Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix.

Muslimhat er en sikkerhets­trussel, skriver nærings­minister Torbjørn Røe Isaksen (H) onsdag i en kronikk i Vårt Land. Det er utvilsomt sant, og terror­angrepet i Christchurch, som han selv nevner innledningsvis, bekrefter det.

Som et av de ytterst få beleste og intellektuelt noenlunde selvstendige medlemmene av Erna Solbergs regjerings­kollegium, gir Røe Isaksen også en god definisjon på begrepet muslimhat, som han med rette foretrekker fremfor å snakke om rasisme eller «islamofobi»:

Muslimhat er et systematisk hat og mistenkelig­gjøring av en hel gruppe mennesker, ute­lukkende fordi de er hvem de er.

Statsråden roter det likevel til for seg når han prøver å gå nærmere inn på hva muslimhat er:

Muslim­hatet bygger på en forestilling om at ­islam i bunn og grunn er en ­voldelig religion som ønsker å ­underlegge seg verden, at ­muslimer i Vesten – i noen konspirasjons­teorier med støtte fra politikere som ønsker å bytte ut befolkningen for å sikre sin egen makt – kommer til oss som ­potensielle erobrere, selv om de holder det hemmelig. De er derfor en type femte­kolonister som ikke kan stoles på. ­Deres ­lojalitet er bare til sine egne, ikke til sitt land (og det landet, for ­øvrig, er i vårt tilfelle Norge). Ikke bare er ikke muslimer gode nordmenn, men de kan heller ikke være det samtidig som de er troende ­muslimer.

Det rettferdig­gjør at en terrorist angriper og dreper 51 mennesker. For de drepte er i bunn og grunn fiender.

Røe Isaksen legger altså til grunn at hatet som resulterer i vold, i terroristers øyne er rettferdig­gjort med et resonnement som må avvises: Fordi islam er fæle greier, er ingen muslimer gode borgere eller engang bra mennesker, og derfor kan de drepes.

Men behandlingen av dette resonnementet er altfor lettvinn, og den etterlater inntrykk av at opphavsmannen er dårlig orientert.

Det er veldig mange som synes at islam er fæle greier, men nesten ingen som ønsker å ta livet av tilfeldige muslimer eller alle muslimer. Det er nå engang høyst uvanlig å ønske å drepe noen, uansett hva slags ideer man har.

Blant personer som misliker eller sågar hater islam, vil de aller fleste tenke at det blant muslimer finnes et større eller mindre antall gode borgere og bra mennesker, til tross for islam. Og innstillingen til islam, altså en politisk eller filosofisk idé, kan ikke rettferdiggjøre voldelig eller ufin adferd overfor et individ.

Den største svakheten i statsrådens tenkning er likevel ikke den manglende presisjonen i omgangen med individ- og gruppenivå.

Den største svakheten er at han ikke skjønner islam.

Røe Isaksen lar det nemlig skinne igjennom at de fore­stillingene han nevner om islam, etter hans oppfatning er grovt feilaktige alle sammen. Men det er altså helt sant at islam er en voldelig religion, både i teori og praksis.

Mange av de særdeles modige menneskene som har forlatt islam, men åpenbart ikke finner noen alliert i Torbjørn Røe Isaksen, er av eksakt samme oppfatning. Og det er bare å lese islams hellige skrifter, fremfor alt Koranen, noe Røe Isaksen vanskelig kan ha gjort, og å kaste et blikk på islams blodige grenser i verden for å se at det stemmer. Den vedvarende massive sikkerhets­trusselen fra islam er også en påminnelse om det samme.

Selv om det er mange muslimer som hverken har erobrer­mentalitet eller klan­lojalitet, og heller ikke er illojale mot Norge, er det ikke til å komme forbi at disse fenomenene eksisterer blant muslimer på en betydelig skala, hvis eksakte omfang riktignok er ukjent.

Det som avgjør saken, er graden av lojalitet overfor islam. Høy lojalitet til islam, er ensbetydende med lav lojalitet til Norge. Islams lære er ganske enkelt inkompatibel med det norske samfunnets verdier, det har et stort flertall av de spurte i Norge også gitt uttrykk for i en menings­måling offentlig­gjort av Handelsblatt.

Og det er ikke noe rart, for Muhammed var en verre person enn de fleste muslimer, mens Jesus var et bedre menneske enn alle kristne. Om man strekker seg etter Muhammed som ideal, må det derfor gå gæernt. Heldigvis er det langt fra alle muslimer som gjør det, men det er altfor mange som har verdier og oppfatninger som er uakseptable i vårt samfunn.

De fleste europeere ser og forstår dette. Det er da også derfor et stort flertall av de spurte i en stor europeisk undersøkelse offentliggjort av den britiske tenketanken Chatham House, sa at de ønsket full stans i all innvandring fra muslimske land. Tre fjerdedeler av de spurte i Tyskland sier at islam ikke hører hjemme der til lands.

