Om å bedrive islamkritikk og å omtale SIAN uten hyllest… 😉 Tegning: Karine Haaland.

Å stikke hånden i et vepsebol, kaller en venn det å kritisere, forsvare og omtale SIAN uten den forventede hyllest, slik jeg nylig gjorde i Document. 😉

I Norge er det ordskiftet som skal imøtegå ytringer en er uenige i, ikke domstolene, skriver jeg om tiltalen mot SIANs Anna Bråten og Lars Thorsen, og nevner at ordbruken deres er, etter mine begreper hinsides enhver konstruktivt debatt, men at det vil bli interessant å se hvordan domstolene tolker den ift § 185 og hvordan dette vil stå i forhold til tilsvarende ytringer fra andre hold.

Selv om SIANs metoder for meg fremstår som kontraproduktive, som det heter på voksenspråket, ser jeg likevel at har SIAN en viktig funksjon ift å utfordre ytringsfriheten og de lovparagrafer som griper inn i den.

Både SIAN og deres motpol Islam Net har en funksjon ift til å få demonstrert hva som er legitime ytringer og hva som er konkrete straffbare handlinger i form av trusler og sjikane, rettet mot en person.

I innlegget mitt om tiltalen tar jeg stilling til hvilke ytringer som skal korrigeres av rettsvesenet og hvilke som skal korrigeres eller imøtegås av det offentlige ordskiftet.

Mitt argument er at dersom en ikke er enig med SIAN eller Islam Nets virksomhet, argumentasjon eller synspunkter, er ikke dette noe en kan pålegge rettsvesenet å gripe inn i. Med mindre det har blitt fremsatt det som lovverket definerer som trusler og sjikane mot en person.

En kan være enig eller uenig her.

En god del er uenige og mener at det er både domstolenes og ordføreren i Kristiansands rolle å gripe inn overfor ytringer en mener er upassende, stygge, ubehagelige etc.

Slikt ender fort opp i at problemstillingen omkring hva domstolene skal gripe inn i eller inne blir ignorert og det oppstår stillingstagen «for eller imot» SIAN.

Det at en har forsvart SIANs rett til ytringsfrihet men samtidig kritiserer deres metoder, regnes som at en er utilgivelig imot dem.

Jeg er hverken for eller imot. Men siden jeg ikke hyller dem ukritisk er jeg altså imot.

I innlegget påpeker at jeg synes metodene de bruker fremstår som klønete og håpløse, men at det er min og andres oppgave å evt korrigere eller imøtegå dem på dette i det offentlige ordskiftet, ikke domstolene.

Men det går SIAN og deres tilhengere hus forbi. 🙂

Etter min mening burde SIAN tåle kritikk i et offentlig ordskifte, og forstå at i et demokrati er dette å foretrekke fremfor å bli straffeforfulgt for ytringer.

De burde også forstå at ikke alle som er uenige med deres metoder er feige, naive tosker med sviktende dømmekraft som ikke «forstår alvoret» og irettesette folk for dette.

For meg er SIAN en «mann som ligger nede». Derfor sparker jeg dem ikke slik jeg gledelig sparker en venstrekulturell elite som har hatt den ideologiske makten og arrogansen i generasjoner.

Men jeg hadde forventet at en ikke ville reagere slik mange i den samme venstrekulturelle islamvennlige eliten reagerer overfor kritikk eller anderledes tenkende – med avstandstagen, fordømmelse og total avvisning.

Islamkritikken er mangfoldig. Hver og en har sine tanker.
Om islamkritikken skal være vårt eget vepsebol eller en bikube, bestemmer vi faktisk selv.

Jeg stikker hånden inn. Det er også mitt bol, min kube.
😉

Kjøp Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!