Akersgata i Oslo i februar 1989. Dette bildet har stor historisk betydning. Det var et varsel om hva som skulle komme. «Vi» ble skremt, men forsto det ikke. Vi forstår det fortsatt ikke.Foto: Bernt Eide / Samfoto / Scanpix

Det var en noe spak politidirektør som sto frem på Debatten i NRK tirsdag: -Bjørnland snur. Helomvending, het det. Det skal ikke per prinsipp være forbud mot Koran-brenning. Med en tilføyelse: Situasjonen avgjør.

I dette forbeholdet gir Bjørnland politiet fullmakt til å gripe inn. Egentlig har hun ikke «snudd». I VG skrev hun tirsdag kveld:

Å sette fyr på et religiøst symbol er ikke et lovbrudd. Men vi har bedt politidistriktene vurdere en slik hendelse ut fra konteksten den skjer i. Når noen skjender et religiøst symbol på offentlig sted i en sammenheng med stygg ordbruk, motdemonstranter og spent stemning, mener Politidirektoratet at en slik handling kan gli over i å bli en straffbar hatefull ytring. I slike tilfeller mener vi at politiet kan gripe inn. Hensikten er da å stanse en pågående straffbar handling og gjøre politiets jobb med å ivareta ro, orden og sikkerhet.

Siden brenning av Koranen vanligvis utløser heftige motdemonstrasjoner har politiet her den fullmakten de trenger til å stanse en slik handling.

Det er ikke tvil om at denne oppfatningen er den som ligger Bjørnlands hjerte nærmest: For henne er det ingen forskjell på muslimhat og islamhat.

Regjeringens syn

Da regjeringen varslet at den ville lage en handlingsplan mot muslimhat var det mange som forvekslet det med islamofobi. Ikke så rart. Det blir over i hverandre. I praksis ser heller ikke regjeringen forskjell. Hvordan står det til med religionskritikken i norske skoler?

Den prosessen har gått av seg selv: Norge har fått en stor gruppe som ikke skiller på religion og politikk og ikke forstår hva ytringsfrihet går ut på: At man legger bånd på egne følelser til fordel for en offentlig samtale. Hvis man skal innarbeide en slik forståelse krever det at man undervises i hva debatt og demokrati går ut på.

Det betenkelig er at norske myndigheter i årtier har beveget seg mot ikke bare å respektere innvandreres kultur, men også deres religion, på dens egne premisser. Man har internalisert at muslimene overhodet ikke tåler at noen kritiserer islam utenfor de grensene de selv setter. Siden islam har en hissig fløy som ikke nøler med å bruke trusler og vold, vil det si at de ekstreme setter grensene. Det er dette som danskene har døpt voldsmannens veto.

Massakren på Charlie Hebdo og voldsaksjonene mot Danmark og Norge er ikke noe som skjedde og som vi er ferdige med. De skremte forfattere og redaktører til taushet. Den er et sverd som henger over hodene til alle som våger å utfordre islam.

De facto og de jure

På papiret har vi ytringsfrihet, men den er i praksis kraftig beskåret. De facto. Det alvorlige er når politidirektøren tar praksis som utgangspunkt for håndhevelse av loven! Det blir en skjærende dissonans som flere samfunnsdebattanter reagerer på.

Men Frank Rossavik, Einar Øverenget, Jon Wessel-Aas og Anine Kierulf velger å lukke øynene for «praksis», som i dagens Norge vil si å tillate muslimsk «praksis» uten motforestillinger. Vi ser samme utvikling i hele Vest-Europa: en eksplosjon av vold på gateplan og fremstøt politisk for å gi islam stadig større albuerom. Advokaten som foreslo at muslimske æresdrap skulle gis strafferabatt er bare ett eksempel. Det oppsiktsvekkende var ikke bare forslaget, men at han anno 2019 turde fremsette det i full offentlighet. Det sier noe om hvor langt vi har kommet.

En høy pris

Faktum er at offentlig koranbrenning i dagens Vest-Europa har en meget høy pris. Lars Thorsen og Arne Tumyr kan risikere å måtte leve på skjult adresse og ikke lenger vise seg offentlig uten sikkerhetsvakter. Attentatene mot Kurt Westergaard, Lars Vilks og Lars Hedegaard er ikke historie. De er levende realiteter.