Islam er ganske enkelt en eksistensiell trussel mot den vestlige sivilisasjonen, og det er og blir en formidabel akilleshæl i fler­kulturens tidsalder at islam behandles som moralsk og rettslig ekvivalent med en hvilken som helst annen religion. For saken er at Europa er sammen­fallende med den delen av den gamle verden som i lengden klarte å holde islam unna etter Romerrikets fall. Et Europa som blir sterkt preget av islam, er ikke lenger Europa.

Når ikke engang Røe Isaksen tar noe av dette åpenbare innover seg, viser det med enda større klarhet enn før at vanlige mennesker ikke representeres av den politiske klassen. Han definerer muslimhat som en sikkerhets­trussel, men ser ikke at islam er en mye større sådan.

Kronikken er ille nok, men det blir verre idet Røe Isaksen lar seg intervjue av Vårt Land. Avisen ber ham ta stilling til en uttalelse fra en koalisjons­partner:

– Christian Tybring-Gjedde sa i en parallell­sesjon om innvandring og integrering på Frps landsmøte at muslimer er uintegrerbare. Rammes han av kronikken din?

– Jeg er grunn­leggende uenig med ham hvis han har sagt det. Jeg har verken hørt eller sett det selv. Tusener av bevis på at han tar feil går rundt på gatene hver dag. Samtidig er det klart at mange som kommer til Norge er ekstremt vanskelige å integrere, også på grunn av kultur. Men det gjelder ikke bare muslimer.

Tybring-Gjedde vet naturligvis at det alltid finnes lysende eksempler. Men Røe Isaksen tar ikke innover seg det den internasjonalt anerkjente forskeren Ruud Koopmans har funnet ut etter å ha forsket på integrering i tjue år: Det finnes ikke noe eksempel på vellykket integrering av muslimer i et vestlig samfunn. Og forklaringen er islam.

Det er noe med islam som er til hinder for demokrati, frihet og fremskritt, som Boris Johnson har formulert det. Donald Trump gikk et skritt lenger: – I think Islam hates us. Begge deler er utvilsomt sant.

Ikke sånn å forstå at Røe Isaksen ikke sier noe fornuftig i intervjuet. Han gjør en grense­oppgang som det for de aller fleste er lett å være enig i:

Hvis man derimot mener ingen muslimer noensinne kan integreres, og dermed per definisjon ikke er lojale, norske stats­borgere, så krysser man en grense.

Nesten alle islam­kritikere ser gledelige ting på individ­nivå. Men statsråden ser ikke det dypt problematiske på gruppenivået. Det er knapt til å tro.

Røe Isaksen tar kaka idet han roser Aftenpostens hus-islamist Mohammed Usman Rana for en «klok kronikk» som Rana skrev i april:

Rana beklager der at ytre høyre ikke har tatt den intellektuelle kampen mot antimuslimsk ekstremisme – som Vestens muslimer etter hvert har tatt mot konspirasjons­teorier om Vesten – i egne rekker.

– At muslimer i praksis er «femte­kolonister», er en slik konspirasjons­teori. Ikke fordi de er vanskelig å integrere fordi kulturene er vanskelige å få til å passe sammen, men fordi noe ved islam er truende eller voldelig uansett hvor norsk du er på utsiden, sier Isaksen.

Røe Isaksen går altså langt i å frikjenne islam ideologisk, og igjen mangler han presisjon: Praktisk talt ingen sier at alle muslimer er med i en femte­kolonne, men de muslimene som rent faktisk er fiendtlig innstilt til Vesten, utgjør en femte­kolonne. Vi ser ikke så mye til denne i Norge ennå, men statsråden kan lett finne eksempler i flere andre europeiske land. For å sette ham litt på sporet, kan vi minne om de mange muslimene i Frankrike som anså Toulouse-slakteren Mohamed Merah for å være en helt, eller om de i Belgia som ville forhindre arrestasjonen av en av Paris-terroristene.

Ranas kronikk var uansett alt annet enn klok. Rana avviser fore­stillingen om sammenstøt mellom sivilisasjoner, til tross for at dette kan observeres av ethvert barn og er grundig redegjort for av Samuel P. Huntington, han behandler et moské­angrep i New Zealand og et annet i Quebec som ekvivalent med et høyt antall islamske terror­angrep, og han underslår at islam­terroren har basis i islams lære, for i stedet å mane frem en ideologisk basis for anti­muslimsk terror som nesten ikke har noen tilhengere.

Rana er også ute etter å undergrave de skarpeste intellektuelle kritikerne av islam i Europa. Michel Houellebecq og Douglas Murray klistres til Anders Behring Breivik sammen med Peder Jensen, Hege Storhaug og Siv Jensen. Hvorfor får en presumptivt oppegående politiker seg til å rose et verk som inneholder noe slikt?

Idet Røe Isaksen omfavner Rana, tar han også avstand fra Human Rights Service (HRS):

– Jeg leser dem lite. Jeg har ikke på mange år sett at HRS har kommet med konstruktive innspill i debatten. De har også gjort noen ting som jeg mener er langt over streken, som bygger opp under tanken om at en ikke kan være ordentlig norsk hvis man er muslim.

Det er bare å konstatere at Torbjørn Røe Isaksen har lagt for dagen en desperat manglende dømmekraft. Han har gjort en islamsk synsvinkel til sin egen. Fallet er dypt.