det er ekstremt. Forfatteren avfeier det kontant, og gjør så godt han kan for å hjelpe journalisten ut fra det mentale bakvendtlandet han og de fleste andre i bransjen lever i:
Forstår du at dette kan oppleves ekstremt?
Nei, jeg mener det er motsatt. Jeg mener det er ekstremt å fortsatt føre en politikk i de nordeuropeiske landene hvor vi forsøker å løse flyktningproblematikken med masseinnvandring.
Fosli fortsetter politisk offensivt:
Vi må flytte merkelappen «ekstrem» over på dem som tror de i dag forvalter en slags etisk høyverdig innvandringspolitikk.
De politiske konsekvensene av tingenes tilstand er at høyrepopulismen vinner frem, sier Fosli. Sosialdemokratiske partier er på vei ned, og sosiale kompromisser med dem.
Mostad gjør et nytt forsøk på å mistenkeliggjøre forfatteren ved å antyde at han stigmatiserer. Forfatteren forklarer at man av og til må gjøre ubehagelige oppgaver for å unngå enda større ubehageligheter lenger frem i tid:
Alternativet er å stikke hodet i sanden og late som ingenting. Det er åpenbart krevende å tilhøre minoriteter som blir oppfattet som en belastning for det norske samfunnet. Men på sikt blir det enda mer krevende når belastningen blir større. Stadig større minoritetsgrupper som ikke tilpasser seg norske forhold vil bli mer og mer uglesett.
Det er derfor barmhjertig og ikke slemt av Fosli å forsøke å dra i gang denne livsviktige debatten. Voksne mennesker forstår det helt utmerket. Problemet er at det ikke er lett å få øye på særlig mange av dem.