En av IS-krigerne som ble avbildet mens han sammen med andre krigere skjøt på bildene av «blasfemikere» som Westergaard og Hedegaard, er tilbake i Danmark. Han trenger omfattende sykehusbehandling. På danske skattebetaleres regning. Humaniteten gjelder også de som vil drepe oss.

Ahmed Aalem el-Haj

Et samfunn hvis fellesskap også omfatter dets fiender har beveget seg langt utenfor de bærekraftige grensene, for å bruke et slikt uttrykk. Men i stedet for å bruke sin erfaring til å fremføre betenkeligheter, velger norske eks-statsråder, biskoper og diplomater å gå i forbønn for IS-familiene.

Dette er ikke det samfunnet som beseiret nazismen. Det er et samfunn som ikke vil vedkjenne seg at det har en fiende. Man trenger ingen dyp historisk kunnskap for å forstå at dette ikke kommer til å gå godt.

Tilpasning

Document forlag utga for noen år siden Christopher Caldwells bok: Betraktninger over revolusjonen i Europa. Dens hovedbudskap var at ved å åpne døren for millioner av muslimer, har Europa slått inn på en kurs som betyr tilpasning til islam. For Europa mangler kraften og styrken til å sette grenser for islam.

Det samme budskapet kom Douglas Murray med i Europas underlige død, også den på Document forlag. Islam finner seg ikke i å være underordnet. Den har ingen begreper om å være underordnet. Derfor vil muslimer bruke demokratiet til å hevde seg, så fort de når et visst antall. Som kjent har de gjort det mange steder i Vest-Europa. Disse er de facto, i praksis, underlagt islamsk lov.

Beskåret

Mange nordmenn liker ikke å høre at friheten er blitt beskåret. Men det er den. Kampen er rykket opp på et annet nivå.

SIAN sier de vil fortsette å brenne koraner. Lars Thorsen ble noen uker tidligere dømt for såkalt hatefull tale. Bjørnland har det påskudd hun trenger til å forby nye brenninger. Reaksjonene fra Pakistan og Iran viser at avstanden mellom diasporaer i Vest og den islamske verden er blitt enda kortere enn den var i 2005/06 og 1989.

Islams inntog betyr at heller ikke myndighetene klarer å se grensene mellom demokrati og veien til teokrati. Myndighetene går foran i å tilpasse samfunnet til islam.

Forvirret justisminister

Justisminister Jøran Kallmyr er et eksempel på hvor forvirret man er selv i toppen av justisdepartementet. Etter Bærum-angrepet var Kallmyr helt enig i at det var «mye muslimhat i Norge» og at man måtte gjøre noe med det.

Han var derfor med på Bjørlands gjeninnføring av blasfemiloven, inntil han forsto at han var blitt forledet og var på kollisjonskurs.

Nå sier Kallmyr at ytringsfriheten er»uinnskrenkelig» i Norge. Kallmyr vet ikke selv hva han mener.

Det gjør heller ikke Anders Giæver i VG, som skriver en kommentar Retten til å brenne bøker.

Giæver er totalforvirret. Han setter likhetstegn mellom de som brenner bøker for å drepe ideer og i neste omgang bærerne av dem, eksemplifisert ved nazistenes bokbål i 1933, og de som brukte ild som forsvar for frihet som da Sara Azmeh Rasmussen brant en hijab.

Giæver sammenligner nazistenes bokbål med de som brente Knut Hamsuns bøker etter krigen, men det er snakk om handlinger med helt forskjellige utgangspunkt.

Man skulle tro Adolf Hitlers omfattende bokbål på 1930-tallet ville ha stilnet denne formen for ytring i hvert fall en stund. Men i Norge feiret mange freden ved å brenne nobelprisvinneren og nazisten Knut Hamsuns bøker offentlig.

68-er-frihet

Giæver er prinsipielt mot forbud, derfor forstår han heller ikke at de som brant porno eller popmusikk kan ha ett poeng.

Det som mangler er sansen for konservative verdier. Vi er et samfunn ute av balanse. Et samfunn trenger konservative som opprettholder et visste refleksjonsnivå. Det er de intellektuelles fordømte plikt å oppdatere samfunnet på de verdier det holder høyt. Men våre intellektuelle har gjort det motsatte: Løsrevet seg fra alle verdier. Når islam melder seg er de forsvarsløse.

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!

Kjøp Christopher Caldwells «Betraktninger over revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her. Nå satt ned fra 339 til 250 kroner!